HVORFOR KLARER JEG IKKE DETTE!?!

[neelie (ferri)]

3x(nesten 4) på rad nå har jeg ikke klart og komme meg til avtaler... Jeg har ikke sett psyk.sykepleier på mange månder pga jeg ALLTID sover det bort!!!! rett og slett.. Jeg, får ikke sove på nettene, også sovner jeg utpå morgenkvisa!!!

Dette er helt forjævlig, jeg klarer ingenting, føler meg utrolig fanget, koommer ingen vei og tenker på selvmedisinering...................

Faen assj eg hater megselv... lyst til og !!!!

psyk,sykepleier har formidlet til psykiater på dps nå, at hun ikke tror de kan hjelpe meg uten innleggelse.. Vet ikke om jeg er lei meg eller glad for det... lite støkk i maven.. hva-enn det betyr. Orker ikke, er så lei meg nå.

neste møte så skal Psykiater fra dps møte opp på kontoret til sykepleier for og møte meg...JEG VET INGENTING:....... redd er jeg. jeg klarer ingentnig... jeg hater livet mitt.......!!! alt er bare dritt, alltid!!!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Sansynligvis fordi du ikke gidder å klare det.

Hadde det vært utdeling av 10.000 kroner, eller om det hadde vært din vielse, hadde du møtt og møtt tidsnok.

[Gjest Geir]

Sansynligvis fordi du ikke gidder å klare det.

Hadde det vært utdeling av 10.000 kroner, eller om det hadde vært din vielse, hadde du møtt og møtt tidsnok.

He.he..Ærlighet varer lengst.

Bra svar!

[Gjest fnugget]

Dette handler vel i stor grad om å ta ansvar for livet ditt. Og jeg tror det også handler om din motivasjon til å bli frisk. Mulig du er så langt nede nå har du ikke kommer deg ut, men ta da ansvar og be om en innleggelse. For er det så ille at du ikke klarer å gå ut, så trenger du nok mer enn poliklinisk hjelp.

Jeg tror du må ta et oppgjør med deg selv angående i hvor stor grad du tar ansvar og er motivert for behandling.

Lykke til

[frosken]

Jeg har vanskelig for å akseptere at du mener du ikke klarer å møte til avtaler gjennom flere måneder. Jeg er overbevist om at dersom du bestemmer deg for det, så klarer du å møte opp til avtalt tid - og det så betyr at du skal møte opp mange timer i forveien for ikke å forsove deg.

Dessverre har jeg tidligere sett at manglende vilje og evne til å møte til behandlingsavtaler gjør at det er vanskelig å finne frem til behandling som hjelper.

Jeg er ikke sikker på i hvilken grad en innleggelse vil hjelpe deg. Vil du møte til gruppesamtaler på en avdeling, eller vil du bli liggende i senga? Vil du bruke oppholdet i en avdeling til å få mat og røyke sammen med andre, eller vil du bruke tiden til å utfordre deg selv om dine egne grenser.

Dessverre tror jeg du er nødt til å innse alvoret i at du velger å utebli fra behandlingsavtalene.

Beklager at du kanskje synes dette er nedslående å høre; jeg synes ikek det er noe hyggelig å skrive det, men det er vel egentlig noe av det samme jeg har sagt til deg det siste året.

Når skal du ha samtale med psykepleier og lege fra dps?

[hidi, the scorpion]

Fordi du innerst inne _ikke_ vil! Det bør du ha forstått for lenge siden.

Du liker ikke situasjonen og føler deg ikke vel. Å hele tiden måtte "forsvare" deg.

På den annen side er du jo nødt, om livet ditt skal bli bedre, så må du snakke med disse intetsigende menneskene. Hvordan skal du ellers bli hel?

[Orio]

Det er faktisk veldig viktig at du møter opp til disse avtalene, og det kan du faktisk klare hvis du går hardt nok inn for det.

Når var avtalen i dag? Kunne du ha stått opp i stedet for å legge deg igjen da du var innom her halv åtte? Så kunne du heller gått og lagt deg igjen etter at du var tilbake.

Hva med søsteren din? Kan hun hjelpe deg på noen måte? Kanskje du kunne avtalt med henne at hun hjelper deg å rekke neste avtale? Enten ved at hun ringer deg, eller hun kommer hjem til deg og dere drar sammen. Hvis ikke du kommer deg av gårde til den avtalen er jeg redd de mister tålmodigheten med deg. Etter hvert vil du ikke få flere timer hvis ikke du viser at du klarer å møte opp.

Jeg tror kanskje det er så "enkelt" at du må bestemme deg for å møte opp. Det er lett å ha motstridende følelser i forhold til å gå i behandling, det er klart det er skummelt. Men hva har du mest å tape på? Å møte opp eller å ikke møte opp?

[laban]

Jeg hadde (fortid fordi vi ikke har kontakt lenger) en venninne som slet psykisk. Hun hadde det med å sovne når det var noe avgjørende som skulle skje, f.eks. prøver og intervjuer.

For oss som betraktet det hele utenfra, så det ut som en unnvikende manøver. Dette skjedde nemlig _aldri_ når hendelsen hun skulle møte opp til, var av den typen man bare gleder seg til.

Så jeg er nok av den oppfatning at hvis man virkelig, virkelig vil, klarer man å finne en løsning. Men altså, jeg har egentlig ikke så mye på dette forumet å gjøre.

[Cilien]

Sansynligvis fordi du ikke gidder å klare det.

Hadde det vært utdeling av 10.000 kroner, eller om det hadde vært din vielse, hadde du møtt og møtt tidsnok.

he he, her har du et godt poeng ja (desverre).

[Gjest xbellax]

du min kjære, du må stille klokka neelieferri!!!! forsover du deg en gang til så kommer jeg og tvinger deg til 500 push ups. frosken kommer etterpå og tvinger deg ut på de gyselige tingene hun kaller ski, 3 mil!

*kjefte*

[Orio]

Hvordan står det til med deg i dag?

Håper ikke du ble helt satt ut av alle "du kan hvis du vil" svarene.

[neelie (ferri)]

Sansynligvis fordi du ikke gidder å klare det.

Hadde det vært utdeling av 10.000 kroner, eller om det hadde vært din vielse, hadde du møtt og møtt tidsnok.

Tenkt litt på dette.. Det er sant, at jeg får et ekstra gir til og gjennomføre ting jeg vil..

Tror dette kan være endel av roten til mye av problemene mine, jeg gjør liksom bare ting jeg ikke vil. Eller trekker det langt ut før jeg kjapper meg i siste liten.

Hvorfor er jeg sånn? Er det mangel på NORMAL disiplin i oppveksten? Tenker at det umulig kan være normalt, da hadde vi aldri forlatt hulene..

Jeg har siden jeg var 4 år faktisk fått lov til og klare mye selv. Også ble min mor veldig syk når jeg var 7-8, og pappa klarte liksom aldri og være foresatt tror jeg.

Når mamma kom hjem igjen etter et par år, så var det liksom ikke som andre mamma'er (hjerneslag.. lammelse), og vi fikk fortsette med og bestemme over oss selv endel.. Var ikke rammer liksom hvis du skjønner..

Så begynnte vi og komme i tenårene, søstra mi og meg, og ting bare eksploderte med ordentlige slosskamper med pappa..

Fra han sitt syn så var vi ordentlige problem barn.. jeg ble sendt på internat som som 12'åring.. etterfulgt av innleggelse på Statens Senter for barne og ungdomspsykiatri.. (kom ut av instutisjoner når jeg var 15..)

Jeg var aldri voldelig, og har aldri vært det, jeg var skolevegrer / skulk.

Startet på normal skole igjen, men jeg måtte gå 1 år omigjen.. så det falt sammen igjen, og det var ingen som plukket meg opp når jeg begynte og isolere meg.. sårt..

Min søster noen år eldre en meg, flyttet hjemmenifra når hun var 17, så føler liksom ikke at vi har noe godt forhold..

okay, sorry.. det sklei litt ut..

Jeg har jo et ønske om og være en oppegående person.. hvis vi ser borifra andre psykdommene mine, angst+depresjon, så vil jeg jo fortsatt være lat vel? Og ikke være helt istand til og klare gjennomføre, eller i det heletatt sette meg mål..

Går vel ikke ann og kalle meg kunstner og si at jeg trenger min eksentriske, les: late livstil, når jeg ikke gjør no kunstnerisk akuratt heller.

Det er litt sånn, at jeg mangler motivasjon.. til noe jeg ikke finner morsomt!! er så dumt og si , men det er sant.. Jeg tror dette er problemet.

Hvordan kurerer man dette?

Er det endel av og ha depresjon? At jeg vil få mere innsatts vilje når jeg blir gladere og får et mere positivt bilde av megselv og min fremtid? Høna eller egget?

Synes du/dere at jeg skal maile dette til psyk.sykepleier?

Jeg ønsker og forsvare megselv litt..på en måte :

Det føles vannskelig å opprettholde normal døgnrytme... utrolig vannskelig. Jeg ønsker kanskje litt sympati for det; om det er bra. For at dette er vannskelig for meg. Og jeg skjønner ikke helt hvordan andre mennesker klarer og komme seg opp hver morgen. Jeg skjønner det bare ikke. Jeg har problemer med 2-3 ganger i månden

Jeg vil forklare: Jeg 0 trening i og leve et normalt liv.

okay, jeg håper det ikke ble for langt. Alle innspill velkommne.

[neelie (ferri)]

Dette handler vel i stor grad om å ta ansvar for livet ditt. Og jeg tror det også handler om din motivasjon til å bli frisk. Mulig du er så langt nede nå har du ikke kommer deg ut, men ta da ansvar og be om en innleggelse. For er det så ille at du ikke klarer å gå ut, så trenger du nok mer enn poliklinisk hjelp.

Jeg tror du må ta et oppgjør med deg selv angående i hvor stor grad du tar ansvar og er motivert for behandling.

Lykke til

Ja, tenker på det...jeg tror jeg mangler noe som alle andre har.. jeg vet ikke.. håper kanskje litt på at det er pga depresjon.. men jeg føler meg som et uproduktivt menneske, og ganske ubrukelig. Vet at du ikke mente noe vondt fnugget, og jeg tok meg ikke nær av noe det du skrev, det er bare tanker jeg har nå om megselv

[neelie (ferri)]

Jeg har vanskelig for å akseptere at du mener du ikke klarer å møte til avtaler gjennom flere måneder. Jeg er overbevist om at dersom du bestemmer deg for det, så klarer du å møte opp til avtalt tid - og det så betyr at du skal møte opp mange timer i forveien for ikke å forsove deg.

Dessverre har jeg tidligere sett at manglende vilje og evne til å møte til behandlingsavtaler gjør at det er vanskelig å finne frem til behandling som hjelper.

Jeg er ikke sikker på i hvilken grad en innleggelse vil hjelpe deg. Vil du møte til gruppesamtaler på en avdeling, eller vil du bli liggende i senga? Vil du bruke oppholdet i en avdeling til å få mat og røyke sammen med andre, eller vil du bruke tiden til å utfordre deg selv om dine egne grenser.

Dessverre tror jeg du er nødt til å innse alvoret i at du velger å utebli fra behandlingsavtalene.

Beklager at du kanskje synes dette er nedslående å høre; jeg synes ikek det er noe hyggelig å skrive det, men det er vel egentlig noe av det samme jeg har sagt til deg det siste året.

Når skal du ha samtale med psykepleier og lege fra dps?

*dukker for baltreet* Ble ikke nedslått

Om du har tid så kanskje leser du det jeg svarte til NHD under her. Tror jeg forklarer litt der, eller kanskje jeg bortforklarer?

Når jeg er i det, så føles det helt umulig for meg og møte opp til avtaler når jeg ikke har sovet natten før.. Det er utrolig vannskelig for meg. Føler meg så veldig stygg, og legger meg under dyna og gir opp etter og ha kjempet flere timer med og prøve holde meg våken.

Og om jeg sovner, så hører jeg ikke vekkeklokke, og om jeg våkner, så er det ingen styrke der til og komme meg opp.. liv uten rutiner. Det er en kamp dette, jeg prøver.... synes jeg prøver veldig hardt.. men så gir jeg opp underveis. Skulle ønske jeg kunne ta meg sammen mere.. nok til og dytte meg igang.. det er vannskelig. Trist at jeg ikke har klart det til nå..

Sagt til psyk.sykepleier at jeg føler jeg har hatt flaks at døgnrytmen har vært på riktig side de gangen jeg har klart og møte opp til timer..

Føler meg som en slave til noe som holder meg nede, at jeg ikke har noe makt over megselv i det heletatt..

Ville spørre deg om dette med rutiner under innleggelse.. men det blir vel litt mye..

Ser i allefall ut som at det går mot en innleggelse. Ettersom psyksykepleier har sagt til psykiater på DPS at hun ikke tror de kan hjelpe meg uten en innleggelse. Og psykiatern har vært possitiv ovenfor det.

Avtalen er at hun skal oppdatere ham om min situasjon 04.01, også er det satt opp time 09.01. kl. 13.00. Hvor han skal komme til psyk.sykepleiers kontor, og jeg også skal møte der.

runder av der

[neelie (ferri)]

Fordi du innerst inne _ikke_ vil! Det bør du ha forstått for lenge siden.

Du liker ikke situasjonen og føler deg ikke vel. Å hele tiden måtte "forsvare" deg.

På den annen side er du jo nødt, om livet ditt skal bli bedre, så må du snakke med disse intetsigende menneskene. Hvordan skal du ellers bli hel?

Jeg vet ikke helt..jeg vil jo være frisk.. tror jeg, asj, jeg vet ikke.

[neelie (ferri)]

Det er faktisk veldig viktig at du møter opp til disse avtalene, og det kan du faktisk klare hvis du går hardt nok inn for det.

Når var avtalen i dag? Kunne du ha stått opp i stedet for å legge deg igjen da du var innom her halv åtte? Så kunne du heller gått og lagt deg igjen etter at du var tilbake.

Hva med søsteren din? Kan hun hjelpe deg på noen måte? Kanskje du kunne avtalt med henne at hun hjelper deg å rekke neste avtale? Enten ved at hun ringer deg, eller hun kommer hjem til deg og dere drar sammen. Hvis ikke du kommer deg av gårde til den avtalen er jeg redd de mister tålmodigheten med deg. Etter hvert vil du ikke få flere timer hvis ikke du viser at du klarer å møte opp.

Jeg tror kanskje det er så "enkelt" at du må bestemme deg for å møte opp. Det er lett å ha motstridende følelser i forhold til å gå i behandling, det er klart det er skummelt. Men hva har du mest å tape på? Å møte opp eller å ikke møte opp?

Da hadde jeg vært våken hele natten, og ga opp den dagen tror jeg.

Nei, ingen som kan hjelpe her, eller jeg vil ikke blande dem inn. Søstra mi bort ikke her, heller. Vil ikke plage noen med meg, selv om hun kanskje hadde hjulpet om jeg hadde spurt, så har hun sitt liv. Jeg har vært usynlig og vil fortsette med det ovenfor familien.

Er kanskje litt sår over at de ikke har gjort verdens ting når jeg år etter år bare har vært hjemme. Jeg vil ikke ha falsk hjelp fra dem.

Skal prøve ta meg sammen mere, men det er veldig vannskelig for meg dette, og skjønner at det er vannskelig for andre og forstå hvor hardt det føles for meg.

Jeg tenker at alle har stått opp hver morgen for og gjøre ettellerannet hele livet, mens jeg aldri har gjort det. Nå bortforklarer jeg sikkert, og går i forsvar. Og det jeg sier er sikkert litt barnselig, men dette er utrolig vannskelig for meg.. skal fortsette og prøve og ta meg sammen mere

[neelie (ferri)]

Jeg hadde (fortid fordi vi ikke har kontakt lenger) en venninne som slet psykisk. Hun hadde det med å sovne når det var noe avgjørende som skulle skje, f.eks. prøver og intervjuer.

For oss som betraktet det hele utenfra, så det ut som en unnvikende manøver. Dette skjedde nemlig _aldri_ når hendelsen hun skulle møte opp til, var av den typen man bare gleder seg til.

Så jeg er nok av den oppfatning at hvis man virkelig, virkelig vil, klarer man å finne en løsning. Men altså, jeg har egentlig ikke så mye på dette forumet å gjøre.

Synes det var ett fint innspill jeg. Like mye rett på dette forumet som hvemsomhelst andre du

[neelie (ferri)]

du min kjære, du må stille klokka neelieferri!!!! forsover du deg en gang til så kommer jeg og tvinger deg til 500 push ups. frosken kommer etterpå og tvinger deg ut på de gyselige tingene hun kaller ski, 3 mil!

*kjefte*

Må kjappe meg og få hemmelig addresse, oppe i skyene kanskje, da får snøballen mere fart!!

*halen mellom beina inn i skammekroeken for meg*

Jeg vil bli frisk! nei, det bare faller sammen når jeg skriver frisk, jeg vet ikke hva jeg vil.. er så redd.

[neelie (ferri)]

Må kjappe meg og få hemmelig addresse, oppe i skyene kanskje, da får snøballen mere fart!!

*halen mellom beina inn i skammekroeken for meg*

Jeg vil bli frisk! nei, det bare faller sammen når jeg skriver frisk, jeg vet ikke hva jeg vil.. er så redd.

redd for og feile, ikke være bra nok, ikke klare ting, redd for og bli utstøtt, bli møtt med kalde skuldre.

[neelie (ferri)]

Hvordan står det til med deg i dag?

Håper ikke du ble helt satt ut av alle "du kan hvis du vil" svarene.

Jo, bittelittegranne.. nå når jeg har lest alle.. men det går bra. Jeg føler meg ikke helt forstått, jeg vil kanskje ha mere sympati for hvor vannskelig dette er for meg.

Men det er sikkert ikke bra for meg

Klokka er 07:30, året er 2008, og jeg føler meg.... trist, slapp, lei av og være meg i mitt 26 år.... finner lite possitivt, annet enn at jeg liker marsipan pølser.. jeg elsker dem faktisk, idag har jeg spist opp alle 5 jeg hadde.. Vært og leve for sånn at jeg kan spise 5 til en annen dag..