Er jeg syk?

[Orio]

Eller er det bare latskap som gjør at jeg ikke orker noe særlig?

Er angst og depresjon sykdom, eller er det bare naturlige følelser som kommer av situasjonen en er i?

[frosken]

Det er sykdom, men sykdommen alene bestemmer ikke alle dine handlinger.

Jeg har forøvrig lest diskusjonen din med Colette, og synes du velger å tolke vedkommendei verste mening.

[Orio]

Det er sykdom, men sykdommen alene bestemmer ikke alle dine handlinger.

Jeg har forøvrig lest diskusjonen din med Colette, og synes du velger å tolke vedkommendei verste mening.

Jeg vil absolutt ikke si at jeg "velger" den tolkningen jeg ender opp med. Jeg strever veldig for å tolke det på en mer positiv, eller i alle fall nøytral måte.

Og jeg er klar over at sykdommen ikke bestemmer alle mine handlinger, det lar jeg den heller ikke få lov til. Hadde jeg gjort det ville jeg tilbragt noen år til sengs.

Jeg begynner å bli sliten av alle som kritiserer meg, sier at jeg ikke gjør noe for å få det bedre, men bare velger minste motstands vei hele tiden. At jeg feiltolker alt, vrir alt til å bli negativt. Nå har jeg sikkert tolket deg helt feil også, men jeg orker ikke kjempe imot/holde skjult alle mine feiltolkninger, og jeg tror (og håper) du tåler det, Og kan tilgi meg etterhvert.

Hvorfor kan jeg ikke få lov til å komme gjennom julen i alle fall, uten å måtte streve så forferdelig mye? Kan jeg ikke i disse dagene få lov til å "gi litt etter" for sykdommens krav?

[Gjest fnugget]

Nei, du er ikke lat. Det synes i alle fall ikke jeg. Det med om det er en sykdom, synes jeg er et vanskelig spørsmål. Avhenger kanskje litt (?) av hvordan man ser det? Feks kommer depresjonen av gener/arv osv, er det pga ting man har opplevd eller begge deler? Virker som om de lærde strides litt her..

Men har fått høre at det er mye man kan bli bedre av ved hjelp av terapi (kognitiv terapi) + evt. medisiner, så det er vel ikke håpløst!

[frosken]

Jeg vil absolutt ikke si at jeg "velger" den tolkningen jeg ender opp med. Jeg strever veldig for å tolke det på en mer positiv, eller i alle fall nøytral måte.

Og jeg er klar over at sykdommen ikke bestemmer alle mine handlinger, det lar jeg den heller ikke få lov til. Hadde jeg gjort det ville jeg tilbragt noen år til sengs.

Jeg begynner å bli sliten av alle som kritiserer meg, sier at jeg ikke gjør noe for å få det bedre, men bare velger minste motstands vei hele tiden. At jeg feiltolker alt, vrir alt til å bli negativt. Nå har jeg sikkert tolket deg helt feil også, men jeg orker ikke kjempe imot/holde skjult alle mine feiltolkninger, og jeg tror (og håper) du tåler det, Og kan tilgi meg etterhvert.

Hvorfor kan jeg ikke få lov til å komme gjennom julen i alle fall, uten å måtte streve så forferdelig mye? Kan jeg ikke i disse dagene få lov til å "gi litt etter" for sykdommens krav?

Kjære Orio:-)

Jeg tror at du gjør som best du kan, og at denne julen er svært vanskelig for deg. Allikevel velger jeg å snakke til den mest rasjonelle delen av deg, fordi jeg vet at du på sikt pleier å nyttiggjøre deg konstruktive tilbakemeldinger. Men det er helt ok at du ikke helt klarer å forholde deg til dette nå.

Jeg kritiserer deg ikke, og mener ikke at du er verken lat eller andre negative ting som du selv av og til lurer på om jeg og andre mener.

Noen blir nok litt provosert over innleggene dine for tiden, da du har det såpass vanskelig at du minner litt om et barn som sitter på trappa og ikke vil komme inn selv om du fryser.

Prøv å ha en best mulig ettermiddag. La deg selv være som du er akkurat nå, og så kan vi andre vite for deg at ting kommer til å bli bedre igjen om noen dager.

[Gjest fnugget]

Jeg vil absolutt ikke si at jeg "velger" den tolkningen jeg ender opp med. Jeg strever veldig for å tolke det på en mer positiv, eller i alle fall nøytral måte.

Og jeg er klar over at sykdommen ikke bestemmer alle mine handlinger, det lar jeg den heller ikke få lov til. Hadde jeg gjort det ville jeg tilbragt noen år til sengs.

Jeg begynner å bli sliten av alle som kritiserer meg, sier at jeg ikke gjør noe for å få det bedre, men bare velger minste motstands vei hele tiden. At jeg feiltolker alt, vrir alt til å bli negativt. Nå har jeg sikkert tolket deg helt feil også, men jeg orker ikke kjempe imot/holde skjult alle mine feiltolkninger, og jeg tror (og håper) du tåler det, Og kan tilgi meg etterhvert.

Hvorfor kan jeg ikke få lov til å komme gjennom julen i alle fall, uten å måtte streve så forferdelig mye? Kan jeg ikke i disse dagene få lov til å "gi litt etter" for sykdommens krav?

''At jeg feiltolker alt, vrir alt til å bli negativt. Nå har jeg sikkert tolket deg helt feil også, men jeg orker ikke kjempe imot/holde skjult alle mine feiltolkninger''

Men én ting kan vel være positivt ved å "leve ut" dine tolkninger. Hadde du ikke gjort det, så kanskje du hadde avskåret deg fra muligheten til å skaffe deg nye/andre tolkninger?

[Orio]

''At jeg feiltolker alt, vrir alt til å bli negativt. Nå har jeg sikkert tolket deg helt feil også, men jeg orker ikke kjempe imot/holde skjult alle mine feiltolkninger''

Men én ting kan vel være positivt ved å "leve ut" dine tolkninger. Hadde du ikke gjort det, så kanskje du hadde avskåret deg fra muligheten til å skaffe deg nye/andre tolkninger?

Ja, det har du rett i. :- )

[Orio]

Kjære Orio:-)

Jeg tror at du gjør som best du kan, og at denne julen er svært vanskelig for deg. Allikevel velger jeg å snakke til den mest rasjonelle delen av deg, fordi jeg vet at du på sikt pleier å nyttiggjøre deg konstruktive tilbakemeldinger. Men det er helt ok at du ikke helt klarer å forholde deg til dette nå.

Jeg kritiserer deg ikke, og mener ikke at du er verken lat eller andre negative ting som du selv av og til lurer på om jeg og andre mener.

Noen blir nok litt provosert over innleggene dine for tiden, da du har det såpass vanskelig at du minner litt om et barn som sitter på trappa og ikke vil komme inn selv om du fryser.

Prøv å ha en best mulig ettermiddag. La deg selv være som du er akkurat nå, og så kan vi andre vite for deg at ting kommer til å bli bedre igjen om noen dager.

''så kan vi andre vite for deg at ting kommer til å bli bedre igjen om noen dager.''

Det hadde vært fint. Og kanskje jeg kan få en liten påminnelse hvis jeg skulle glemme det?

Den rasjonelle delen av meg er visst ikke så veldig tilgjengelig for tiden, men den har tittet litt frem i dag, heldigvis. Og det gir jo håp.

[Orio]

Nei, du er ikke lat. Det synes i alle fall ikke jeg. Det med om det er en sykdom, synes jeg er et vanskelig spørsmål. Avhenger kanskje litt (?) av hvordan man ser det? Feks kommer depresjonen av gener/arv osv, er det pga ting man har opplevd eller begge deler? Virker som om de lærde strides litt her..

Men har fått høre at det er mye man kan bli bedre av ved hjelp av terapi (kognitiv terapi) + evt. medisiner, så det er vel ikke håpløst!

Definisjonen av sykdom var egentlig ikke så viktig, det var avgrensningen mot latskap jeg tenkte på. :- )

[Gjest fnugget]

''så kan vi andre vite for deg at ting kommer til å bli bedre igjen om noen dager.''

Det hadde vært fint. Og kanskje jeg kan få en liten påminnelse hvis jeg skulle glemme det?

Den rasjonelle delen av meg er visst ikke så veldig tilgjengelig for tiden, men den har tittet litt frem i dag, heldigvis. Og det gir jo håp.

Håper du klarer å la deg selv hvile og slappe av. Gjør det du liker best, hva du føler for, akkurat nå :-) Når du tar hensyn til deg selv og kjenner på dine egne behov (som er de viktigste) - så tror jeg den rasjonelle delen av deg vil dukke opp igjen jeg

Håper du får en fin ettermiddag/kveld. Jeg er bedt i selskap, men tror kanskje jeg holder meg hjemme og ser på greys anatomi (trodde aldri jeg ville bli hekta på den serien, men så feil kan man ta )

[Orio]

Håper du klarer å la deg selv hvile og slappe av. Gjør det du liker best, hva du føler for, akkurat nå :-) Når du tar hensyn til deg selv og kjenner på dine egne behov (som er de viktigste) - så tror jeg den rasjonelle delen av deg vil dukke opp igjen jeg

Håper du får en fin ettermiddag/kveld. Jeg er bedt i selskap, men tror kanskje jeg holder meg hjemme og ser på greys anatomi (trodde aldri jeg ville bli hekta på den serien, men så feil kan man ta )

Kommer det i dag? Når da? Jeg har vært hekta omtrent fra første episode. :- )

Jeg tar det med ro og prøver å gjøre ting jeg liker og slapper av med, og håper fornuften slipper til igjen når jeg ikke lenger er så utmattet. Det pleier å hjelpe.

[Gjest fnugget]

Definisjonen av sykdom var egentlig ikke så viktig, det var avgrensningen mot latskap jeg tenkte på. :- )

Åja

Jeg skulle gjerne likt å vite definisjonen på latskap jeg og. Føler ofte at "folk" ser på meg som lat fordi jeg klarer så lite. Men sant å si så har jeg orket mer etter at jeg lot meg selv være "lat" om du forstår hva jeg mener.

Noen kan kalle det latskap at du heller vil holde deg hjemme, i stedet for å trene. Men kanskje du bruker masse krefter bare på å komme deg gjennom dagene nå? Om ikke andre forstår det, så tror jeg mange her inne ser hvilken kjempestor jobb du gjør med deg selv. Det er også en 24-timers vakt, i motsetning til de som jobber 37,5 timers uke og kan gå hjem å slappe av etterpå.

Jeg vet det alltids er folk som vil tro at jeg er lat fordi jeg ikke jobber, men nå har jeg endelig klart å innse at jeg jobber jo som en gal for å bli frisk! Og ingen kan kreve mer av en. Jeg har jobbet intenst med å kjenne på egne behov. Så lenge jeg "overkjørte" meg selv og presset meg, så ble jeg aldri bedre. Men nå har jeg blitt flinkere til å slappe av når jeg trenger det og gå tur når jeg trenger det. Altså kjenne hva _jeg_ trenger _akkurat nå_.

Så jeg mener at det ikke finnes en generell definisjon på latskap. Det måtte i så fall være summen av belastninger+innsats+genetikk/personlighet+omstendigheter osv osv...det blir _altfor_ omfattende. Og jeg mener du gjør en stor innsats sett i forhold til de kreftene du har å spille på akkurat nå.

Du fortjener å leve ditt liv, på din måte uten å bry deg om hva andre måtte mene. Andre mennesker gjør jo dette, så hvorfor ikke du?

[Gjest fnugget]

Kommer det i dag? Når da? Jeg har vært hekta omtrent fra første episode. :- )

Jeg tar det med ro og prøver å gjøre ting jeg liker og slapper av med, og håper fornuften slipper til igjen når jeg ikke lenger er så utmattet. Det pleier å hjelpe.

Ja, pleier å hjelpe å få hvile seg litt.

Jeg har brukt opp så og si alle pengene jeg fikk i julegave på Greys anatomi-serien... ufornuftig, men så utrooolig deilig

[Orio]

Åja

Jeg skulle gjerne likt å vite definisjonen på latskap jeg og. Føler ofte at "folk" ser på meg som lat fordi jeg klarer så lite. Men sant å si så har jeg orket mer etter at jeg lot meg selv være "lat" om du forstår hva jeg mener.

Noen kan kalle det latskap at du heller vil holde deg hjemme, i stedet for å trene. Men kanskje du bruker masse krefter bare på å komme deg gjennom dagene nå? Om ikke andre forstår det, så tror jeg mange her inne ser hvilken kjempestor jobb du gjør med deg selv. Det er også en 24-timers vakt, i motsetning til de som jobber 37,5 timers uke og kan gå hjem å slappe av etterpå.

Jeg vet det alltids er folk som vil tro at jeg er lat fordi jeg ikke jobber, men nå har jeg endelig klart å innse at jeg jobber jo som en gal for å bli frisk! Og ingen kan kreve mer av en. Jeg har jobbet intenst med å kjenne på egne behov. Så lenge jeg "overkjørte" meg selv og presset meg, så ble jeg aldri bedre. Men nå har jeg blitt flinkere til å slappe av når jeg trenger det og gå tur når jeg trenger det. Altså kjenne hva _jeg_ trenger _akkurat nå_.

Så jeg mener at det ikke finnes en generell definisjon på latskap. Det måtte i så fall være summen av belastninger+innsats+genetikk/personlighet+omstendigheter osv osv...det blir _altfor_ omfattende. Og jeg mener du gjør en stor innsats sett i forhold til de kreftene du har å spille på akkurat nå.

Du fortjener å leve ditt liv, på din måte uten å bry deg om hva andre måtte mene. Andre mennesker gjør jo dette, så hvorfor ikke du?

Takk.

[Gjest Geir]

''Eller er det bare latskap som gjør at jeg ikke orker noe særlig?''

Har ikkje peiling!

''Er angst og depresjon sykdom, eller er det bare naturlige følelser som kommer av situasjonen en er i?''

Både angst og depresjon er av helsesystemet definert som sykdom (og det vet du jo selvfølgelig), for noen så ligger det nok latent gjennom arv/gener i å utvikle angst eller depresjon, og for disse er terskelen mye lavere enn hos andre.

Men eg tror at det alltid vil være en "årsak" som frembringer angst eller depresjon, fks. om du opplever å være med i ei flyulykke så vil det være naturlig å utvikle angst for å fly, om dine aller kjæreste blir dødsyke (og dør) så vil det være naturlig at du kan utvikle depresjon osv.

Ett vesentlig spørsmål er om _du_ føler deg frisk eller sjuk?

Eg har inntrykk av att mange som sliter med angst/depresjon "dyrker" sykdommen sin gjennom å være alt for opptatt av diagnosen, og begrensningene dette gir.

Holdningene til egen sykdom og hvilke forventninger en har til livet, kan være med på å enten berike eller begrense dine (og andres) muligheter til å leve ett liv som er tilfredstillende for deg.

Mvh

[Gjest Isflaket]

Er aldeles ikke latskap, det vet du godt.. Vi yter hva vi klarer, og mer enn det kan ingen kreve. Hadde vi klart mer, hadde de fleste av oss ytt det også.

Du vet, lik så godt som meg at angst og depesjon er sykdom. Hadde det ikke vært det hadde både du og jeg gått 100%, nå går vi kun 100% av hva vi makter..

[Gjest Isflaket]

Er aldeles ikke latskap, det vet du godt.. Vi yter hva vi klarer, og mer enn det kan ingen kreve. Hadde vi klart mer, hadde de fleste av oss ytt det også.

Du vet, lik så godt som meg at angst og depesjon er sykdom. Hadde det ikke vært det hadde både du og jeg gått 100%, nå går vi kun 100% av hva vi makter..

Glemte å skrive "" på kun.

[Orio]

Er aldeles ikke latskap, det vet du godt.. Vi yter hva vi klarer, og mer enn det kan ingen kreve. Hadde vi klart mer, hadde de fleste av oss ytt det også.

Du vet, lik så godt som meg at angst og depesjon er sykdom. Hadde det ikke vært det hadde både du og jeg gått 100%, nå går vi kun 100% av hva vi makter..

Stort sett vet jeg det. Men så blir jeg ekstra sårbar, og får en kommentar som treffer midt i min egen tvil/dårlige samvittighet/usikkerhet/tro på at jeg burde klare å ta meg sammen, og da blir jeg med en gang veldig usikker. Eller ikke alltid usikker en gang, jeg blir sikker på at alle problemene skyldes latskap og rett og slett er noe jeg har valgt selv.

[frosken]

Stort sett vet jeg det. Men så blir jeg ekstra sårbar, og får en kommentar som treffer midt i min egen tvil/dårlige samvittighet/usikkerhet/tro på at jeg burde klare å ta meg sammen, og da blir jeg med en gang veldig usikker. Eller ikke alltid usikker en gang, jeg blir sikker på at alle problemene skyldes latskap og rett og slett er noe jeg har valgt selv.

Du kan ikke velge å ha det bra, men selv om du har det vanskelig har du fortsatt en del valgmuligheter :-)

Jeg tenker at du neppe kan klare å begynne å jogge i morgen som følge av din angst, men at angsten dinalene ikke kan sies

å forårsake spising av marsipan på sengen...*s*

Det er noe med å øve seg på å bruke det handlingsrommet som er tilstede, når det er tilstede. Og å ikke kjefte på seg selv for det som på nåværende tidspunkt ikke er innenfor kontroll.

Ha en best mulig dag, Orio :-)

[Orio]

Du kan ikke velge å ha det bra, men selv om du har det vanskelig har du fortsatt en del valgmuligheter :-)

Jeg tenker at du neppe kan klare å begynne å jogge i morgen som følge av din angst, men at angsten dinalene ikke kan sies

å forårsake spising av marsipan på sengen...*s*

Det er noe med å øve seg på å bruke det handlingsrommet som er tilstede, når det er tilstede. Og å ikke kjefte på seg selv for det som på nåværende tidspunkt ikke er innenfor kontroll.

Ha en best mulig dag, Orio :-)

Angsten min har ingenting med spising av marsipan (mens jeg leser en god bok) på sengen. Det er en av de tingene jeg alltid har satt stor pris på med julen, vanligvis med 1. juledag, men fordi den ble "brukt opp" av angst, har jeg utsatte jeg det til i går. Det er rett og slett for å kose meg, noe alle burde få sjansen til i julen. :- )

Hadde det vært angsten som insisterte på en dag i sengen hadde jeg i alle fall kjempet mye sterkere i mot, og antagelig fått i alle fall en delvis seier, for jeg vet at ting ikke blir bedre av å ligge i sengen. Skiftet fra pyjamas til joggedress og lagt meg på sofaen i stedet for sengen i det minste. :- )

En ting er vi helt klart enige om, jeg klarer ikke begynne å jogge i morgen. Og det er ikke bare på grunn av angsten, har slett ikke kondis til det heller. :- )