dikt

[Gjest mogs]

Jeg har lest endel på forumet nå og ser mange som sliter nå ved jul og nyttår. Det er også mange som har veldig lite forståelse. Jeg tenkte derfor å legge inn et dikt som jeg skrev når jeg selv var langt nede. Alt var kaos og jeg var ganske desperat. Prøvde å ringe til behandler utenom ringetid, noe jeg normalt aldri ville gjort. Fikk ikke svar og da skrev jeg diktet.

Diktet er vel ikke så veldig bra skrevet, men jeg håper noen av de som ikke har vært skikkelig langt nede kan få litt mer forståelse. Til dere som nå er lang nede kan jeg si at det er håp. Idag har jeg det rimelig bra og har vært forholdsvis stabil i flere måneder med bedre medikamentbehandling, men jeg tar en dag om gangen. Håper ikke jeg noengang kommer så langt ned igjen som jeg var. Her kommer diktet.

Fanget i garnet

Jeg svømmer rundt

fanget i garnet.

Prøver jeg å komme ut

snører det seg rundt meg.

Jeg får panikk

klarer ikke bli her.

Kan ingen komme å få meg ut.

Jeg kaver rundt

blir ganske desperat.

Fornuften har forlatt meg

panikken har tatt meg.

Ingenting blir lengre konstruktivt

alt blir bare destruktivt.

Til slutt blir jeg trett

vil bare forsvinne.

Garnet føles ikke så stramt

når jeg slutter å kave.

Men alt er så svart

her nede i dypet.

I mørket jeg ikke kan

se noen utveg.