Slitsomt

[Gjest Annewi]

Hei! Jeg møtte den berømte stressveggen i midten av oktober, har vært gjennom mange undersøkelser, tester og alt ser bra ut. Dette gjorde at jeg ble veldig oppmuntret, og følte meg fullstendig tilbake, og i godt humør. Så kom julen, med folk hver dag, og jeg datt fullstendig ned i kjelleren igjen. Nå er jeg bare sliten, klarer bare å være oppe i korte perioder, så må jeg legge meg nedpå å slappe av. Er ikke deprimert eller har angst, er brae slapp og trøtt. Som om beina ikke vil bære meg særlig lenge. Dette er jeg lei av nå, og ønsker en normal hverdag. Tar ingen medisiner. Er det psykisk å være slapp i beina, rett og slett?? Hilsen Annevi.

[Gjest bippp]

Har hatt det slik selv i noen dager, i tillegg til angst. Vet ikke om det er psykisk eller fysisk. Kan jo bare være at du er sliten?

[Gjest mogs]

Har hatt det slik selv i noen dager, i tillegg til angst. Vet ikke om det er psykisk eller fysisk. Kan jo bare være at du er sliten?

Jeg reagerer ofte slik ved den minste stressreaksjon. Hele kroppen blir som gelè og jeg blir enormt trett.

Mange ganger aner jeg ikke hvorfor det skjer, men når jeg får tenkt meg om er det ofte små ting jeg ikke legger merke til som setter igang reaksjoner i kroppen.

Før ga stress meg energi men nå blir jeg helt tappen. Jeg prøver å ta hensyn til reaksjonene og prøver å unngå stress.

Jeg tror det er en måte kroppen sier i fra på, og at vi må bli litt flinkere til å sette litt mer grenser for oss selv.

[Gjest bippp]

Jeg reagerer ofte slik ved den minste stressreaksjon. Hele kroppen blir som gelè og jeg blir enormt trett.

Mange ganger aner jeg ikke hvorfor det skjer, men når jeg får tenkt meg om er det ofte små ting jeg ikke legger merke til som setter igang reaksjoner i kroppen.

Før ga stress meg energi men nå blir jeg helt tappen. Jeg prøver å ta hensyn til reaksjonene og prøver å unngå stress.

Jeg tror det er en måte kroppen sier i fra på, og at vi må bli litt flinkere til å sette litt mer grenser for oss selv.

Kjenner meg godt igjen i dette. Jeg møtte "veggen" ganske kraftig for ca 5 år siden. Har liksom aldri blitt meg selv igjen etterpå. Tåler mye mindre stress og må forsøke å tilpasse livet etter dette. En ting er at jeg på en måte godtar at jeg er sånn, det som er problemet er alle andre. Det siste jeg fikk høre før jul var at de ikke skjønte hvorfor en så ressurssterk person ikke kunne arbeide 100 %?

Har jo prøvd dette mange ganger, men det går bare ikke, jeg blir både psykisk og fysisk syk. Men har vel kommet så langt at jeg ikke orker å bry meg så mye om alle andre lenger. Orker heller ikke å forklare de som aldri kommer til å forstå. Skal bruke den lille energien jeg har til andre, positive ting :-)

[annevigdis]

Kjenner meg godt igjen i dette. Jeg møtte "veggen" ganske kraftig for ca 5 år siden. Har liksom aldri blitt meg selv igjen etterpå. Tåler mye mindre stress og må forsøke å tilpasse livet etter dette. En ting er at jeg på en måte godtar at jeg er sånn, det som er problemet er alle andre. Det siste jeg fikk høre før jul var at de ikke skjønte hvorfor en så ressurssterk person ikke kunne arbeide 100 %?

Har jo prøvd dette mange ganger, men det går bare ikke, jeg blir både psykisk og fysisk syk. Men har vel kommet så langt at jeg ikke orker å bry meg så mye om alle andre lenger. Orker heller ikke å forklare de som aldri kommer til å forstå. Skal bruke den lille energien jeg har til andre, positive ting :-)

Ja, det er nok det at jeg stresser inne i hodet mer eller mindre ubevisst. Men det hjelper meg veldig å lese at det er andre som har det på samme måte. En føler seg litt utenfor når alle andre er som før og tilsynelatende ikke lar seg påvirke av noe. Men sånn har jo jeg også alltid vært. Spørsmålet er om en bare skal bite tennene sammen og trosse dette, eller om en skal la kroppen få bestemme tempoet. Er litt i tvil der...

[Gjest bippp]

Ja, det er nok det at jeg stresser inne i hodet mer eller mindre ubevisst. Men det hjelper meg veldig å lese at det er andre som har det på samme måte. En føler seg litt utenfor når alle andre er som før og tilsynelatende ikke lar seg påvirke av noe. Men sånn har jo jeg også alltid vært. Spørsmålet er om en bare skal bite tennene sammen og trosse dette, eller om en skal la kroppen få bestemme tempoet. Er litt i tvil der...

Ja, der er jeg også i tvil, har prøvd begge deler. Har forsøkt å trosse dette nå i jula og vært tøff til tross for dårlig form. Idag er jeg enda dårligere, får anfall av angst og faller litt igjennom. Sover dårlig også. Så jeg må roe ned nå, hvis ikke tror jeg det går helt galt her. Ikke morsomt da, kunne godt tenkt meg å være frisk :-(

[annevigdis]

Ja, der er jeg også i tvil, har prøvd begge deler. Har forsøkt å trosse dette nå i jula og vært tøff til tross for dårlig form. Idag er jeg enda dårligere, får anfall av angst og faller litt igjennom. Sover dårlig også. Så jeg må roe ned nå, hvis ikke tror jeg det går helt galt her. Ikke morsomt da, kunne godt tenkt meg å være frisk :-(

Ikke lett. Jeg skal prøve å gå inn for å tenke positivt, men helt sikkert også viktig å slappe av, hente oss inn igjen. Satser på at det går over etterhvert...