HVORFOR KLARER JEG IKKE DETTE!?!

[Orio]

Da hadde jeg vært våken hele natten, og ga opp den dagen tror jeg.

Nei, ingen som kan hjelpe her, eller jeg vil ikke blande dem inn. Søstra mi bort ikke her, heller. Vil ikke plage noen med meg, selv om hun kanskje hadde hjulpet om jeg hadde spurt, så har hun sitt liv. Jeg har vært usynlig og vil fortsette med det ovenfor familien.

Er kanskje litt sår over at de ikke har gjort verdens ting når jeg år etter år bare har vært hjemme. Jeg vil ikke ha falsk hjelp fra dem.

Skal prøve ta meg sammen mere, men det er veldig vannskelig for meg dette, og skjønner at det er vannskelig for andre og forstå hvor hardt det føles for meg.

Jeg tenker at alle har stått opp hver morgen for og gjøre ettellerannet hele livet, mens jeg aldri har gjort det. Nå bortforklarer jeg sikkert, og går i forsvar. Og det jeg sier er sikkert litt barnselig, men dette er utrolig vannskelig for meg.. skal fortsette og prøve og ta meg sammen mere

Jeg vet at det er veldig vanskelig for deg. Det var derfor jeg foreslo at du kunne be søsteren din om hjelp. Det virker som du har et godt forhold til henne, selv om du ikke har det til foreldrene dine.

Og når du, som du sier, har vært hjemme i stedet for å stå opp og gå til noe i flere år, så har nok hun lagt merke til det selv om dere ikke bor i samme hus. Antagelig er hun bekymret for deg, kanskje hun til og med skulle ønske hun kunne hjelpe deg, men ikke vet hvordan.

Det er jo ikke akkurat som du ber om så veldig mye, hvis du ber henne hjelpe deg med å komme til denne avtalen. Hvis hun jobber kan det være vanskelig for henne å bli med deg. Men kanskje hun kan ringe deg og sørge for at du er våken så du klarer å komme deg av gårde. Eller kanskje dere kan avtale å snakke sammen på telefon kvelden i forveien, så hun kan gi deg litt styrke til faktisk å møte opp.

Hvis det over hodet ikke er et alternativ kan du jo bruke oss her på dol. Vi skal nok minne deg på det (hvis du synes det er greit å fortelle når du har time), hjelpe deg og holde motivasjonen oppe og til og med gi deg et lite dytt ut døra.

På en eller annen måte kommer du til å klare det, men jeg tror kanskje du trenger en ny strategi, eller i alle fall noe litt mer konkret. "Ta deg sammen" har vel ikke ført fram, har det?

[Orio]

Jo, bittelittegranne.. nå når jeg har lest alle.. men det går bra. Jeg føler meg ikke helt forstått, jeg vil kanskje ha mere sympati for hvor vannskelig dette er for meg.

Men det er sikkert ikke bra for meg

Klokka er 07:30, året er 2008, og jeg føler meg.... trist, slapp, lei av og være meg i mitt 26 år.... finner lite possitivt, annet enn at jeg liker marsipan pølser.. jeg elsker dem faktisk, idag har jeg spist opp alle 5 jeg hadde.. Vært og leve for sånn at jeg kan spise 5 til en annen dag..

Jeg tror ikke det er mangel for forståelse som var grunnen til at du fikk de svarene du fikk, i alle fall ikke fra meg. (Men jeg så jo etterpå at det ble litt mye "du klarer det hvis du vil".)

Grunnen til at jeg svarte på den måten jeg gjorde er rett og slett at jeg tror sjansen for at du klarer å møte opp er større hvis du får den typen svar. Jeg var (og er fortsatt) redd for at hvis du får for mye forståelse for hvor vanskelig det er vil det bare virke enda mer umulig. Og det er ikke det du trenger. Det du trenger er å møte opp på den timen du har. For eneste måten for at du skal få det bedre er nok at du klarer å møte opp til behandling.

[Orio]

Jo, bittelittegranne.. nå når jeg har lest alle.. men det går bra. Jeg føler meg ikke helt forstått, jeg vil kanskje ha mere sympati for hvor vannskelig dette er for meg.

Men det er sikkert ikke bra for meg

Klokka er 07:30, året er 2008, og jeg føler meg.... trist, slapp, lei av og være meg i mitt 26 år.... finner lite possitivt, annet enn at jeg liker marsipan pølser.. jeg elsker dem faktisk, idag har jeg spist opp alle 5 jeg hadde.. Vært og leve for sånn at jeg kan spise 5 til en annen dag..

PS. Å like marsipanpølser er ikke en liten ting. Det har faktisk vært med på å få meg gjennom jula. :- )

[Orio]

*dukker for baltreet* Ble ikke nedslått

Om du har tid så kanskje leser du det jeg svarte til NHD under her. Tror jeg forklarer litt der, eller kanskje jeg bortforklarer?

Når jeg er i det, så føles det helt umulig for meg og møte opp til avtaler når jeg ikke har sovet natten før.. Det er utrolig vannskelig for meg. Føler meg så veldig stygg, og legger meg under dyna og gir opp etter og ha kjempet flere timer med og prøve holde meg våken.

Og om jeg sovner, så hører jeg ikke vekkeklokke, og om jeg våkner, så er det ingen styrke der til og komme meg opp.. liv uten rutiner. Det er en kamp dette, jeg prøver.... synes jeg prøver veldig hardt.. men så gir jeg opp underveis. Skulle ønske jeg kunne ta meg sammen mere.. nok til og dytte meg igang.. det er vannskelig. Trist at jeg ikke har klart det til nå..

Sagt til psyk.sykepleier at jeg føler jeg har hatt flaks at døgnrytmen har vært på riktig side de gangen jeg har klart og møte opp til timer..

Føler meg som en slave til noe som holder meg nede, at jeg ikke har noe makt over megselv i det heletatt..

Ville spørre deg om dette med rutiner under innleggelse.. men det blir vel litt mye..

Ser i allefall ut som at det går mot en innleggelse. Ettersom psyksykepleier har sagt til psykiater på DPS at hun ikke tror de kan hjelpe meg uten en innleggelse. Og psykiatern har vært possitiv ovenfor det.

Avtalen er at hun skal oppdatere ham om min situasjon 04.01, også er det satt opp time 09.01. kl. 13.00. Hvor han skal komme til psyk.sykepleiers kontor, og jeg også skal møte der.

runder av der

Da har du ni (eller åtte?) dager på å få litt orden på døgnrytmen. Kom deg i seng om kvelden, senest ett. Kom deg opp om morgenen, senest ni. Ta en dusj, kle på deg og kom deg en (liten) tur ut av huset.

[Orio]

Tenkt litt på dette.. Det er sant, at jeg får et ekstra gir til og gjennomføre ting jeg vil..

Tror dette kan være endel av roten til mye av problemene mine, jeg gjør liksom bare ting jeg ikke vil. Eller trekker det langt ut før jeg kjapper meg i siste liten.

Hvorfor er jeg sånn? Er det mangel på NORMAL disiplin i oppveksten? Tenker at det umulig kan være normalt, da hadde vi aldri forlatt hulene..

Jeg har siden jeg var 4 år faktisk fått lov til og klare mye selv. Også ble min mor veldig syk når jeg var 7-8, og pappa klarte liksom aldri og være foresatt tror jeg.

Når mamma kom hjem igjen etter et par år, så var det liksom ikke som andre mamma'er (hjerneslag.. lammelse), og vi fikk fortsette med og bestemme over oss selv endel.. Var ikke rammer liksom hvis du skjønner..

Så begynnte vi og komme i tenårene, søstra mi og meg, og ting bare eksploderte med ordentlige slosskamper med pappa..

Fra han sitt syn så var vi ordentlige problem barn.. jeg ble sendt på internat som som 12'åring.. etterfulgt av innleggelse på Statens Senter for barne og ungdomspsykiatri.. (kom ut av instutisjoner når jeg var 15..)

Jeg var aldri voldelig, og har aldri vært det, jeg var skolevegrer / skulk.

Startet på normal skole igjen, men jeg måtte gå 1 år omigjen.. så det falt sammen igjen, og det var ingen som plukket meg opp når jeg begynte og isolere meg.. sårt..

Min søster noen år eldre en meg, flyttet hjemmenifra når hun var 17, så føler liksom ikke at vi har noe godt forhold..

okay, sorry.. det sklei litt ut..

Jeg har jo et ønske om og være en oppegående person.. hvis vi ser borifra andre psykdommene mine, angst+depresjon, så vil jeg jo fortsatt være lat vel? Og ikke være helt istand til og klare gjennomføre, eller i det heletatt sette meg mål..

Går vel ikke ann og kalle meg kunstner og si at jeg trenger min eksentriske, les: late livstil, når jeg ikke gjør no kunstnerisk akuratt heller.

Det er litt sånn, at jeg mangler motivasjon.. til noe jeg ikke finner morsomt!! er så dumt og si , men det er sant.. Jeg tror dette er problemet.

Hvordan kurerer man dette?

Er det endel av og ha depresjon? At jeg vil få mere innsatts vilje når jeg blir gladere og får et mere positivt bilde av megselv og min fremtid? Høna eller egget?

Synes du/dere at jeg skal maile dette til psyk.sykepleier?

Jeg ønsker og forsvare megselv litt..på en måte :

Det føles vannskelig å opprettholde normal døgnrytme... utrolig vannskelig. Jeg ønsker kanskje litt sympati for det; om det er bra. For at dette er vannskelig for meg. Og jeg skjønner ikke helt hvordan andre mennesker klarer og komme seg opp hver morgen. Jeg skjønner det bare ikke. Jeg har problemer med 2-3 ganger i månden

Jeg vil forklare: Jeg 0 trening i og leve et normalt liv.

okay, jeg håper det ikke ble for langt. Alle innspill velkommne.

''Det er sant, at jeg får et ekstra gir til og gjennomføre ting jeg vil..''

Hvis du skriver ned hvilke "fordeler" du har av å utebli til avtalen med den psykiatriske sykepleieren på den ene siden, og at du, hvis du ikke klarer å møte til behandlingen rett og slett går glipp av muligheten til å bli frisk, får du kanskje den motivasjonen du trenger for å sette inn det ekstra giret.

For litt ekstra motivasjon kan du lage en oversikt over positive og negative sider ved livet ditt sånn som det er nå, og en oversikt over hva du egentlig ønsker med livet ditt, hvordan du har lyst til å leve. Antar forskjellen kan bli ganske stor.

Og så stikker du innom her en gang om dagen, avgir rapport om hvordan det går med døgnrytmen og ellers, så skal nok vi andre hjelpe deg å holde motivasjonen oppe.