Nå vil jeg ikke mer

[Gjest lille lena]

Vet dere hva? Jeg gir meg. Og det synes jeg er greit, har aldri vært særlig glad i livet.

Jeg er ei jente på 18 år. Jeg har vokst opp i ensomhet, ble overlatt til meg selv. Jeg gråt aldri som barn, jeg var ikke redd som barn. Jeg kunne ikke tillate meg det, hadde ingen å støtte meg til. Viste jeg tegn til svakhet ble jeg straffet.

I senere tid har jeg blitt redd. Livredd. Flere ganger i uken skjelver jeg bokstavelig talt av angsten. Det er flere ganger jeg ligger over en time i senga etter jeg har våknet, jeg ligger der og tør ikke en gang reise meg opp. Jeg er så livredd at jeg skulle ønske redselen tok livet av meg, for den er ikke til å holde ut. Og jeg vet ikke en gang hva jeg er redd for..

Jeg har jo opplevd angst før. I den form av at jeg nesten har blitt påkjørt, eller blitt forfulgt av en mann sent ute om kvelden. Men den angsten er koselig i forhold til den angsten jeg har nå. Tro det eller ei.

Men nå føler jeg meg nesten lettet over at jeg har bestemt meg for å gi meg over. Kall meg gjerne pingle eller svak. det er helt i orden. Jeg har vært sterk helt til nå, men nå går det ikke lenger. Jeg gir meg. Endelig kan jeg få fred. Og jeg tror dette er riktig for meg. Eneste jeg kunne ønsket meg før jeg sovner stille inn, var en klem og noen som kunne gi meg et snev av trygghet. Det ser så fint ut.. Men alle er vel ikke ment for å bli sett eller å være bra nok som de er.

Takk.

[Gjest D-26]

Gi livet en sjanse til å finne noen som gir deg en klem og kanskje trygghet i det virkelige liv.

Jeg vet veldig godt at livet kan være hardt....og har selv kjent på savnet etter at noen i det hele tatt har vært borti meg i mangel på nærhet....idag har jeg funnet en som gir meg både trygghet og nærhet....hold ut jente!

Klem, hvis du vil ha!

[Gjest R_Fiona]

Hold fast på tanken om omsorg, og at du fortjener det.

Det finnes mange der ute som kan og vil gi deg noe hvis du gir deg selv og dem en sjanse.

[Orio]

Når du er 18 er du fortsatt ung, du er så vidt begynt å bli voksen. Du er blitt så gammel at du i større grad kan ta ansvar for ditt eget liv, og forme det som du vil. Og du kan ikke gi opp før du har begynt, det er dårlig gjort mot deg selv.

Tro meg, jeg vet hva angst er, jeg vet også forskjellen på den "koselige" redselen og det du opplever nå. Det du opplever er helt grusomt. Hvis det er sånn du tror livet ditt vil bli fremover skjønner jeg godt at du ikke vil mer.

Men det er faktisk mange andre løsninger. Det finnes medisiner som kan hjelpe veldig godt. Du kan gå i samtalebehandling, som du også kan ha nytte av.

Jeg har vært der du er nå veldig mange ganger. Jeg orker ikke mer, og vil avslutte livet. Hver gang har jeg klart å si til meg selv at selvmord er absolutt siste utvei. Og det er jo logisk også. Hvis jeg har valgt den løsningen får jeg jo ingen flere sjanser. Hvis du derimot velger å kontakte fastlegen for å få hjelp kan du få alle de sjansene du trenger.

Det er vanskelig å si det du skriver her til fastlegen. Skriv det ned og ta det med deg. Beskriv angstanfallene dine så godt du klarer. Og gi lappen til fastlegen. Og når du ringer for å få time, så sier du at du tenker på selvmord, at det å kontakte fastlegen er ditt siste håp. Si at du trenger hjelp raskt, hvis ikke de skjønner det.

[Gjest togli]

Du er så ung og har et langt liv foran deg. Du har ikke lov å gi opp!!! Gi livet en sjanse. Be om hjelp ved å kontakte fastlegen din i første omgang. Ikke gi opp!!

Jeg sitter her og har bare lyst til å klemme deg og vise deg omsorg!!!

*klemme på lille lena*