Ser du på deg selv som "funksjonshemmet"?

[Gjest lithium]

Utviklingshemmet er ikke i bruk, men derimot funksjonsnedsettelser og funksjonshemming. Innenfor politisk retorikk så refererer det første til en egenskap ved individet, mens det andre er noe som oppstår som følge av samfunnets manglende tilrettelegging for menneskelig variasjon.

Du kan stille det samme spørsmålet til døve. Det enkelte individ har en funksjonsnedsettelse, hørselsorganet, men er de funksjonshemmede? Svært mange av de døve selv vil svare nei på det spørsmålet, de har "bare" et kommunikasjonsproblem fordi samfunnet ikke kan språket deres, tegnspråk. De (nå generaliserer jeg) ser på seg selv som en egen sosial og kulturell gruppe mennesker, ikke som funksjonshemmede eller hørselshemmede.

Funksjonsnedsettelsen tilhører individet, mens funksjonshemmingen handler om samfunnet og tilrettelegging/inkludering. Men likevel blir betegnelsen funksjonshemming individets "problem", ikke samfunnets. Når samfunnet har "godkjent" betegnelsen funksjonshemmet på et individ, utløses en rekke rettigheter knyttet til individet. Derfor vil f.eks. døve som kun mener de har et kommunikasjonsproblem, ikke kunne si fra seg funksjonshemmetbetegnelsen.

Bruken av ordet "hemmet" er forøvrig ikke så rent lite stigmatiserende for en del. Betegnelsene har alltid skiftet, byttet ut med noe mer "politisk korrekt". Hemmet er på vei ut det også.

Muligens litt på siden, men et innlegg fra meg lell.

PS! Nei, jeg er ikke funksjonshemmet selv om jeg har en kronisk psykisk lidelse. Jeg må bare lære meg å leve med det på en best mulig måte, også ved hjelp av det apparat samfunnet har bygget opp. Det er mange som snakker om nedsatt arbeidsevne og knytter det opp mot å ev. skulle være funksjonshemmet. I mine øyne er det ikke bare arbeid og arbeidsevne som definerer funksjonshemming. Da ville vi blitt fryktelig mange funksjonshemmede her i landet og begrepet ville ikke hatt noe for seg.

[Gjest fnugget]

Men når vi selv opplever å bli psykisk syke skulle jeg jo tro at fordommene forsvant i møte med virkeligheten. Men sånn har det ikke fungert, i alle fall ikke 100%. Noen ganger føles det som mine fordommer mot psykisk syke er med på å definere hvordan jeg er, i stedet for at jeg skjønner at fordommene mine kanskje ikke stemmer. :- )

Ja, jeg merker at jeg har en tendens til å være den som dømmer meg selv hardest. Og jeg må innrømme at jeg også har fordommer mot psykiske lidelser (og mye annet) og det går som regel bare utover meg selv. En behandler en gang sa til meg at ofte er det de som sliter psykisk som har de sterkeste fordommene mot psykiske lidelser. Hvilken fornuft ligger det i det?

[frosken]

Du kan stille det samme spørsmålet til døve. Det enkelte individ har en funksjonsnedsettelse, hørselsorganet, men er de funksjonshemmede? Svært mange av de døve selv vil svare nei på det spørsmålet, de har "bare" et kommunikasjonsproblem fordi samfunnet ikke kan språket deres, tegnspråk. De (nå generaliserer jeg) ser på seg selv som en egen sosial og kulturell gruppe mennesker, ikke som funksjonshemmede eller hørselshemmede.

Funksjonsnedsettelsen tilhører individet, mens funksjonshemmingen handler om samfunnet og tilrettelegging/inkludering. Men likevel blir betegnelsen funksjonshemming individets "problem", ikke samfunnets. Når samfunnet har "godkjent" betegnelsen funksjonshemmet på et individ, utløses en rekke rettigheter knyttet til individet. Derfor vil f.eks. døve som kun mener de har et kommunikasjonsproblem, ikke kunne si fra seg funksjonshemmetbetegnelsen.

Bruken av ordet "hemmet" er forøvrig ikke så rent lite stigmatiserende for en del. Betegnelsene har alltid skiftet, byttet ut med noe mer "politisk korrekt". Hemmet er på vei ut det også.

Muligens litt på siden, men et innlegg fra meg lell.

PS! Nei, jeg er ikke funksjonshemmet selv om jeg har en kronisk psykisk lidelse. Jeg må bare lære meg å leve med det på en best mulig måte, også ved hjelp av det apparat samfunnet har bygget opp. Det er mange som snakker om nedsatt arbeidsevne og knytter det opp mot å ev. skulle være funksjonshemmet. I mine øyne er det ikke bare arbeid og arbeidsevne som definerer funksjonshemming. Da ville vi blitt fryktelig mange funksjonshemmede her i landet og begrepet ville ikke hatt noe for seg.

Jeg synes det av og til kan bli litt slitsomt med alle betegnelsene som ikke er helt politisk korrekte, som f.eks. at det evt. skal være stigmatiserende bruke betegnelsen "hemmet". Hvis sykdom eller funksjonsnedsettelse medfører redusert evne til enten å jobbe eller delta i dagliglivets aktiviteter, er ikke da fuksjonsevnen hemmet i forhold til disse aktivitetene?

Jeg mener at enkelte er i ferd med å inkludere så store deler av befolkningen i funksjonshemmede-kategorien, at man kanskje mister av syne den undergruppen som har de største vanskene. Noen mennesker har helt andre forutsetninger for å klare dagliglivets aktiviteter samt annen samfunnsdeltakelse, enn hva de fleste har. Når Barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen sier at det hun kjemper mest for er "full samfunnsdeltakelse for alle med nedsatt funksjonsevne", så synes jeg hun holder opp en målsetning som kun passer for deler av den gruppen som kan kategoriseres som "funksjonshemmede". Hvilken undergruppe snakker hun om?

[frosken]

Men når vi selv opplever å bli psykisk syke skulle jeg jo tro at fordommene forsvant i møte med virkeligheten. Men sånn har det ikke fungert, i alle fall ikke 100%. Noen ganger føles det som mine fordommer mot psykisk syke er med på å definere hvordan jeg er, i stedet for at jeg skjønner at fordommene mine kanskje ikke stemmer. :- )

Dette er en av grunnen til at man særlig i USA finner grupper av funksjonshemmede som forsøker å fremme en "pridebevegelse" blant funksjonshemmede. De forsøker å bruke samme modellen som også grupper av svarte har gjort for å fremme økt selvfølelse (black is beautiful etc. ). Ved å forsøke å verdsette "annerledesheten" i stedet for å være med vanlige negative oppfatninger den prøver de blant annet å endre folks holdninger til funksjonshemmede.

En norsk forfatter som har en sykdom som gjorde at han mistet alt håret som 14 åring, og deretter også alt hår på kroppen, forsøker å eksemplifisere dette med at det kjennes bedre ut å si at man tilhører "silkehudfolket", enn at man har sykdommens medisinske betegnelse (som jeg ikke husker navnet på i farten).

I litteraturen refereres det til tilsvarende bevegelse blant en del psykiatriske pasienter (også i USA) som etablerte nettstedet "Mad Nation". Dette nettstedet er såvidt jeg kan forstå ikke lenger i drift. Men vi hadde vel tilsvarende tendenser i Galebevegelsen på 80-tallet.

[Orio]

Ja, jeg merker at jeg har en tendens til å være den som dømmer meg selv hardest. Og jeg må innrømme at jeg også har fordommer mot psykiske lidelser (og mye annet) og det går som regel bare utover meg selv. En behandler en gang sa til meg at ofte er det de som sliter psykisk som har de sterkeste fordommene mot psykiske lidelser. Hvilken fornuft ligger det i det?

Det er en av de tingene jeg har veldig vanskelig for å skjønne. Det er ingen fornuft i det.

Rullestolbrukere opplever visst noen ganger at folk tror de er dumme, men hvis jeg av en eller annen grunn hadde havnet i rullestol tror jeg ikke jeg hadde følt behov for å revurdere min oppfatning av meg selv. Så hvorfor skal jeg gjøre det når jeg har fått en psykisk sykdom?

[frosken]

Det er en av de tingene jeg har veldig vanskelig for å skjønne. Det er ingen fornuft i det.

Rullestolbrukere opplever visst noen ganger at folk tror de er dumme, men hvis jeg av en eller annen grunn hadde havnet i rullestol tror jeg ikke jeg hadde følt behov for å revurdere min oppfatning av meg selv. Så hvorfor skal jeg gjøre det når jeg har fått en psykisk sykdom?

Jeg tror det er mange ting man ikke har innsikt i før man har prøvd det selv, inklusive det å sitte i rullestol... Det gjør mye med selvfølelsen til mange, det også .

[Orio]

Jeg tror det er mange ting man ikke har innsikt i før man har prøvd det selv, inklusive det å sitte i rullestol... Det gjør mye med selvfølelsen til mange, det også .

Ja, det har du sikkert rett i. Plutselig blir en masse ting som før var en selvfølge kjempevanskelig (eller "utfordringer" som det heter i psykiatrien).

Men det kommer kanskje litt an på hva slags type man er også? Hvis selvfølelsen i stor grad er knyttet til det fysiske, at man er veldig aktiv og bruker kroppen mye, er det kanskje vanskeligere enn for en som har et annet utgangspunkt? Nå spekulerer jeg fritt, altså.

Jeg har aldri vært særlig "fysisk" av meg, har ikke hatt noe godt forhold til kroppen min eller det å bruke den. Etter hvert klarte jeg å bygge opp en smule selvfølelse knyttet til hjernen, for å si det sånn. Selv om jeg ikke var noe sportsfantom, så jeg på meg selv som rimelig oppegående mentalt sett. Det var der min sterke side lå, det var det jeg bygde den lille selvtilliten jeg klarte å opparbeide meg på. Når da angsten kom og fornuften forsvant slo det helt beina under en sånn tankegang.

Nå har det begynt å regne også, må absolutt komme meg ut en tur i dag. Spørs om noen vil være med, så det blir nok en bitteliten tur på egenhånd. Men jeg elsker vær. :- )

[Babette]

I mitt hode betyr funksjonshemmet at vi snakker om noe som er varig. Jeg ville aldri kalle en person med brukket ben for funksjonhemmet, selv om begge bena er brukket og vedkommende sitter i rullestol. Heller ikke en med en psykisk lidelse, for man kan jo bli frisk.

Når det er sagt, er det jo ikke alle kroniske lidelser som gjør en funksjonshemmet heller.

[Gjest fnugget]

Men når vi selv opplever å bli psykisk syke skulle jeg jo tro at fordommene forsvant i møte med virkeligheten. Men sånn har det ikke fungert, i alle fall ikke 100%. Noen ganger føles det som mine fordommer mot psykisk syke er med på å definere hvordan jeg er, i stedet for at jeg skjønner at fordommene mine kanskje ikke stemmer. :- )

Ordet "fordommer" er så svevende. Hva tenker du om mennesker som er psykisk syke da?

Mine fordommer har smuldret litt opp siden jeg selv sliter, men likevel så er de der. Kanskje det har noe med hvordan jeg har blitt møtt av helsevesenet enkelte ganger? For det er maange fordommer som lever sitt eget liv også blant psykiatriske hjelpere. Det skal jeg love deg og det er derfor jeg aldri mer skal legges inn på en psyk.avdeling.

Er glad jeg har behandlere som ikke dømmer meg og jeg er fornøyd med det. Men er det så rart at vi har fordommer når det også er fordommer blant de som skal hjelpe oss? Sier ikke alle er sånn, men mine erfaringer tilsier at det er en del som faktisk har fordommer.

Det bringer meg litt inn på etikk - og nå sporer jeg kanskje litt av. Men det som provoserer meg når jeg møter arrogante hjelpere - er at en del av de faktisk ikke har fattet hvor viktig etikkfaget er i utdannelsen og i arbeidet.

Det er greit av vi alle har fordommer - men som hjelper har du ikke lov til å la dine egne fordommer gå utover de som skal hjelpes. Det må og er en del av etikkfaget det å lære seg selv å kjenne og se forskjellene på sine egne fordommer, lære å distansere seg fra disse når man møter pasienter, altså klare å skille mellom egne følelser og egenskaper ved pasientene.

Noen blander sammen kortene og har "blinde flekker" - dvs ubevisste fordommer og holdninger som selvsagt er vanskeligere å kontrollere, men dette er altså hjelperens ansvar..

Jeg har møtt mange flinke, dyktig leger og mennesker som jobber i psykiatrien. Men en annen grunn til at jeg ikke vil legges inn igjen, er at på de psyk.avdelingene så er der mange unge turnusleger som vet lite om psykiatri. Det skulle ikke vært nødvendig og jeg skjønner at de må få lov å være med på visitter for å lære noe. Men når de får eneansvaret for pasienter, så synes jeg det er uetisk.

Sist jeg var innlagt så skulle jeg fortelle denne turnuslegen om noen som hadde vært grenseoverskridende mot meg. Han forsto ikke hva det ordet betydde og jeg måtte forklare mange ganger, men enten så kverulerte han, eller så forsto han det virkelig ikke..

Jeg tror jeg kunne skrevet side opp og side ned om dette, men jeg får vel begrense meg. Beklager hvis det var rotete skrevet, jeg har ikke redigert det.

[Gjest lithium]

Jeg synes det av og til kan bli litt slitsomt med alle betegnelsene som ikke er helt politisk korrekte, som f.eks. at det evt. skal være stigmatiserende bruke betegnelsen "hemmet". Hvis sykdom eller funksjonsnedsettelse medfører redusert evne til enten å jobbe eller delta i dagliglivets aktiviteter, er ikke da fuksjonsevnen hemmet i forhold til disse aktivitetene?

Jeg mener at enkelte er i ferd med å inkludere så store deler av befolkningen i funksjonshemmede-kategorien, at man kanskje mister av syne den undergruppen som har de største vanskene. Noen mennesker har helt andre forutsetninger for å klare dagliglivets aktiviteter samt annen samfunnsdeltakelse, enn hva de fleste har. Når Barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen sier at det hun kjemper mest for er "full samfunnsdeltakelse for alle med nedsatt funksjonsevne", så synes jeg hun holder opp en målsetning som kun passer for deler av den gruppen som kan kategoriseres som "funksjonshemmede". Hvilken undergruppe snakker hun om?

Jeg er helt enig med deg mht at det blir litt meningsløst å skulle skifte betegnelser til stadighet for å få det politisk korrekt. Men for meg blir det litt som "negerdebatten". Hvis gruppen det gjelder mener seg stigmatisert bør man i den grad det er mulig ta hensyn til det. Jo, man er kanskje hemmet, men man er ikke "hemma" og det er der det negativt ladede kommer fram. Nok om det, det er en avsporing fra det spørsmålet og temaet du tok opp i utgangspunktet.

Du tar det på kornet når du sier at enkelte begynner å utvanne funksjonshemmetgruppen slik at undergruppene lett forsvinner. Det var det jeg prøvde å si i forhold til å definere funksjonshemming ut fra f.eks. arbeidsevne. Hvis alle med nedsatt arbeidsevne, inkludert de med psykiske lidelser, skulle defineres som funksjonshemmede ville begrepet og ikke minst innholdet i det (les:utløsing av rettigheter) smuldres opp. Det vil, nettopp som du sier, ramme de svakeste.

Men samtidig er jeg ikke i tvil om at enkelte med psykiske lidelser er så hardt rammet at de kanskje kunne betegnes som funksjonshemmede. En psykisk utviklingshemmet person er funksjonshemmet. De har en hjerneskade. Hva med en person som er hardt rammet av schizofreni, er ikke den personen hjerneskadet?

Nei, jeg snakker rundt meg selv nå, jeg kommer i hvert fall ikke fram til noe svart/hvitt svar og vet ikke helt hva jeg mener. Jeg ville kanskje kunne definere noen få psykisk syke som funksjonshemmede, men langt i fra de fleste. De kan behandles og medisineres og forhåpentligvis bli friske eller leve med sin psykiske lidelse på et nivå som er levelig.

[Gjest Jente31]

Hvilke negative assosiasjoner har du til "funksjonshemmede"? Har det med alvorlighetsgrad, håpløshet, tragedie etc. - eller helt andre ting å gjøre?

Vil tilføye at jeg har aldri sett ned på eller tenkt negativt om de som virkelig er funksjonshemmet. Jeg kjenner bl.a ei flott jente på 15 som er funksjonshemmet (et ord foreldrene har brukt) og jeg har masse sympati med de som er det.

Men jeg ville bare si at jeg ikke ser på meg selv som funksjonshemmet, fordi det for meg og i mitt hode betyr en sterkt hemmet og varig tilstand; både i arbeids og privatliv. Men jeg vet selvsagt ikke hva som er riktig eller ikke :-) Fortsatt god jul, frosken :-)

[hidi, the scorpion]

Vil tilføye at jeg har aldri sett ned på eller tenkt negativt om de som virkelig er funksjonshemmet. Jeg kjenner bl.a ei flott jente på 15 som er funksjonshemmet (et ord foreldrene har brukt) og jeg har masse sympati med de som er det.

Men jeg ville bare si at jeg ikke ser på meg selv som funksjonshemmet, fordi det for meg og i mitt hode betyr en sterkt hemmet og varig tilstand; både i arbeids og privatliv. Men jeg vet selvsagt ikke hva som er riktig eller ikke :-) Fortsatt god jul, frosken :-)

''Men jeg ville bare si at jeg ikke ser på meg selv som funksjonshemmet, fordi det for meg og i mitt hode betyr en sterkt hemmet og varig tilstand; både i arbeids og privatliv.''

Funksjonshemmet er da ikke det samme som sterkt hemmet! Om du ikke klarer en vanlig jobb, så er du funsksjonshemmet. Du klarer ikke jobben/eller fulltid fordi du er "hemmet" av noe. Det være seg psyke eller fysiske plager.

[Gjest Jente31]

''Men jeg ville bare si at jeg ikke ser på meg selv som funksjonshemmet, fordi det for meg og i mitt hode betyr en sterkt hemmet og varig tilstand; både i arbeids og privatliv.''

Funksjonshemmet er da ikke det samme som sterkt hemmet! Om du ikke klarer en vanlig jobb, så er du funsksjonshemmet. Du klarer ikke jobben/eller fulltid fordi du er "hemmet" av noe. Det være seg psyke eller fysiske plager.

Skjønner hva du mener. Men som jeg skrev, så vet jeg ikke hva som er riktig eller ikke. Det er bare slik jeg har oppfattet begrepet, iallefall til nå :-)

[Gjest slik følte jeg det]

Når jeg slet med bekkenet mitt i mange år, men ikke satt i rullestol, fordi det faktisk var verre for ryggen min, følte jeg meg veldig funksjonshemmet. Jeg følte også at andre ikke så eller forstod at jeg faktisk var nettopp det, funksjonshemmet, fordi jeg manglet en rullestol. Og krykker kunne jeg ikke bruke pga betennelser som raskt oppstod i armene.

[Gjest Geir]

Både ja & nei (mest nei).

''Kan du tenke deg å si noe om hvorvidt du tenker at din psykiske lidelse gjør at du tilhører kategorien "funksjonshemmede"?''

Eg har pr. i dag så godt som _ingen_ psykisk lidelse, er kategorisert som mellom "normal" og lett deprimert.

''I politiske dokumenter sier man at funksjonshemninger oppstår som følge av misforhold mellom individets forutsetninger og samfunnets/omgivelsenes krav.''

Akkurat det som står i politiske dokumenter om dette og det meste andre, interesserer meg mitt i rævva!

Men mitt største "problem" er at eg er fullstendig hjelpeløs når det gjelder "small talk" i sosiale settinger som i lunsjpausen på jobb, på gatehjørnet, på kafe/bar, på offentlige transportmiddler osv.osv..

Men eg anser i grunn ikkje dette som en "funksjonhemming", sjøl om mange andre (som kjenner meg) sikkert vil være uenig...

Dem om det, men eg gidder rett og slett ikkje engasjere meg i debatter om forskjellige fotballag, været, eller salg på IKEA o.l.

Så om eg er "funksjonshemmet", "rar", "sær", "sta", "idiot", "spesiell" det blir et definisjonsspørsmål, som ikkje eg orker å tenke gjennom.

[hidi, the scorpion]

Skjønner hva du mener. Men som jeg skrev, så vet jeg ikke hva som er riktig eller ikke. Det er bare slik jeg har oppfattet begrepet, iallefall til nå :-)

Kanskje vi heller ydmykt bør erkjenne, at "merkelapper" ikke definerer et menneske, men kun hvordan det mennesket vil definere seg selv?

[Gjest Jente31]

Kanskje vi heller ydmykt bør erkjenne, at "merkelapper" ikke definerer et menneske, men kun hvordan det mennesket vil definere seg selv?

Den blir jeg gjerne med på.

[frosken]

Kanskje vi heller ydmykt bør erkjenne, at "merkelapper" ikke definerer et menneske, men kun hvordan det mennesket vil definere seg selv?

Merkelapper definerer ikke mennesker, og det er vel ingen av oss som kan defineres fullstendig ut i fra en eneste kategori.

Dette forandrer ikke på behovet for å ta stilling til hvem kategorien "funksjonshemmede" skal omfatte, dersom vi overhodet skal bruke dette begrepet. Dersom politikerne f.eks. skal iverksette tiltak for å bedre bestemte forhold for funksjonshemmede, så trenger vi å vite både hvordan forholdene er for de såkalte funksjonshemmede. Og for å få vite noe om hvordan forholdene er for en bestemt gruppe, så trenger vi å kunne avgrense gruppen.

[hidi, the scorpion]

Merkelapper definerer ikke mennesker, og det er vel ingen av oss som kan defineres fullstendig ut i fra en eneste kategori.

Dette forandrer ikke på behovet for å ta stilling til hvem kategorien "funksjonshemmede" skal omfatte, dersom vi overhodet skal bruke dette begrepet. Dersom politikerne f.eks. skal iverksette tiltak for å bedre bestemte forhold for funksjonshemmede, så trenger vi å vite både hvordan forholdene er for de såkalte funksjonshemmede. Og for å få vite noe om hvordan forholdene er for en bestemt gruppe, så trenger vi å kunne avgrense gruppen.

Dette kommer aldri til å bli en ensidig gruppe som politikere kan ta stilling til. En med Downs Syndrom er pr definisjon utviklingshemmet, det er langt fra sannheten! En med bekkenløsning fungerer, mens en annen er sengeliggende/ sitter i rullestol og er funksjonshemmet.

Hva er alle disse ulike begrepene? Er det ikke bare en enklest mulig måte å sette totalt forskjellige mennesker og behov i visse båser...? En med angst kan være mer funksjonshemmet enn de med Downs syndrom.

Og som Dorthe stadig vekk har sagt, hun blir nedprioritert pga rullestolen, er hun mer hemmet enn andre? Selvfølgelig ikke, men så lenge "samfunnet" skal bestemme hva "funksonshemming" er, så blir det så, feil, så feil!

[frosken]

Skjønner hva du mener. Men som jeg skrev, så vet jeg ikke hva som er riktig eller ikke. Det er bare slik jeg har oppfattet begrepet, iallefall til nå :-)

Jeg ønsket ikke "riktige" svar på det jeg spurte om, jeg ønsket umiddelbare og ærlige kommentarer :-)

(Din oppfatning er forøvrig helt i tråd med mange andres. Det har vært vanlig å skille mellom sykdom og funksjonshemming, og dersom sykdommen lar seg behandle har det ikke vært vanlig å anse personen som funksjonshemmet. )

Fortsatt god jul :-)