Bipolar, hvordan stole på diagnosen?

[Gjest bippp]

Vet ikke hvor mange ganger jeg har begynt og sluttet med medisiner, men det er mange. Kommer til et punkt der jeg føler meg veldig frisk psykisk, og tror da, alltid, at diagnosen må være feil. Har det sånn nå også, husker rett og slett ikke hvor syk jeg har vært.

Jeg bruker bare 100 mg lamictal nå og er ikke helt med på at jeg skal øke denne? Får tanker om at medisinen kommer til å gjøre meg til en annen person, at den vil ødelegge meg. Hvorfor mister jeg alltid dette "gangsynet"? Er dette vanlig ved denne sykdommen, at man i friskere faser ikke skjønner at man er syk?

Men jeg har lovet behandleren min og fortsette. Er i dårlig fysisk form nå, mistenker selvsagt lamictal for å ha skylden for dette også. Kan noen fortelle dette hodet mitt at diagnosen er rett?

[bibben]

Jeg kjenner meg godt igjen i din beskrivelse av hvordan man totalt "glemmer" hvordan det er å være psykisk syk. Jeg forstår ikke helt hvorfor alt dette blir borte fra bevisstheten. Når det gjelder ubehaget ved å brekke armer og ben etter fall på glattisen så er min hukommelse upåklagelig. Er det ikke rart? Hva er det som gjør at psykdom ikke fester seg i like stor grad? Kanskje en slags fortrengningsmekanisme? Kanskje er det fordi en selv ikke helt har akseptert eller integrert det faktum at en har en psykisk lidelse? Kanskje har det noe med ansvarsfølelse å gjøre? Jeg går å grunner litt på dette.

I disse dager hvor jeg synes at jeg har det så bra, er fristelsen stor for å redusere inntaket av medisiner. Jeg tenker som deg at det er en eneste stor misfortåelse at jeg i det hele tatt er blitt satt på medisiner.

Hadde det ikke vært for det "løfte" jeg har gitt til noen sentrale personer om å fortsette å ta det jeg skal av medisiner, så hadde jeg sluttet på dagen. Jeg ser selv at dette kanskje er en "barnslig" holdning til det som er min psykdom og mitt ansvar. Jeg har forsøkt å jobbe litt med tankene omkring denne "barnsligheten" som ligger der på lur. Erkjennelsen av at jeg trenger støtte, hjelp og engasjement fra disse menneskene når jeg har det dårlig har etterhvert blitt klarere for meg. Dette stimulerer fornuften på gode dager som dem jeg opplever nå.

Vel, dette var bare noen løse tanker fra meg )

[Gjest bippp]

Jeg kjenner meg godt igjen i din beskrivelse av hvordan man totalt "glemmer" hvordan det er å være psykisk syk. Jeg forstår ikke helt hvorfor alt dette blir borte fra bevisstheten. Når det gjelder ubehaget ved å brekke armer og ben etter fall på glattisen så er min hukommelse upåklagelig. Er det ikke rart? Hva er det som gjør at psykdom ikke fester seg i like stor grad? Kanskje en slags fortrengningsmekanisme? Kanskje er det fordi en selv ikke helt har akseptert eller integrert det faktum at en har en psykisk lidelse? Kanskje har det noe med ansvarsfølelse å gjøre? Jeg går å grunner litt på dette.

I disse dager hvor jeg synes at jeg har det så bra, er fristelsen stor for å redusere inntaket av medisiner. Jeg tenker som deg at det er en eneste stor misfortåelse at jeg i det hele tatt er blitt satt på medisiner.

Hadde det ikke vært for det "løfte" jeg har gitt til noen sentrale personer om å fortsette å ta det jeg skal av medisiner, så hadde jeg sluttet på dagen. Jeg ser selv at dette kanskje er en "barnslig" holdning til det som er min psykdom og mitt ansvar. Jeg har forsøkt å jobbe litt med tankene omkring denne "barnsligheten" som ligger der på lur. Erkjennelsen av at jeg trenger støtte, hjelp og engasjement fra disse menneskene når jeg har det dårlig har etterhvert blitt klarere for meg. Dette stimulerer fornuften på gode dager som dem jeg opplever nå.

Vel, dette var bare noen løse tanker fra meg )

Lurer på hvorfor det er sånn med psykisk sykdom, men ikke når det er noe fysisk? En hjertepasient skjønner jo at han må ta medisiner og ikke slutte når han føler seg frisk? Jeg har lavt stoffskifte, men har aldri vurdert å slutte med medisiner for dette.

Bipolar sykdom er jo også på en måte fysisk, men den sitter jo i hodet, kanskje derfor? At det er tankene det blir noe feil ved rett og slett?

[Gjest tubbel]

skjønner meg ikke på dere i det hele tatt, jeg ville aldri i verden slutte med medisiner å bli dårlig, vet veldig godt hvor jævlig det er, ikke faen om jeg vil gjennomgå noe sånt igjen.

[Gjest bippp]

skjønner meg ikke på dere i det hele tatt, jeg ville aldri i verden slutte med medisiner å bli dårlig, vet veldig godt hvor jævlig det er, ikke faen om jeg vil gjennomgå noe sånt igjen.

Tror det er noe som snur seg i hodet mitt. At jeg rett og slett ikke skjønner at jeg er syk. Det går bra når jeg starter med lamictal og til jeg kommer opp i 100 mg og mere. Så blir jeg veldig frisk (sist var jeg vel hypoman), skjønner ikke hvorfor i all verden jeg må ta denne medisinen, og så slutter jeg. Og blir selvsagt deprimert igjen.

Skrev vel egentlig dette innlegget for å minne meg selv på, og få noen argumenter så jeg skjønner at jeg må ta denne lamictalen videre. Får liksom en stemme i hodet som sier at jeg må slutte med dette, de kommer til å ødelegge meg. Og så krangler denne stemmen med fornuften i meg som sier jeg må ta dem. Hm...vanskelig å forklare. Men denne gangen håper jeg at fornuften vinner ihvertfall. Som du sier så -bør- også jeg huske på hvor jævlig det er å være syk.

Har påbegynt en liste over ting jeg må huske på når jeg får sånne slutte-med-medisinen-impulser. Må visst skynde meg og skrive den ferdig og henge den opp på veggen. Takk for svar!

[Gjest tubbel]

Tror det er noe som snur seg i hodet mitt. At jeg rett og slett ikke skjønner at jeg er syk. Det går bra når jeg starter med lamictal og til jeg kommer opp i 100 mg og mere. Så blir jeg veldig frisk (sist var jeg vel hypoman), skjønner ikke hvorfor i all verden jeg må ta denne medisinen, og så slutter jeg. Og blir selvsagt deprimert igjen.

Skrev vel egentlig dette innlegget for å minne meg selv på, og få noen argumenter så jeg skjønner at jeg må ta denne lamictalen videre. Får liksom en stemme i hodet som sier at jeg må slutte med dette, de kommer til å ødelegge meg. Og så krangler denne stemmen med fornuften i meg som sier jeg må ta dem. Hm...vanskelig å forklare. Men denne gangen håper jeg at fornuften vinner ihvertfall. Som du sier så -bør- også jeg huske på hvor jævlig det er å være syk.

Har påbegynt en liste over ting jeg må huske på når jeg får sånne slutte-med-medisinen-impulser. Må visst skynde meg og skrive den ferdig og henge den opp på veggen. Takk for svar!

tror muligens jeg har det mye vondere psykisk når jeg er deprimert enn andre bipolare som slutter på medisinen, for jeg orker ikke 4 minutter mer av den smerten. da er det takk og farvel til denne verden.

[Gjest bippp]

tror muligens jeg har det mye vondere psykisk når jeg er deprimert enn andre bipolare som slutter på medisinen, for jeg orker ikke 4 minutter mer av den smerten. da er det takk og farvel til denne verden.

Vet hvor fryktelig vondt det gjør å være så deprimert, men når jeg får disse tankene kan jeg ikke forstå at jeg noen gang skal bli så syk igjen. Jeg innbiller meg at diagnosen er feil, at jeg er blitt frisk.

Har prøvd å ta livet av meg fordi jeg ikke greide å leve med disse smertene, så vet jo at det gjør vondt. Tror jeg rett og slett blir litt hyper og at det er derfor jeg mister "gangsynet." I tillegg er jeg mye fysisk syk, og da er det selvsagt medisinene som får skylden.

Skal skrive ned alle argumenter for å bruke lamictal ikveld, liker ikke disse tankene som begynner å surre igjen. Kan vel også forsøke å finne gamle innlegg som jeg har skrevet da jeg var syk, så kanskje jeg husker bedre.

[Gjest tubbel]

Vet hvor fryktelig vondt det gjør å være så deprimert, men når jeg får disse tankene kan jeg ikke forstå at jeg noen gang skal bli så syk igjen. Jeg innbiller meg at diagnosen er feil, at jeg er blitt frisk.

Har prøvd å ta livet av meg fordi jeg ikke greide å leve med disse smertene, så vet jo at det gjør vondt. Tror jeg rett og slett blir litt hyper og at det er derfor jeg mister "gangsynet." I tillegg er jeg mye fysisk syk, og da er det selvsagt medisinene som får skylden.

Skal skrive ned alle argumenter for å bruke lamictal ikveld, liker ikke disse tankene som begynner å surre igjen. Kan vel også forsøke å finne gamle innlegg som jeg har skrevet da jeg var syk, så kanskje jeg husker bedre.

kanskje prøv å tenk på at: det at du føler deg så frisk når du bruker medisinene...er tegn på at de virker og at diagnosen er helt korrekt.. og at du er ganske avhengig av å bruke dem...

kanskje vil bivirkninger føles mindre belastende også når du har fått brukt medisinene over en lengre periode.

slik er det til meg, da merker jeg mindre til bivirkninger. (kvalme og vondt i mage hadde jeg et halvt år så gikk det over)