Pårørende-maset :)

[Gjest sjokoladeplaten]

Hei igjen! Jeg har ikke vært her på en stund, men noen husker meg kanskje fra i sommer da jeg lettet mitt hjerte her når min mann ble psykisk syk, innlagt med depresjon og psykose. Ufattelig nok bor vi fortsatt under samme tak, og det ser ut som om ting har roet seg, og at han er mye av det samme gamle igjen. Beklageligvis går jeg rundt og tenker at dette er en tidsinnstilt bombe, der han år som helst får tilbakefall (grøss), og jeg tørr ikke engang spørre han om han går til behandling lenger. Han hater å snakke om dette...vi gikk til parterapi en stund, men etter at jeg sa direkte hva jeg mente der (han gjorde ingenting hjemme, jeg var totalt utslitt), har han nektet å fortsett der.

Nå vet jeg at han har droppet medisinene. På en måte er det bra, for nå er han ikke trøtt lenger, og han har overskudd til oss (meg også...) som tidligere. Men jeg blir jo engstelig for hvordan det kommer til å gå; tørr jeg stole på at han er blitt frisk igjen? Kan jeg liksom bare slappe av nå, da? Hva gjør jeg når han ikke vil snakke med meg om hverken medisinbruk eller psykologtimer?

På en måte har vi det jo akkurat som før han ble syk. Bortsett fra at vårt sosiale nettverk vet om det som har skjedd (noe han synes er plagsomt), så lever vi som før. Jeg sliter fortsatt med mine følesler for han, spesielt for alle anklagene han kom med og så dårlig han behandlet meg under sykdommen. Men da var han jo syk, og det må jeg bare tilgi.....jeg synes det er litt dumt at dette ikke er noe vi kan prate om. Han har aldri sagt noe som ligner et unnskyld for dette heller, til tross for at jeg og ungene levde under veldige vanskelige forhold hele sommeren.

Alt i alt er dette en solskinnshistorie, siden det virker som om han er kommet til hektene og blitt frisk. Men jeg vet ikke om jeg kan stole på det, og det gjør meg usikker....

Synspunkter?

Forøvrig ønsker jeg alle en god jul!

[frosken]

Jeg synes ikke han trenger å be om undskyldning for at han ble syk og dermed påførte dere begge mange vanskeligheter. Men jeg tror ikke jeg kunne ha klart å avfinne meg med at den psykiske lidelsen ikke skal snakkes om, at du ikke skal få vite hva han gjør i forhold til behandling, eller at du ikke skal få uttrykke din engstelse for repetisjon av hele situasjonen.

Jeg er usikker på om jeg hadde vært villig til å fortsette et samliv på de premissene. Du har også behov som skal tas hensyn til, og det at du ikke er informert om hvorvidt han har sluttet med medikamenter i samråd med lege eller på egenhånd, må jo skape mye usikkerhet.

Har ikke noen glupe råd, annet enn at jeg synes du skal forsøke å ta kontakt med foreningen for påførende innen psykiatri, www.lpp.no

[Orio]

Hvis dere skal ha noe håp om å fortsette samlivet i fremtiden må dere kunne snakke om hans sykdom. Du kan ikke bli sittende helt uvitende om hva som foregår, om han over hodet får behandling lenger. Om det var hans egen idé å kutte ut medisiner, eller om det er noe han har gjort i samråd med lege. Det må jo være veldig vanskelig å leve sammen når det er et så stort tema som skal unngås, og lettere blir det nok heller ikke.

Jeg skjønner at du sliter med alt han sa mens han var syk, men synes du egentlig det er riktig å vente en unnskyldning fordi han var syk? Det var jo på grunn av sykdommen han sa det han gjorde. Jeg tror dere begge er nødt til å legge den perioden bak dere, det er kanskje vanskeligst for deg fordi han såret deg så veldig. Men hvis det er et tema som stadig blir tatt opp når sykdommen hans nevnes skjønner jeg at han vegrer seg for å snakke om det.

Vanlig parterapi var/er kanskje ikke det rette for dere. Det er ofte beregnet på mer "standard" par, ikke par der den ene ektefellen er alvorlig psykisk syk. Det gir et annet utgangspunkt, og problemstillinger mange som driver parterapi ikke har noe særlig erfaring med. Det kan kanskje lønne seg med et nytt forsøk om en stund, når mannen din føler seg tryggere på at du ikke kommer til å bruke det som en arena for å få ut alle dine frustrasjoner fordi han har blitt syk. Jeg vet ikke hvor mye du/dere hadde snakket om at han ikke deltok noe særlig hjemme på forhånd, men for mange pårørende blir det et minefelt det er vanskelig å våge seg inn i, så mye forblir usagt. Hvis du da, når dere kommer i parterapi, endelig tør slippe opp for frustrasjonene og de sårede følelsene er det kanskje ikke så rart om det ble litt overveldende for mannen din? Ikke misforstå, jeg skjønner godt at du ble frustrert og sliten, og mener absolutt at det var riktig å ta det opp, men det ble kanskje for mye på en gang.

[PieLill]

Hvis dere skal ha noe håp om å fortsette samlivet i fremtiden må dere kunne snakke om hans sykdom. Du kan ikke bli sittende helt uvitende om hva som foregår, om han over hodet får behandling lenger. Om det var hans egen idé å kutte ut medisiner, eller om det er noe han har gjort i samråd med lege. Det må jo være veldig vanskelig å leve sammen når det er et så stort tema som skal unngås, og lettere blir det nok heller ikke.

Jeg skjønner at du sliter med alt han sa mens han var syk, men synes du egentlig det er riktig å vente en unnskyldning fordi han var syk? Det var jo på grunn av sykdommen han sa det han gjorde. Jeg tror dere begge er nødt til å legge den perioden bak dere, det er kanskje vanskeligst for deg fordi han såret deg så veldig. Men hvis det er et tema som stadig blir tatt opp når sykdommen hans nevnes skjønner jeg at han vegrer seg for å snakke om det.

Vanlig parterapi var/er kanskje ikke det rette for dere. Det er ofte beregnet på mer "standard" par, ikke par der den ene ektefellen er alvorlig psykisk syk. Det gir et annet utgangspunkt, og problemstillinger mange som driver parterapi ikke har noe særlig erfaring med. Det kan kanskje lønne seg med et nytt forsøk om en stund, når mannen din føler seg tryggere på at du ikke kommer til å bruke det som en arena for å få ut alle dine frustrasjoner fordi han har blitt syk. Jeg vet ikke hvor mye du/dere hadde snakket om at han ikke deltok noe særlig hjemme på forhånd, men for mange pårørende blir det et minefelt det er vanskelig å våge seg inn i, så mye forblir usagt. Hvis du da, når dere kommer i parterapi, endelig tør slippe opp for frustrasjonene og de sårede følelsene er det kanskje ikke så rart om det ble litt overveldende for mannen din? Ikke misforstå, jeg skjønner godt at du ble frustrert og sliten, og mener absolutt at det var riktig å ta det opp, men det ble kanskje for mye på en gang.

Jeg synes det er helt urimelig og galt at man ikke skal rydde opp i ting som både har såret og vært en stor belastning for sin ektefelle. Man skylder sin partner å få anledning til å gi uttrykk for sine vanskelige følelser og man _må_ gi den eller de som har vært med å betale prisen for ens sykdom en forståelse og anerkjennelse for hva de har gjennomgått. - Og en takk for at de har holdt ut. Gjør man ikke dette, blir det umulig å gjenskape trygghet.

Sjokoladeplaten har all mulig grunn til å kjenne usikkerhet på om dette holder. Her har igjen den som har vært syk en forpliktelse til å vise en tilstrekkelig grad av åpenhet til at minst mulig overlates til fantasi og spekulasjoner. Jeg synes det er helt urimelig om man først skal være helt lukket i forhold til noe som i så stor grad vil skjære inn i livet på flere andre, for så å kreve seg frabedt mas.

Ut fra det sjokoladeplaten skriver i dette og tidligere innlegg, mener jeg det hviler et stort ansvar på den som har vært syk for å gjenskape trygghet og tillit i både parforholdet og familien.

Det er ikke snakk om kanossagang eller å bukke og skrape i alle rettninger, men å ta sin egen del av ansvaret for situasjonen ens sykdom har satt hele familien i.

mvh

[Orio]

Jeg synes det er helt urimelig og galt at man ikke skal rydde opp i ting som både har såret og vært en stor belastning for sin ektefelle. Man skylder sin partner å få anledning til å gi uttrykk for sine vanskelige følelser og man _må_ gi den eller de som har vært med å betale prisen for ens sykdom en forståelse og anerkjennelse for hva de har gjennomgått. - Og en takk for at de har holdt ut. Gjør man ikke dette, blir det umulig å gjenskape trygghet.

Sjokoladeplaten har all mulig grunn til å kjenne usikkerhet på om dette holder. Her har igjen den som har vært syk en forpliktelse til å vise en tilstrekkelig grad av åpenhet til at minst mulig overlates til fantasi og spekulasjoner. Jeg synes det er helt urimelig om man først skal være helt lukket i forhold til noe som i så stor grad vil skjære inn i livet på flere andre, for så å kreve seg frabedt mas.

Ut fra det sjokoladeplaten skriver i dette og tidligere innlegg, mener jeg det hviler et stort ansvar på den som har vært syk for å gjenskape trygghet og tillit i både parforholdet og familien.

Det er ikke snakk om kanossagang eller å bukke og skrape i alle rettninger, men å ta sin egen del av ansvaret for situasjonen ens sykdom har satt hele familien i.

mvh

Hvis det er sånn du har oppfattet det jeg skrev i mitt svar bør du lese det en gang til.

[PieLill]

Hvis det er sånn du har oppfattet det jeg skrev i mitt svar bør du lese det en gang til.

Eller kanskje du bør utdype det.

;-)

mvh

[Orio]

Jeg synes det er helt urimelig og galt at man ikke skal rydde opp i ting som både har såret og vært en stor belastning for sin ektefelle. Man skylder sin partner å få anledning til å gi uttrykk for sine vanskelige følelser og man _må_ gi den eller de som har vært med å betale prisen for ens sykdom en forståelse og anerkjennelse for hva de har gjennomgått. - Og en takk for at de har holdt ut. Gjør man ikke dette, blir det umulig å gjenskape trygghet.

Sjokoladeplaten har all mulig grunn til å kjenne usikkerhet på om dette holder. Her har igjen den som har vært syk en forpliktelse til å vise en tilstrekkelig grad av åpenhet til at minst mulig overlates til fantasi og spekulasjoner. Jeg synes det er helt urimelig om man først skal være helt lukket i forhold til noe som i så stor grad vil skjære inn i livet på flere andre, for så å kreve seg frabedt mas.

Ut fra det sjokoladeplaten skriver i dette og tidligere innlegg, mener jeg det hviler et stort ansvar på den som har vært syk for å gjenskape trygghet og tillit i både parforholdet og familien.

Det er ikke snakk om kanossagang eller å bukke og skrape i alle rettninger, men å ta sin egen del av ansvaret for situasjonen ens sykdom har satt hele familien i.

mvh

Jeg har lest gjennom det jeg skrev på nytt. Og skjønner hvorfor du reagerer. Jeg prøvde å få frem hvordan det kanskje kan oppleves fra mannens side, men det jeg skrev ble mye mer ensidig enn jeg hadde tenkt. (Og enn jeg trodde.)

''Man skylder sin partner å få anledning til å gi uttrykk for sine vanskelige følelser og man _må_ gi den eller de som har vært med å betale prisen for ens sykdom en forståelse og anerkjennelse for hva de har gjennomgått. - Og en takk for at de har holdt ut.''

Jeg er helt enig i det du skriver her, den som har vært syk må vise forståelse for at sykdommen har vært en belastning for ektefellen, særlig når sykdommen, som i dette tilfellet, har ført til at ektefellen er blitt veldig dårlig behandlet. På den annen side må den friske ektefellen vise forståelse og aksept for at det var sykdommen som "snakket", ikke mannen, hvis du skjønner hva jeg mener. Det som kom ut var "Det er urimelig å kreve en unnskyldning for at noen er blitt syke".

Når det gjelder parterapi og det jeg skrev om det mente jeg egentlig ikke mer enn at det antagelig var for tidlig i "helbredelsen" for mannen til sjokoladeplaten til at det var en god idé. Jeg antar at sjokoladeplaten har vært veldig tålmodig og forståelsesfull (det har jeg skjønt ut fra hva hun har skrevet her), og når hun endelig fikk "sjansen" så er hun ikke mer menneskelig enn at all frustrasjonen slapp ut på en gang (dette er bare en antagelse fra min side). Jeg tror derfor det kan være lurt å vente en stund med parterapien, så mannen blir litt mer stabil først.

For øvrig var jeg ganske så kategorisk og sa at hvis ekteskapet skulle ha noen som helst sjanse til å overleve måtte sjokoladeplaten få mer innblikk i mannens sykdom og behandlingsopplegg.

[PieLill]

Jeg har lest gjennom det jeg skrev på nytt. Og skjønner hvorfor du reagerer. Jeg prøvde å få frem hvordan det kanskje kan oppleves fra mannens side, men det jeg skrev ble mye mer ensidig enn jeg hadde tenkt. (Og enn jeg trodde.)

''Man skylder sin partner å få anledning til å gi uttrykk for sine vanskelige følelser og man _må_ gi den eller de som har vært med å betale prisen for ens sykdom en forståelse og anerkjennelse for hva de har gjennomgått. - Og en takk for at de har holdt ut.''

Jeg er helt enig i det du skriver her, den som har vært syk må vise forståelse for at sykdommen har vært en belastning for ektefellen, særlig når sykdommen, som i dette tilfellet, har ført til at ektefellen er blitt veldig dårlig behandlet. På den annen side må den friske ektefellen vise forståelse og aksept for at det var sykdommen som "snakket", ikke mannen, hvis du skjønner hva jeg mener. Det som kom ut var "Det er urimelig å kreve en unnskyldning for at noen er blitt syke".

Når det gjelder parterapi og det jeg skrev om det mente jeg egentlig ikke mer enn at det antagelig var for tidlig i "helbredelsen" for mannen til sjokoladeplaten til at det var en god idé. Jeg antar at sjokoladeplaten har vært veldig tålmodig og forståelsesfull (det har jeg skjønt ut fra hva hun har skrevet her), og når hun endelig fikk "sjansen" så er hun ikke mer menneskelig enn at all frustrasjonen slapp ut på en gang (dette er bare en antagelse fra min side). Jeg tror derfor det kan være lurt å vente en stund med parterapien, så mannen blir litt mer stabil først.

For øvrig var jeg ganske så kategorisk og sa at hvis ekteskapet skulle ha noen som helst sjanse til å overleve måtte sjokoladeplaten få mer innblikk i mannens sykdom og behandlingsopplegg.

Da er vi vel ganske enige.

;-)

mvh

[Orio]

Da er vi vel ganske enige.

;-)

mvh

Jeg tror det.

Kunne ikke skjønne hvorfor du reagerte sånn på det jeg hadde skrevet, ikke før jeg leste det på nytt.

:- )

[PieLill]

Jeg tror det.

Kunne ikke skjønne hvorfor du reagerte sånn på det jeg hadde skrevet, ikke før jeg leste det på nytt.

:- )

Iblant går ordene seg bort på vei fra tankene til tastaturet...

Jeg burde vel tenkt på at det du skrev nok ikke var summen av det du mente.

;-)

Ha en forteffelig kveld!

mvh