Sliter med dødsangst :(

[Gutt/mann 27]

Hei.

Jeg er en ung mann på 27, jeg har gjennom så lenge jeg kan huske slitt med tanken på å dø, ikke at jeg er redd for å dø nå/snart. Men tanken på det uungåelige plager meg virkelig.

Husker jeg som liten ofte fikk "panikkanfall" og ikke klarte å ligge i senga og løp opp til mor og far og fortalte at jeg ikke ville dø. Det har i tenårene egentlig ikke plaget meg spesielt, til tider, men kun på kvelden når jeg skal sove.

I det siste året/halvåret synes jeg det har kommet oftere og oftere og de siste ukene nesten hver kveld om jeg ikke sovner med en gang.

For tiden tenker jeg og gruer meg til foreldrene mine skal dø, jeg tenker på kjæresten min og meg og at vi faktisk en gang kommer til å bli gamle og en av oss vil være uten den andre. Tenker endel på at vi faktisk ikke er så unge lenger, eller dvs vi er jo det, men at ungdomstia forsvinner for hvert år/dag som går.

Hvis jeg skal beskrive hvordan det føles....vet ikke men å si at det er en relativt kraftig innvendig uro og fortvilelse over at dette ikke er noe jeg kan forhindre. Lett kvalme og, tja ikke pustebesvær direkte, men eneste jeg kan gjøre er å stå opp, gå ut og ta litt frisk luft eller finne på noe som får meg på andre tanker.

Det er sikkert en forbigående "fase", men det irriterer meg at jeg skal tenke sånn på døden, eller iallfall at jeg ikke skal kunne takle at det er noe som skjer uansett og heller gjøre det beste ut av tia en har.

Lurer vel egentlig på om noen har det på samme måte eller evt har noen tips/råd da dette plager meg synes jeg.

Har tenkt på at jeg må komme meg ut og være litt aktiv, begynne å trene og tenke på andre ting og sørge for at når jeg legger meg er jeg trøtt og sovner før disse tankene kommer. Men når jeg våkner og gjennom hele dagen er "angsten" borte, om jeg prøver å tenke på det synes jeg det er trist, men angsten kommer ikke og jeg får ikke "fysiske" plager av tanken.

[Gjest kjente meg godt igjen]

oi,det var som å lese om meg selv. Jeg er ei jente på 26 som sliter

med mye av det samme. Tenker at jeg "begynner å bli eldre" ,tenker på at kjæresten

min og jeg skal dø en gang mens mest av alt er jeg livredd for at

foreldrene mine skal dø. Tenker på dette hele tida og når jeg er hjemme

tolker jeg hvert minste tegn (bare de hoster eller ikke er sultne) som om de

er syke og skal dø. er masse hjertesykdom i familien og nå som foreldrene

mine nærmer seg 60 blir jeg så redd for dette:(

Har egentlig ingen gode råd til deg, men vil gjerne ha råd fra deg om du kommer på

noe. Jeg ligger i likhet med deg oppe om natta og grubler over dette, syns at "tida

går så fort" , tenker på alt som har vært og som aldri kommer tilbake osv.

Det eneste som hjelper meg er å avlede tankene mine ved å gjøre noe- trene,

være med venner osv.

Det er fryktelig slitsomt å ha det slik.

Dette ble et veldig rotete innlegg. Beklager dette. Er generelt lite rotete i hodet

for tida.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg anbefaler at du kjøper deg bøkene av Ingvar Wilhelmsen og leser dem.

Du kan begynne med "Kongen anbefaler".

Om lesing ikke er nok, må du skaffe deg en dyktig behandler som driver kognitiv terapi.

[Gutt/mann 27]

Jeg anbefaler at du kjøper deg bøkene av Ingvar Wilhelmsen og leser dem.

Du kan begynne med "Kongen anbefaler".

Om lesing ikke er nok, må du skaffe deg en dyktig behandler som driver kognitiv terapi.

Huff har ikke kjøpt denne boken enda, er det noe som kan hjelpe eller er dette så uvanlig at jeg trenger hjelp? Har vært værre den siste tia, nesten sånn at jeg kvier meg for å legge meg, må gjøre noe hele tiden på kvelden for å "unngå" dette. Har hørt/lest at Johannesurt er noe som kan hjelpe med å berolige. Finnes det evt andre midler mot "nedstemthet", for jeg lurer på om jeg kan ha en slags depressiv periode pga mørketiden....kan det slå ut slik?