Psykisk syke har ofte seg selv å takke

[Gjest x-pingle]

Jeg tror nok at du er godt under 40 og sikkert ikke har vært så mye syk.

Psyke kvinner har enten jobbet for hardt i 30+ år,har blitt voldtatt av familiemedlemmer,eller har mistet hele sin familie.

Gutter eller menn har ofte brukt dop og har fått ødelagt hjernen.Eller drukket for mye alkohol eller brukt anabole steroider.

Jeg er nesten 50 år og har jobbet for hardt når jeg var gift,blitt skilt og på selvmordets rand.

Når jeg da mistet mine begge foreldre i jula 2004 kunne jeg selvfølgelig bare gått å hengt meg,jeg mener siden jeg er enebarn og bare har to bortskjemte gutter i 20 åra som bare er interresert i penger og biler.

Fint å se at du er så sterk at du har funnet tilbake til livet!

Hva slags medisiner bruker du og hvor lenger har du vært ufør?

Hvis du ikke er psyk eller har vært det,vet du ikke hva du snakker om!

De psykisk syke er mennesker som har fått for mye motgang samtidig,selv om de var sterke nok til å takle en ting ad gangen!

Jeg var sterk nok til å drite i kvinnfolk og klare meg selv.Som far har jeg en oppgave,og det er først å fremst å overleve!

Da bli jeg forbannet på småunger som ikke vet ha de snakker om!

Er du under 40 har du ikke levd.Har du ikke vært full 5 ganger,knulla med 5 partnere eller vraka en bil,båt eller motorsykkel har du ikke levd.

Når du har blitt voksen "les over 35" og vært skilt en stund kan vi snakkes igjen.Når du har blitt fratatt dine egne barn kan vi diskutere hva savn,sorg og depressjon er.

Har du mistet alle dine bestefroreldre? Onkler eller tanter?

Jeg liker ikke at du bagateliserer oss psyke.Det er 300 av oss i Oslo som har en bra dagsenter å gå til.Hvis du ikke hadde vært så negativ,kunne jag ha fortalt hva det heter.

Jeg er ikke over 40 nei.. Er 20 år. Men kom ikke her å si at jeg ikke vet hvordan det er å ha det jævlig. Jeg ble overlatt til meg selv som barn, og trygghet var et ord som ikke eksisterte i vårt hjem. Det skjedde også andre ting som jeg ikke vil skrive om her. Men da jeg var 9 år begynte jeg med selvskading, fikk spiseforstyrrelse og slet med veldig stor angst. Jeg fikk ikke hjelp, men masse kjeft om at jeg måtte se til å skjerpe meg osv.. Som 11-åring var jeg svært nær ved å ta mitt eget liv.

Jeg har slitt psykisk i over halve livet mitt, det har ødelagt mye for meg, om jeg ikke har så mye livserfaring som Samaritaner skriver, så har jeg hvertfall mange års erfaring i psykisk lidelse.

Det er det siste året jeg har klart å kjempe meg opp til å få det relativt bra. Og jeg hater meg selv for at jeg ikke greide det tidligere. Jeg hater meg selv så inderlig for å ha tillatt meg selv å bli psykisk syk. Selvsagt har jeg meg selv å takke for det.

[Gjest fnugget]

Jeg tror det kan være sunt å legge seg under dyna av og til, hvis det fører til at man samler mer krefter til å stå på videre. For noen er livet så tøft at man trenger "time-out" med jevne mellomrom. Selv er jeg avhengig av mye hvile og stillhet for å takle det som er vanskelig i livet mitt.

Det med psykiske lidelser er så forskjellig fra person til person. Det er en vanlig misoppfatning at de som sliter psykisk gir opp og legger seg under dyna. Noen gjør nok det, men jeg tror de fleste kjemper for å komme seg ut av det, etter egne forutsetninger.

Jeg tror innlegget ditt delvis er skrevet for å provosere. Og siden du får noe ut av å generere vanlige fordommer på et forum for psykiatri, får jeg inntrykk av at du har vært utsatt for disse selv, noe du innerst inne føler er urettferdig. Og så lenge du har vært utsatt for noe urettferdig, så skal vi andre høre det også.

Ellers så klarer jeg ikke ta innlegget ditt helt seriøst. Det er for lite nyansert.

[Gjest fnugget]

Er helt enig med deg til et visst punkt. Man skal utfordre seg og ikke gi opp. Men jeg tror faktisk at de fleste som er psykisk syke gjør dette, prøver alt vi kan til vi faller.

Jeg hadde f.eks bestemt meg for at angst og depresjon ikke skulle få ødelegge julen. Har stått på, laget mat, ryddet, sunget julesanger, prøvd å virke glad, positiv, ut på tur, jeg har gjort alt føler jeg for å angripe denne sykdommen min.

I dag fikk jeg høre av mann og barn at jeg er syk, jeg ser syk ut, jeg virker negativ, ligger mye, de ser på meg at jeg ikke har det bra. Der sprakk den maska som jeg trodde var så solid og som skulle vare ihvertfall til over jul. Når jeg ser meg i speilet ser jeg et hvitt, grått ansikt som ser sykt ut, et levende lik.

Jeg er syk, greier ikke å gjøre mere, må bare hvile meg, fordi nå tror jeg jeg blir verre hvis jeg presser meg mere. Har grått i hele dag, men har ingenting å gråte for, er ikke noe synd i meg, burde egentlig ha det bra. Men jeg har det helt forferdelig akkurat nå, det er sannheten. En helvetes sykdom om jeg må få lov til å si det, selger den billig hvis noen vil ha den.

En psykiater sa til meg en gang, at man må avpasse funksjonsnivået sitt. Dvs at det ikke nytter å presse seg selv når man ikke har så mye å gå på, du får det bare tilbake senere.

Jeg tror du vil ha nytte av å slutte å kjempe i mot og bare godta angsten. Det høres farlig ut, men det er ofte det som skal til. Det er første steg til bedring. La deg selv få hvile. Om du ikke klarer å godta at du har angst, godta motstanden mot det.

Første steg på veien til å bli frisk, er aksept og godtakelse av egen situasjon.

[Gjest]

Hvor er det du vil med dette? Er det filosofiske spekulasjoner kan du mene hva du vil for min del (selv om jeg personlig tar et motsatt perspektiv; "vi er alle offer for verdens urettferdighet"). Er det en holdning du går inn for, altså "skjerp deg, psykisk lidende", så tror jeg du har misforstått hva som faktisk hjelper i behandlingen av folk som sliter. Det hjelper mer å bli møtt med respekt og forståelse og det å være integrert i samfunnet.

[Gjest trybba]

La meg ta et eksempel: To søstre har vokst opp i en ustabil og ukjærlig familie med mange uholdbare krav. Begge har vanket i samme miljø og har det samme utgangspunktet, MEN bare hun ene søsteren knekker sammen psykisk.

Dette skjer i RL. Begge kan skilte med dårlig og utrygg oppvekst, men hun ene har tillært seg måter å takle livet på som gjør at hun ikke knekker sammen. Hun andre har ikke greid det. Begge har jo (når alt kommer til alt) seg selv å takke.

Folk har forskjellige gener, som gir folk forskjellige ressurser, det spiller inn det også. Du har jo tydeligvis blitt veldig lik dine foreldre som du forteller om lenger opp, som bare ga deg beskjed om å skjerpe deg da du fikk psykiske problemer, og nå gjør du akkurat det samme mot andre du ikke kjenner :-)

Men om det er arv eller miljø som gjør at du har blitt slik er jo vanskelig å si da.

Har ei venninne som sliter mye mer med å komme seg videre etter en barndom med sadistiske overgrep, enn kanskje andre, men det er ikke hennes feil da hun rett og slett ikke har de samme ressursene intellektuelt. Jeg vil helle gi henne all den støtte hun kan få, enn å be henne skjerpe seg og si hun selv har skyld i lidelsene sine.

Selv er det overhodet ikke min feil at jeg har bipolar lidelse, uansett er jeg helt frisk med medisiner, noe mange folk syns er sååååå galt. Men det er bare uvitenhet fra deres side. Jeg er mer vellykket enn dem:) Jeg er ikke så dum at jeg uttaler meg om behandlingen til f.eks hjertesyke når jeg ikke har kunnskap om det, men du verden så mange som unyansert uttaler seg om behandlingen til "psykisk syke", selv om de tydeligvis mangler viten om temaet.

[tjohei]

La meg ta et eksempel: To søstre har vokst opp i en ustabil og ukjærlig familie med mange uholdbare krav. Begge har vanket i samme miljø og har det samme utgangspunktet, MEN bare hun ene søsteren knekker sammen psykisk.

Dette skjer i RL. Begge kan skilte med dårlig og utrygg oppvekst, men hun ene har tillært seg måter å takle livet på som gjør at hun ikke knekker sammen. Hun andre har ikke greid det. Begge har jo (når alt kommer til alt) seg selv å takke.

En del har jo med sårbarhet og biologi å gjøre, noe som man selv ikke kan klandres for. Pskologise problemer skyldes ikke bare dårlig viljestyrke og moral.

[tjohei]

Det først jeg tenkte når jeg leste overskriften var: DRITTSEKK! Kanskje noe å tenke på?

[Flaxseed]

Er du en psykopat?

[Gjest Spekepølse]

Du er sikkert inne på noe, men siden du har vært der selv, vet du at det ikke nødvendigvis fungerer på den måten når man faktisk er syk. At det ikke nytter å si at man skal bare ta seg sammen, at selvklandring (jeg klarer ikke ta meg sammen) bare gjør at ting blir verre og forsterker problemene.

Hadde det vært så enket så hadde man ikke vært syk, vet du:)

[tusseline]

Nå har jeg ikke lest igjennom andres svar her, men min første tanke er: du er fremdeles en feiging! Dette fordi du skjærer alle over en kam, og kommer med påstander som ikke har rot i virkeligheten når det gjelder psykisk syke. Ting er nok mye mer komplisert enn det du beskriver.

[Gjest bipolarinnen]

når jeg leser dette innlegget ditt, så får jeg en følelse av at dette handler like mye om forakt for deg selv, enn det handler om andre.

jeg ser for meg at du virkelig hater/hatet den personen du var da du hadde psykiske problemer. Og den forakten overfører du til alle andre som du tror var/er i samme situasjon.

Ellers har du noen gode poenger, men det er vanskelig når innlegget ditt er så unyansert.

[Gjest fnugget]

La meg ta et eksempel: To søstre har vokst opp i en ustabil og ukjærlig familie med mange uholdbare krav. Begge har vanket i samme miljø og har det samme utgangspunktet, MEN bare hun ene søsteren knekker sammen psykisk.

Dette skjer i RL. Begge kan skilte med dårlig og utrygg oppvekst, men hun ene har tillært seg måter å takle livet på som gjør at hun ikke knekker sammen. Hun andre har ikke greid det. Begge har jo (når alt kommer til alt) seg selv å takke.

Så man har seg selv å takke for de genene man er utrustet med?

La oss si at det er et par foreldre (mor+far) og to søsken (bror+søster).

Mora i familien sliter med psykisk sykdom. Faren er den som er sterk psykisk og takler livet bra. Moren takler livet dårlig og sliter.

Broren har faren som sitt forbilde, og er i tillegg utstyrt med hans gener. Søsteren har sin mor som forbilde, og er utstyrt med morens gener.

Dette er selvfølgelig satt på spissen. Men hvordan tror du det går med søskenparet?

[Gjest bippp]

En psykiater sa til meg en gang, at man må avpasse funksjonsnivået sitt. Dvs at det ikke nytter å presse seg selv når man ikke har så mye å gå på, du får det bare tilbake senere.

Jeg tror du vil ha nytte av å slutte å kjempe i mot og bare godta angsten. Det høres farlig ut, men det er ofte det som skal til. Det er første steg til bedring. La deg selv få hvile. Om du ikke klarer å godta at du har angst, godta motstanden mot det.

Første steg på veien til å bli frisk, er aksept og godtakelse av egen situasjon.

Har godtatt denne jævl...,helv.... angsten siden jeg var ganske ung. Husker jeg lå på magen og beit i puta da jeg var ca 13 år og hadde det vondt. Jeg var bra i mange år, fra ca 20 til 33, da kom det tilbake og siden har jeg ikke vært helt frisk.

Jeg prøver å godta at angsten er der, stritter ikke imot, prøver å leve tilsynelatende normalt med denne angsten. Men det tar vanvittig mye krefter, kjenner jeg. Har tryna skikkelig her, så i dag går jeg for halv maskin, sover og sover, skulle ikke tro det gikk an å bli så sliten egentlig.

Noen oppskrift finner jeg vel aldri, men som du sier er det vel lurt å finne den gyldne middelvei og ikke ta seg helt ut. Men spørs litt på hva det er man holder på med. Har stresset for mye i det siste jeg da, og det vet jeg at jeg ikke tåler. Må forsøke å komme meg ut i frisk luft igjen og roe ned uten så mye mennesker rundt meg. Bra med sosial kontakt, men trenger jo ikke 20 stykker på en gang.

Nå må jeg redde kalkunen i ovnen så det ikke blir "svidd høne" :-). Takk for gode råd fnugget!

[rose23]

Barnslig av deg å kalle det pisspreik, for det er det ikke! Det er fakta faen at noen psyke lar seg fullstendig knekke sammen - for å så aldri reise seg opp igjen. Mens andre psyke reiser seg igjen og igjen, og gir aldri opp den vanskelige kampen.

Dette er et valg hver enkelt person selv må ta, velger de å ikke kjempe så har de KUN seg selv å takke.

Visst alle med psykiske problemer valgte å bare la seg knekke og ikke kjempe, hadde vi kanskje hatt 200.000 selvmord i året. Depresjon og angst er faktisk en sykdom som henger mye sammen med kjemien i hjernen, det er ikke alltid bare "å ta seg sammen".

[Gjest stadig deprimert]

Jeg sliter med stadig tilbakevendende depresjoner. Jeg bruker enormt mye energi på å balansere "over streken". Det enkleste hadde vært å bare legge seg under dyna og gi opp, men jeg tror de færreste er skapt sånn at de gir seg uten kamp. Selv om det frister.

Så ja, jeg har meg selv å takke for at jeg fungerer sånn noenlunde i hverdagen, og ikke ligger under torva.

[Gjest Geir]

Hvor er det du vil med dette? Er det filosofiske spekulasjoner kan du mene hva du vil for min del (selv om jeg personlig tar et motsatt perspektiv; "vi er alle offer for verdens urettferdighet"). Er det en holdning du går inn for, altså "skjerp deg, psykisk lidende", så tror jeg du har misforstått hva som faktisk hjelper i behandlingen av folk som sliter. Det hjelper mer å bli møtt med respekt og forståelse og det å være integrert i samfunnet.

''(selv om jeg personlig tar et motsatt perspektiv; "vi er alle offer for verdens urettferdighet").''

Mener du det på alvor?

[Gjest]

''(selv om jeg personlig tar et motsatt perspektiv; "vi er alle offer for verdens urettferdighet").''

Mener du det på alvor?

Ja, gjør det... syns egentlig det er merkelig at folk ikke er enige med meg...

[Gjest Geir]

Ja, gjør det... syns egentlig det er merkelig at folk ikke er enige med meg...

Nei, det er ikkje merkelig i det hele tatt.

Det er et bevisst valg vi har tatt og som vi sjøl (hovedsaklig den vestlige verden) har det hele å fulle ansvaret for, VI (flertallet)ønsker å ha det slik av en eller annen merkelig grunn.

Mest sannsynlig handler det (i hovedsak) om følgende: uvitenhet, egoisme og apati !

[Gjest]

Nei, det er ikkje merkelig i det hele tatt.

Det er et bevisst valg vi har tatt og som vi sjøl (hovedsaklig den vestlige verden) har det hele å fulle ansvaret for, VI (flertallet)ønsker å ha det slik av en eller annen merkelig grunn.

Mest sannsynlig handler det (i hovedsak) om følgende: uvitenhet, egoisme og apati !

''Mest sannsynlig handler det (i hovedsak) om følgende: uvitenhet, egoisme og apati !''

Ja, det er grunnen til at jeg tenker som jeg gjør, liksom... det er det som er grunnen til at jeg ikke dømmer noen. Forsøker å ikke gjøre det, i det minste. Yeah...

[Gjest x-pingle]

Er du en psykopat?

Er ikke så veldig mye psykopat akkurat.. Er bare snill jeg:)

Men snakk om å være hårsår når man ikke takler å høre at psykisk sykdom har man til visse punkter seg selv å takke for.

Men en bra ting disse psycho-gærningene har bidratt til - oppskriften til kjempespennende skrekk og grøsserfilmer:-) De setter jeg pris på!