Ufrivillig eksponeringsterapi?

[Gjest emetofobi]

Det er sesong for omgangssyke igjen.

Jeg har i ca. 20 år hatt fobi mot å kaste opp. Det har artet seg slik at ved kvalme fikk jeg panikk, og måtte gå rundt i rommet / hyperventilere eller rett og slett knakk sammen i gråt fordi jeg ble så redd. Noen ganger torte jeg ikke å legge meg til å sove i frykt for å kaste opp i søvne. Har også hatt mye kvalme - antakelig fremkalt av redselen. En ond sirkel.

Omgangssyke har naturlig nok vært den største trusselen og det jeg har vært aller mest redd for.

Det hører med til historien at jeg hele mitt voksne liv nesten aldri har kastet opp.

Men så - etter at jeg fikk barn har jeg for første gang i voksen alder hatt to skikkelige runder med omgangssyke. Og til min store overraskelse er jeg ikke redd lenger! Spesielt etter den siste gangen som nå er snart ett år siden hvor jeg var lenge kvalm før kroppen ga etter og tømte seg - og det oppleves som en lettelse, forsvant redselen helt.

Jeg synes fortsatt ikke at tanken på å kaste opp er behagelig, men nå tenker jeg nesten aldri på det lenger - og blir ikke kvalm bare av å høre rykter om at naboen har spydd ;-)

Dette må vel kalles eksponeringsterapi - om enn ufrivillig? Kan jeg regne med at fobien er kurert for alltid?

[Gjest keira]

Ja det tror jeg. Nå har du fått "terapi" for det og sett at det ikke er farlig. Og om det kommer små stikk av angst igjen vil du nok ikke gå tilbake til tidligere tiders forestillinger og angst rundt dette.

Bra for deg,)(selv om det sikkert er litt trist å tenke på alle årene med angst som kunne vært dempet, men slik er det nå med mange ting.)

[serenity777]

Jeg hadde samme problem som deg. Fra begynnelsen av tenårene og fortsatt, Men jeg er ikke like redd lengre. Nå går det år mellem hver gang jeg spyr, sist var etter narkose når jeg hadde fjærnet de 4 visdommstennene og svelget masse blod under narkosen. Siden det (10 år siden) har jeg ikke spydd.

[Gjest så fint:)]

Dette var bra å høre. Har det slik du har hatt det, med angst for sykdom og særlig oppkast, om enn ikke i like sterk grad. Det har blitt litt bedre med åra.. Jeg har ikke barn eller noe nå, men det er fint at det kan gå over når man får barn, så det håper jeg på.