Suicidalitet til tider - NHD/andre

[Gjest Kaskas82]

Jeg er en jente på 25 år som har vært deprimert i 6-7 år. Har vært suicidal flere ganger de siste 3 årene. Har vært innlagt ca. 3 ganger i året pga selvmordsforsøk eller fordi jeg har klart å søke hjelp selv. Etter hver innleggelse (opptil 5 uker) klarer jeg å gjenoppta dagliglivet igjen og fungerer greit. Fortsatt deprimert, men ikke suicidal.

Innimellom innleggelsene får jeg poliklinisk hjelp. Blir gradvis bedre, men får disse suicidale periodene innimellom selv om jeg har blitt mye bedre enn det jeg var for 3 år siden.

I de suicidale periodene mine ser jeg ikke at det er noe som helst håp for meg, jeg er helt overbevist om at alle vil få det bedre uten meg. Det føles bare så veldig riktig å ta livet av meg så jeg ser ikke noen grunn til å kjempe imot! Hvis jeg da blir tvangsinnlagt klarer jeg ikke å ta imot noen behandling på 1-2 uker. Jeg ser ikke noe poeng i det og blir bare irritert over de som prøver å holde liv i en som det ikke er håp for.

Jeg klarer ikke å se at det er noe spesielt mønster i disse suicidale periodene. Det er ikke noe spesielt som skjer. Jeg bare faller ned ca. hver 4.-5. mnd. Blir bare så sliten av alt. Sliten av å prøve å holde meg oppe.

For hver suicidale periode er jeg mer suicidal enn den forrige. De første gangene gjorde jeg ingen forsøk. I sommer var jeg veldig nær ved å dø. Jeg hadde skrevet avskjedsbrev til alle, vasket og ryddet sånn at det skulle være lettere for mine pårørende. Jeg ble (heldigvis) funnet og fikk behandling. Var innlagt i over en mnd og kom meg såpass at jeg igjen er i full jobb og klarer meg greit.

Nå kjenner jeg at jeg er nær en slik suicidal periode. Jeg kommer ikke til å ta livet mitt de nærmeste ukene, men jeg er livredd for at jeg neste gang vil lykkes! Og når jeg kommer dit at jeg har mistet alt håp så er det vanskelig å be om en innleggelse for da er jeg jo bare interessert i å dø...

Jeg går i behandling, går på medisiner og ønsker å bli bedre, men det hjelper meg ikke i de periodene. Når jeg har det sånn som jeg har hatt den siste tiden så ønsker å leve og jeg har ikke lyst til å påføre mine nærmeste en slik smerte. Derfor er jeg livredd for at denne "andre personen" skal ta over og ta livet av meg.

Jeg har vel egentlig tre spørsmål:

1. Det er så mange som sier (inkl. deg) at tvangs/akuttinnleggelser ikke har noe for seg, på lengre sikt, men jeg synes at det hjelper. Jeg trenger å bli passet på døgnet rundt i en uke eller to før jeg klarer å ta imot behandling. Jeg blir jo gradvis bedre og det hjelper å vite at jeg kan få hjelp når jeg trenger det. Kan det være at akuttinnleggelser for noen mennesker er en del av en god behandling?

2. Hva gjør jeg nå når jeg merker at jeg nærmer meg en slik periode? Jeg sover greit, er utendørs en times tid om dagen, trener nesten daglig, lever et vanlig og sunt liv. Psykologen sier at jeg skal si fra når jeg bli suicidal sånn at jeg kan bli innlagt, men da er det ofte for sent.

3. Andre råd?

[frosken]

Hvorfor er det ikke mulig å følge psykologens råd om å si i fra når du merker at du er i ferd med å bli suicidal ?

Synes forøvrig du har skrevet et svært godt og konstruktivt innlegg :-)

[Gjest Kaskas82]

Hvorfor er det ikke mulig å følge psykologens råd om å si i fra når du merker at du er i ferd med å bli suicidal ?

Synes forøvrig du har skrevet et svært godt og konstruktivt innlegg :-)

Takk

Det er vanskelig fordi hvis jeg skal si fra til henne så må jeg gjøre det NÅ fordi om noen uker så kan jeg være så suicidal at jeg bare er opptatt av å forberede meg på å dø. Og dersom jeg sier fra nå så får jeg bare sagt at jeg tror at jeg snaaaart blir suicidal... Da mener hun at jeg skal vente til jeg virkelig er suicidal.

Jeg er usikker på om jeg i det hele tatt blir tatt seriøst om jeg kommer på akuttavdelingen og sier at jeg snaaaart blir suicidal Og om jeg får noe ut av en innleggelse nå? Jeg er så usikker på alt egentlig... *puste dypt inn*

[frosken]

Takk

Det er vanskelig fordi hvis jeg skal si fra til henne så må jeg gjøre det NÅ fordi om noen uker så kan jeg være så suicidal at jeg bare er opptatt av å forberede meg på å dø. Og dersom jeg sier fra nå så får jeg bare sagt at jeg tror at jeg snaaaart blir suicidal... Da mener hun at jeg skal vente til jeg virkelig er suicidal.

Jeg er usikker på om jeg i det hele tatt blir tatt seriøst om jeg kommer på akuttavdelingen og sier at jeg snaaaart blir suicidal Og om jeg får noe ut av en innleggelse nå? Jeg er så usikker på alt egentlig... *puste dypt inn*

Synes du skal formidle akkurat dette til psykologen din. Kanskje kan dere komme frem til en strategi for både hvordan du evt. kan unngå å bli suicidal, samt en måte å fortløpende vurdere behovet for innleggelse.

Har du noen ide selv om noe som kunne bremse opp "nedturen"?

[Gjest Kaskas82]

Synes du skal formidle akkurat dette til psykologen din. Kanskje kan dere komme frem til en strategi for både hvordan du evt. kan unngå å bli suicidal, samt en måte å fortløpende vurdere behovet for innleggelse.

Har du noen ide selv om noe som kunne bremse opp "nedturen"?

Nei, jeg vet virkelig ikke... Synes at jeg gjør alt det jeg kan, følger NHDs gode råd om søvn, trening osv, men likevel kommer disse nedturene.

Har snakket litt med psykologen om dette før, men hun gjentar bare det samme. Men vi snakker ofte om dette mens jeg er veldig dårlig så jeg skal ta det opp igjen tenker jeg.

[frosken]

Nei, jeg vet virkelig ikke... Synes at jeg gjør alt det jeg kan, følger NHDs gode råd om søvn, trening osv, men likevel kommer disse nedturene.

Har snakket litt med psykologen om dette før, men hun gjentar bare det samme. Men vi snakker ofte om dette mens jeg er veldig dårlig så jeg skal ta det opp igjen tenker jeg.

Håper du får svar fra nhd, da det er nærliggende å lure på om du er godt nok medisinert.

[Orio]

Du forteller psykologen hvordan du har det, at du er på vei inn i en suicidal periode nå. Da kan du få hjelp til å takle det, så kanskje du ikke trenger innleggelse, og psykologen kan passe på å spørre deg hvordan det går, om du fortsatt tenker på selvmord etc.

[enigma38]

Etter en langvarig og hard depresjon, når jeg en bunn som er helsvart. Min erfaring er at bunnen ikke er helsvart veldig lenge, men at jeg også i de timene/dagene det er verst med tanker om at jeg ikke orker mer, så trenger jeg virkelig hjelp. Jeg orker ikke ringe legen eller noe sånt, så jeg har ett par venninner som har sagt at de ønsker at jeg skal ringe dem når det er som verst. De har fått meg til å love å gjøre dette.

Jeg har holdt det løftet. Og ringt. Et løfte er hellig for meg, og dessuten så ønsker jeg egentlig ikke å dø, men er redd for at fortvilelsen skal overta fornuften.

Jeg har vært veldig heldig med venner i livet mitt. De stiller alltid opp hvis jeg ber om det. Men jeg ber ikke om det med mindre det er helt krise. Likevel vet jeg at jeg er heldig på dette punktet.

Når frossentilstanden på mine bipolare depresjoner gir seg, så blir det mye snørr og tårer. Bare det å vite at noen jeg er glad i vil være der for meg mens jeg har det som vondest, hjelper meg enormt.

Man skal aldri si aldri, men jeg tror ikke at jeg hadde vært i live i dag uten denne hjelpen.