Hvordan bli mer sosialt attraktiv?

[Gjest tapern]

Da jeg ble syk så var det mange venner som gikk. Tror jeg var mistenksom og at de mente det verste. Samtidig så var de overfladiske og hadde ikke forståelse for hva jeg gikk gjennom. Det var likevel et hardt slag for selvfølelsen at de kuttet meg ut. Følte meg ubrukelig nok som det var.

Skjønte etterhvert at det var en lang vei tilbake til samfunnet.Jeg er enda dårlig og sliter mye med angst og depresjon.klarer ikke jobbe, ikke enda.Bruker alle krefter på å komme meg gjennom hverdagene.

Saken er at jeg føler meg så skamfull,og lite verdt.Fordi de kutta meg ut.Jeg prøvde å ikke prate for mye om meg selv,eller mase. Vet at jeg noen ganger tok ting opp i verste mening.samtidg følte jeg at de utnyttet min snillhet.Fikk ikke rett til å være den jeg er,med de.Sånn som hos fam min.

Takler tydligvis ikke å være sosial attraktiv.Hva skal til for å bli det?føler meg null verdt,og det er tungt uten noen rundt meg som bryrr seg.Føler jeg ikke kan være meg selv hvis jeg skal holde på venner.Hva gjør jeg feil?

[Gjest cilag]

Beste måten å finne ut av spørsmålet ditt på er å spørre dem. Kan det være at du har blitt for sykdomsfokusert i samværet ?

Eller kan de ha blitt usikre på hvordan de skal forholde seg til deg, og trukket seg unna av den grunn.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Spørsmålet ditt er omfattende, og du vil sikkert få mange svar fra brukerne.

Jeg vil nevne to ting:

Gjensidighet. Gjensidighet er en forutsetning for et vennskap som varer over tid. Dvs at det er preget av ta og gi fra begge sider. En bidrar med noe og en får noe. Hver deltager må føle at en har noe igjen for vennskapet. Hvis ikke smuldrer det langsomt bort.

Paranoia/skepsis/mistenksomhet. Noe av det mest slitsomme en kan oppleve i relasjon til andre er stadig å bli mistenkt for negative intensjoner. Personer som er sjalu, tar ting i verste mening, lett blir sure, forurettede osv er det ingen som holder ut med over tid.

[Gjest tapern]

Beste måten å finne ut av spørsmålet ditt på er å spørre dem. Kan det være at du har blitt for sykdomsfokusert i samværet ?

Eller kan de ha blitt usikre på hvordan de skal forholde seg til deg, og trukket seg unna av den grunn.

Vet ikke. Prøvde å ikke prate for mye om det. For var redd de ville gå da. Samtidig tror jeg de følte seg pliktig til å hjelpe meg. Det var aldri min intensjon,og akkurat det ble vel slitsomt for begge parter. En periode tok jeg for mye medisiner.Sjeldent de så meg sånn,men det hendte 1 gang.Etter det kutta de kontakten.Det var ikke meningen de skulle se meg sånn.Jeg var midt i en krise,hvor hele livet mitt gikk i oppløsning.Jeg hadde blitt misbrukt,og de visste om det.

Fikk likevel tilbakmelding fra de om at jeg ikke var depressiv i omgang med dem,og det var derfor de syntes det var greit å være sammen med meg.Jeg gikk inn for å holde en normal tone med de.

Men så,plutselig en dag,så begynte de å holde meg utenfor.Sa de var opptatt når jeg tok kontakt,men så møtte jeg de sammen en halvtime senere.de var vondt, er snakk om venner jeg har hatt i veldig mange år og som jeg trengte.

Vet ikke hvorvidt dette har med fordommer å gjøre.Kanskje det ble for tøft for dem å se hvor langt ned det gikk med meg.Fra å være en sosial person, attraktiv,til å forfalle både psykisk og fysisk.

Jeg kunne være misstenksom,men jeg prøvde også å være åpen med de om at dette var et problem for meg,pga oppveksten min.Jeg sa til de at jeg prøvde å jobbe meg utav det.

Var sikker mye jeg kunne gjort annerleds,sett utenfra,samtidig var jeg i en dyp krise, og jeg tror ikke jeg så ting så klart,noe jeg må lide for i ettertid.

Det gjør veldig vondt å bli avist slik.I oppveksten blei jeg straffa hvis jeg var slik og sånn,visste aldri hvordan oppføre meg.Faren min kunne godkjenne meg i et øyeblikk,snu ryggen til meg neste.Føler at historia gjentar seg med venner.Det er vavnittig vondt,for jeg skjønner det må være noe ved meg som frastøter andre.Men finner ikke svaret på hva det kan være.

[Gjest tapern]

Spørsmålet ditt er omfattende, og du vil sikkert få mange svar fra brukerne.

Jeg vil nevne to ting:

Gjensidighet. Gjensidighet er en forutsetning for et vennskap som varer over tid. Dvs at det er preget av ta og gi fra begge sider. En bidrar med noe og en får noe. Hver deltager må føle at en har noe igjen for vennskapet. Hvis ikke smuldrer det langsomt bort.

Paranoia/skepsis/mistenksomhet. Noe av det mest slitsomme en kan oppleve i relasjon til andre er stadig å bli mistenkt for negative intensjoner. Personer som er sjalu, tar ting i verste mening, lett blir sure, forurettede osv er det ingen som holder ut med over tid.

Enig i at misstenksomhet kan ødlegge mye.Prøvde derfor å ikke være det,men tror jeg likvel gikk fem på av og til.Men prøvde å forklare meg og hvorfor,og at jeg jobba meg utav det.

Prøvde virkelig å være en god venn,var takknemlig for vennskapet,og prøvde hardt å være noe igjen for dem, men hadde kansje ikke bra nok forutsetninger da, pga jeg var i en dyp krise.

De betydde såpass mye for meg,at jeg hadde håpt de holdt meg ut,da jeg var så dårlig.Det var derfor ekstra vondt at de slo handa av meg, da jeg lå nede.

Det er komplisert,vil gjerne vite hva jeg kan gjøre.Foreldrene mine var sånn at de i ene øyeblikket likte meg,i neste snudde de ryggen til om jeg gjorde noe de ikke likte.Fikk følelsen av at det var noe galt med meg,fra jeg var lita.Og dette "gale" måtte vennene mine har sett, siden de forlot meg.Kunne bare ønske å vite hva det var.

[Gjest profile]

Vet ikke. Prøvde å ikke prate for mye om det. For var redd de ville gå da. Samtidig tror jeg de følte seg pliktig til å hjelpe meg. Det var aldri min intensjon,og akkurat det ble vel slitsomt for begge parter. En periode tok jeg for mye medisiner.Sjeldent de så meg sånn,men det hendte 1 gang.Etter det kutta de kontakten.Det var ikke meningen de skulle se meg sånn.Jeg var midt i en krise,hvor hele livet mitt gikk i oppløsning.Jeg hadde blitt misbrukt,og de visste om det.

Fikk likevel tilbakmelding fra de om at jeg ikke var depressiv i omgang med dem,og det var derfor de syntes det var greit å være sammen med meg.Jeg gikk inn for å holde en normal tone med de.

Men så,plutselig en dag,så begynte de å holde meg utenfor.Sa de var opptatt når jeg tok kontakt,men så møtte jeg de sammen en halvtime senere.de var vondt, er snakk om venner jeg har hatt i veldig mange år og som jeg trengte.

Vet ikke hvorvidt dette har med fordommer å gjøre.Kanskje det ble for tøft for dem å se hvor langt ned det gikk med meg.Fra å være en sosial person, attraktiv,til å forfalle både psykisk og fysisk.

Jeg kunne være misstenksom,men jeg prøvde også å være åpen med de om at dette var et problem for meg,pga oppveksten min.Jeg sa til de at jeg prøvde å jobbe meg utav det.

Var sikker mye jeg kunne gjort annerleds,sett utenfra,samtidig var jeg i en dyp krise, og jeg tror ikke jeg så ting så klart,noe jeg må lide for i ettertid.

Det gjør veldig vondt å bli avist slik.I oppveksten blei jeg straffa hvis jeg var slik og sånn,visste aldri hvordan oppføre meg.Faren min kunne godkjenne meg i et øyeblikk,snu ryggen til meg neste.Føler at historia gjentar seg med venner.Det er vavnittig vondt,for jeg skjønner det må være noe ved meg som frastøter andre.Men finner ikke svaret på hva det kan være.

Det slår meg at du går ut ifra at det at de trakk seg unna sier noe om deg, men det det sier noe om er dem.

[frosken]

Kunne du tenkt deg å gjenopptatt kontakten med noen av de gamle vennene nå når du er blitt en del bedre?

Det er sårende at venner ikke stiller opp når en trenger at de gjør det, men det er ikke gitt at deres fravær betyr at de ikke lenger kan tenke seg å ha kontakt med deg. Av og til er det mange tilfeldigheter som styrer hvem man opprettholder kontakt med.

Hvis du kan tenke deg å ha kontakt med noen av dem, så synes jeg du skal prøve å ta initiativ til at dere kan gjøre noe sammen .

Lykke til:-)

[Gjest tapern]

Det slår meg at du går ut ifra at det at de trakk seg unna sier noe om deg, men det det sier noe om er dem.

Tror du det?Jeg har vært sint og skuffa,men prøver hele tida å gå i meg selv for å finne grunner,men finner ikke noen spesifikk grunn.Prøvde å være mot andre sm jeg ville de skulle vært mot meg,jeg gjorde noen tabber,men i min verden så bryr jeg meg,og stikker ikke uten at noen har bedratt meg.Greit at man ikke kan krevet at noen bryr seg,men vi var venner i mange år,og jeg brydde meg

[Gjest papez]

Spørsmålet ditt er omfattende, og du vil sikkert få mange svar fra brukerne.

Jeg vil nevne to ting:

Gjensidighet. Gjensidighet er en forutsetning for et vennskap som varer over tid. Dvs at det er preget av ta og gi fra begge sider. En bidrar med noe og en får noe. Hver deltager må føle at en har noe igjen for vennskapet. Hvis ikke smuldrer det langsomt bort.

Paranoia/skepsis/mistenksomhet. Noe av det mest slitsomme en kan oppleve i relasjon til andre er stadig å bli mistenkt for negative intensjoner. Personer som er sjalu, tar ting i verste mening, lett blir sure, forurettede osv er det ingen som holder ut med over tid.

''Gjensidighet. Gjensidighet er en forutsetning for et vennskap som varer over tid. Dvs at det er preget av ta og gi fra begge sider. En bidrar med noe og en får noe. Hver deltager må føle at en har noe igjen for vennskapet. Hvis ikke smuldrer det langsomt bort.''

Dette var godt skrevet. Tror kanskje dette også er viktig i "andre forhold", spesielt parforhold.

[tøytiger]

1. Følge sosiale normer. Si "hei" når du møter folk og "farvel" når du går.

2. Vær utadvent.

3. Ha et positivt fokus. Ikke snakk om hvor lav trygden er, hvor høy husleien er, hvor brutalt og urettferdig arbeidslivet er osv.

4. Ikke snakk om sykdom. Når noen spør hvordan du har det så svar at det går etter forholdene bra, eller at det ikke er så greit akkurat nå. Og så avslutter du den seksjonen og begynner å snakke om noe positivt.

UTROLIG MANGE HER INNE, INKLUDERT DU, MELDER OM AT FOLK ER OVERFLADISKE OG IKKE FORSTÅR HVORDAN EN HAR DET OG DERFOR VIL EN IKKE VÆRE SAMMEN MED DE MED. FATTER IKKE HVOR DETTE BEHOVET FOR Å BLI FORSTÅTT AV HELE VERDEN KOMMER FRA. DET MÅ DA HOLDE I MASSEVIS OM LEGEN OG DE SOM SKAL KUNNE NOE OG FORSTÅ NOE GJØR DET.

[Gjest tapern]

1. Følge sosiale normer. Si "hei" når du møter folk og "farvel" når du går.

2. Vær utadvent.

3. Ha et positivt fokus. Ikke snakk om hvor lav trygden er, hvor høy husleien er, hvor brutalt og urettferdig arbeidslivet er osv.

4. Ikke snakk om sykdom. Når noen spør hvordan du har det så svar at det går etter forholdene bra, eller at det ikke er så greit akkurat nå. Og så avslutter du den seksjonen og begynner å snakke om noe positivt.

UTROLIG MANGE HER INNE, INKLUDERT DU, MELDER OM AT FOLK ER OVERFLADISKE OG IKKE FORSTÅR HVORDAN EN HAR DET OG DERFOR VIL EN IKKE VÆRE SAMMEN MED DE MED. FATTER IKKE HVOR DETTE BEHOVET FOR Å BLI FORSTÅTT AV HELE VERDEN KOMMER FRA. DET MÅ DA HOLDE I MASSEVIS OM LEGEN OG DE SOM SKAL KUNNE NOE OG FORSTÅ NOE GJØR DET.

Unnskyld? Har du et problem? Hvorfor roper du? Kanskje du selv skulle tatt en kurs i normal høflighet.

[Gjest Tevez]

1. Følge sosiale normer. Si "hei" når du møter folk og "farvel" når du går.

2. Vær utadvent.

3. Ha et positivt fokus. Ikke snakk om hvor lav trygden er, hvor høy husleien er, hvor brutalt og urettferdig arbeidslivet er osv.

4. Ikke snakk om sykdom. Når noen spør hvordan du har det så svar at det går etter forholdene bra, eller at det ikke er så greit akkurat nå. Og så avslutter du den seksjonen og begynner å snakke om noe positivt.

UTROLIG MANGE HER INNE, INKLUDERT DU, MELDER OM AT FOLK ER OVERFLADISKE OG IKKE FORSTÅR HVORDAN EN HAR DET OG DERFOR VIL EN IKKE VÆRE SAMMEN MED DE MED. FATTER IKKE HVOR DETTE BEHOVET FOR Å BLI FORSTÅTT AV HELE VERDEN KOMMER FRA. DET MÅ DA HOLDE I MASSEVIS OM LEGEN OG DE SOM SKAL KUNNE NOE OG FORSTÅ NOE GJØR DET.

''2. Vær utadvent.''

Tenk om det var noe alle bare kunne være som å slå på en bryter

[Gjest tapern]

''2. Vær utadvent.''

Tenk om det var noe alle bare kunne være som å slå på en bryter

Ikke sant.Vær utadvendt.Slå på en bryter. Hehehe, latterlig å si noe sånt!

[tøytiger]

''2. Vær utadvent.''

Tenk om det var noe alle bare kunne være som å slå på en bryter

Utadventhet er en egenskap som kan øves opp. Det kommer ikke over natta, men er overhode ikke umulig hvis en _vil_ det.

[tøytiger]

Ikke sant.Vær utadvendt.Slå på en bryter. Hehehe, latterlig å si noe sånt!

Synes ikke det er noe latterlig å si noe sånt. Utadventhet er en egenskap som kan øves opp på lik linje med feks sang. Få kan bli like gode som Jan Werner var, men de aller fleste kan bli betraktelig bedre ved å øve.

[tøytiger]

Unnskyld? Har du et problem? Hvorfor roper du? Kanskje du selv skulle tatt en kurs i normal høflighet.

Jeg har ikke så mange problemer faktisk, og folkeskikk er heller ikke en av de. Såpass som litt roping i tråden synes jeg man må tåle på et internettforum.

Prøv heller å tenke over hva som sto der enn uttrykksmåten. Hvorfor er det så viktig at alle skal forstå hvordan du har det? Det er faktisk et interessant spørsmål, for dersom du ikke hadde hatt dette behovet så hadde du heller ikke trengt å "kutte" venner fordi de er overfladiske og ikke forstår. Og altså ville du fortsatt å ha vennene.

[double]

Utadventhet er en egenskap som kan øves opp. Det kommer ikke over natta, men er overhode ikke umulig hvis en _vil_ det.

''Utadventhet er en egenskap som kan øves opp. Det kommer ikke over natta, men er overhode ikke umulig hvis en _vil_ det.''

Det er bare tull. Jeg har prøvd og ønsket hele livet mitt, men aldri fått det til.

[tøytiger]

''Utadventhet er en egenskap som kan øves opp. Det kommer ikke over natta, men er overhode ikke umulig hvis en _vil_ det.''

Det er bare tull. Jeg har prøvd og ønsket hele livet mitt, men aldri fått det til.

For meg var det iallefall fullt mulig. Betyr ikke at det er det for alle. Har gått fra å være negativ, innesluttet og unnvikende. Er i dag er positiv og utadvent jente. Jeg har øvd hver eneste dag det siste 1,5 årene med å få til denne endringen.

Forøvrig så synes jeg det er mange her som gråter over at verden ikke passer inn til dem, men som overhode ikke kan tenke å endre seg slik at de passer inn i verden.

[Gjest fnugget]

Jeg har ikke så mange problemer faktisk, og folkeskikk er heller ikke en av de. Såpass som litt roping i tråden synes jeg man må tåle på et internettforum.

Prøv heller å tenke over hva som sto der enn uttrykksmåten. Hvorfor er det så viktig at alle skal forstå hvordan du har det? Det er faktisk et interessant spørsmål, for dersom du ikke hadde hatt dette behovet så hadde du heller ikke trengt å "kutte" venner fordi de er overfladiske og ikke forstår. Og altså ville du fortsatt å ha vennene.

Er ikke viktig at alle forstår.Da har du nok misforstått grundig.Du virker som en dømmende person.Og ja, du er uhøflig når du brøler,det kan du ikke snakke deg bort fra.Alle vet jo det.Og når det er sagt,så kunne du ikke fortelle meg noe jeg ikke allerede vet.Dustete å rope sånn,og det kan du ikke bortforklare i ettertid.Står jo der.

[Gjest fnugget]

Er ikke viktig at alle forstår.Da har du nok misforstått grundig.Du virker som en dømmende person.Og ja, du er uhøflig når du brøler,det kan du ikke snakke deg bort fra.Alle vet jo det.Og når det er sagt,så kunne du ikke fortelle meg noe jeg ikke allerede vet.Dustete å rope sånn,og det kan du ikke bortforklare i ettertid.Står jo der.

Det er rett og slett idiotisk å tro at man kan forandre lynnet sitt. Man kan jobbe med seg selv og forandre en hel del ved seg selv, men å gå fra å være innadvendt til å være utadvendt uten at man er det, det går nok ikke. En ting er at man er syk og blir innadvendt pga det.Da kan man jobbe seg utav problemene og da kommer personligheten mer naturlig frem.

Å rope i tråder, og det å rope til noen generelt, blir sett på som uhøflig. Og hvis du tror at noen er åpne for å motta råd fra noen som roper, så tar du feil.

Dette forumet har blitt mer og mer useriøst etterhvert som tiden har gått. Lite saklighet, respekt og klokhet, som det var før. Jeg stikker, trives ikke her lenger.

Bye.