"Frivillig juleselskap"

[Orio]

Med møteplikt. Så mye kan jeg altså stole på familien når de sier det er helt opp til meg om jeg skal gå eller ikke. Det var noe de sa for å være "snille", så jeg kunne slappe av og ikke stresse med at jeg måtte gå i selskap. Og da skal jo jeg ha kommet til krefter igjen nå, ikke sant? Jeg fikk jo hele gårsdagen på meg.

[skal]

Er bare ett mennesket i hele verden som kan bestemme om du skal gå, og det er du!

[adelie]

Ta vare på deg selv nå, du vet jo best! Du er myndig/ over 18..

[frosken]

Hmmm... henter de deg med tvang til dette juleselskapet?

Hvis du tror du har det best med å ikke gå, så synes jeg du skal være hjemme. Dersom du derimot ikke holder ut tanken på å ikke være der, så får du heller gå dit.

Du får i verste fall fortelle at du har minst 48 i feber. Det mente nevøen min han hadde for noen uker siden...*s*

[Gjest]

De har jo i det minste litt forståelse for dine problemer / sin sykdom... kanskje det ikke er så vanskelig å få de til å forstå mer, da...?

Jeg synes ofte det virker slik at det er enten-eller her. Enten så forstår man at familiemedlemmet/vennen er syk og tar hensyn til det, eller så fornekter man det totalt...

Kanskje det hadde vært lurt av deg, også på lengre sikt, å forklare litt mer av hva dette er... men ikke vet jeg, egentlig.

[PieLill]

Om du ikke vil gå og heller ikke tror det er noen god ide at du drar, lar du det rett og slett være. Kommer de til å slepe deg dit med remmer og tau?

La dem også få vite at langtidseffekten av denne type "beroligelse" er at du ikke kan stole på et kvekk av det de sier om slike ting og kommer derfor til å bli dobbelt så stresset ved en senere anledning. Nå må du jo også gå rundt å lure på om de mener det de sier eller om det er en beroligende løgn.

mvh

[bibben]

Hvordan har det gått? Kom du deg av gårde, og hvordan hadde du det?

Jeg håper de møtte deg med en real porsjon goodwill. Jeg tenker som SMIR at de i alle fall viser litt forståelse ved å annerkjenne at du ikke har all verdens med krefter.

Jeg vet jo at du har gruet deg til denne julen, og håper at det ble mindre problematisk enn du fryktet.

Selv har jeg i år tatt en del bekymringer på forskudd, og det var absolutt "waste of energy".

Men når all verdens kaostanker herjer på én gang kan det være vanskelig å tenke fornuftig, og å velge en fornuftig strategi som ikke stjeler fokus og krefter.

Jeg håper uansett du har det bedre i dag!

Fortsatt god jul forresten )

[Orio]

Er bare ett mennesket i hele verden som kan bestemme om du skal gå, og det er du!

Ja, det er jo riktig det. Men det går an å bli utsatt for så mye press og få fremkalt så mye dårlig samvittighet at jeg ikke føler at jeg har noe valg. Sånn som i dag. Det kom ganske brått på at det ikke var så veldig frivillig allikevel, og jeg hadde ikke krefter til å stå imot presset jeg ble utsatt for.

[Orio]

Ta vare på deg selv nå, du vet jo best! Du er myndig/ over 18..

Orket ikke den diskusjonen, og noen ganger er moren min veldig flink til å få frem min dårlige samvittighet.

[Gjest]

Ja, det er jo riktig det. Men det går an å bli utsatt for så mye press og få fremkalt så mye dårlig samvittighet at jeg ikke føler at jeg har noe valg. Sånn som i dag. Det kom ganske brått på at det ikke var så veldig frivillig allikevel, og jeg hadde ikke krefter til å stå imot presset jeg ble utsatt for.

Hm. Det syns jeg var veldig dårlig gjort. Og ikke særlig klokt med tanke på dine psykiske lidelser som de vet du har...

[bibben]

Orket ikke den diskusjonen, og noen ganger er moren min veldig flink til å få frem min dårlige samvittighet.

Ja, og ikke bare er noen familiemedlemmer flinke til å fremkalle dårlig samvittighet. De kan også dyrke litt baksnakking og annet dritt i ens fravær. Det er ikke festlig å bli stemplet som sær, vrang og vanskelig..... Take my word for it.

[Orio]

Hmmm... henter de deg med tvang til dette juleselskapet?

Hvis du tror du har det best med å ikke gå, så synes jeg du skal være hjemme. Dersom du derimot ikke holder ut tanken på å ikke være der, så får du heller gå dit.

Du får i verste fall fortelle at du har minst 48 i feber. Det mente nevøen min han hadde for noen uker siden...*s*

De kommer ikke inn til meg, binder meg og bærer meg ut i bilen, nei. Men det er andre måter å tvinge noen på, f.eks. ved å fremkalle dårlig samvittighet. Det kan min mor være veldig flink til. Og så er det nok ikke så vanskelig å gi meg dårlig samvittighet i sånne situasjoner.

Hadde jeg lest svaret ditt tidligere hadde jeg nok "hatt feber" eller noe sånn.

[bibben]

Hm. Det syns jeg var veldig dårlig gjort. Og ikke særlig klokt med tanke på dine psykiske lidelser som de vet du har...

Av og til lurer jeg på om ens familie vil kunne bli provosert av at man har en psykisk lidelse.

Kanskje kan det være en forklaring på den dårlige samvittigheten enkelte familiemedlemmer planter i en.

Hva tror du?

[Orio]

De har jo i det minste litt forståelse for dine problemer / sin sykdom... kanskje det ikke er så vanskelig å få de til å forstå mer, da...?

Jeg synes ofte det virker slik at det er enten-eller her. Enten så forstår man at familiemedlemmet/vennen er syk og tar hensyn til det, eller så fornekter man det totalt...

Kanskje det hadde vært lurt av deg, også på lengre sikt, å forklare litt mer av hva dette er... men ikke vet jeg, egentlig.

Jeg har prøvd å få dem til å forstå mer, har prøvd å forklare, men hvor lett er det egentlig å forklare noe du egentlig ikke forstår selv?

En gang jeg var innlagt ble jeg anbefalt å forelså at mine foreldre (og andre pårørende) skulle lese en bok (som jeg dessverre ikke husker tittelen på). Det handlet om depresjon, en beskrivelse av hvordan depresjon oppleves. Svaret jeg fikk var at noe så deprimerende orket de ikke lese.

[Orio]

Om du ikke vil gå og heller ikke tror det er noen god ide at du drar, lar du det rett og slett være. Kommer de til å slepe deg dit med remmer og tau?

La dem også få vite at langtidseffekten av denne type "beroligelse" er at du ikke kan stole på et kvekk av det de sier om slike ting og kommer derfor til å bli dobbelt så stresset ved en senere anledning. Nå må du jo også gå rundt å lure på om de mener det de sier eller om det er en beroligende løgn.

mvh

De kom ikke og hentet meg med fysisk makt, og det hadde de heller ikke gjort hvis jeg hadde stått på mitt og nektet å bli med. Men det er flere måter å presse noen, f.eks. ved å spille på dårlig samvittighet. Det kan min mor være flink til, med veldig god hjelp fra samvittigheten min.

Jeg blir nødt til å snakke med dem om det her, si at den "beroligelsen" de kom med bare gjorde det verre, og at det gjør det vanskelig å stole på dem i fremtiden. Men jeg orker ikke gjøre det nå, må komme til hekter igjen før det kan komme noe konstruktivt ut av en sånn samtale.

[Gjest]

Av og til lurer jeg på om ens familie vil kunne bli provosert av at man har en psykisk lidelse.

Kanskje kan det være en forklaring på den dårlige samvittigheten enkelte familiemedlemmer planter i en.

Hva tror du?

Det kan sikkert forekomme. En skal ikke gå rundt og tro psykiske lidelser er så anerkjent og akseptert.

Om et familimedlem brekker beinet blir det sendt blomster og "god bedringer" fra nesten alle, om et annet blir kronisk psykisk syk er man bare unnvikende, snakker om andre ting eller ikke anerkjenner det som en sykdom i det hele tatt.

[Gjest]

Jeg har prøvd å få dem til å forstå mer, har prøvd å forklare, men hvor lett er det egentlig å forklare noe du egentlig ikke forstår selv?

En gang jeg var innlagt ble jeg anbefalt å forelså at mine foreldre (og andre pårørende) skulle lese en bok (som jeg dessverre ikke husker tittelen på). Det handlet om depresjon, en beskrivelse av hvordan depresjon oppleves. Svaret jeg fikk var at noe så deprimerende orket de ikke lese.

Jeg kjenner til den der. Hvordan forklare når man ikke selv forstår. Det er ikke lett.

Hm. Virker ikke som de bryr seg så veldig mye.

[frosken]

De kommer ikke inn til meg, binder meg og bærer meg ut i bilen, nei. Men det er andre måter å tvinge noen på, f.eks. ved å fremkalle dårlig samvittighet. Det kan min mor være veldig flink til. Og så er det nok ikke så vanskelig å gi meg dårlig samvittighet i sånne situasjoner.

Hadde jeg lest svaret ditt tidligere hadde jeg nok "hatt feber" eller noe sånn.

Tror du trenger et "bølle-kurs". Mødre er stort sett eksperte på å styre døtre via samvittigheten, men døtre kan etterhvert bli gode på å lukke ørene godt igjen for samvittighetsargumenter.

Du får ha lykke til i morgen!

[bibben]

Det kan sikkert forekomme. En skal ikke gå rundt og tro psykiske lidelser er så anerkjent og akseptert.

Om et familimedlem brekker beinet blir det sendt blomster og "god bedringer" fra nesten alle, om et annet blir kronisk psykisk syk er man bare unnvikende, snakker om andre ting eller ikke anerkjenner det som en sykdom i det hele tatt.

Nettopp. Man SKAMMER seg!!!

[Gjest]

Nettopp. Man SKAMMER seg!!!

Det gjør jo den syke og, sørgelig nok...