Sinne

[Gjest filofax]

Jeg er mor til 2 små barn. Lever sammen med barnefaren og har det forsåvidt bra. MEN: jeg er så utålmodig. Blir så sint. Og det går utover eldstemann som er ca 2 1/2år. Jeg plages av dårlig samvittighet for dette og vet at det må slutte. Jeg eksploderer plutselig og kan fike til ham, klype ham eller dytte ham vekk og si "kom deg vekk - jeg vil ikke se deg før du slutter å skrike eller f.eks legger deg å sove". Og han er verdens snilleste unge egentlig - men har jo begynt å ville bestemme. Jeg prøver å unngå slike situasjoner som jeg vet kan få meg til kokepunktet. Men jeg er likevel så redd for å ødelegge ham - psykisk. Fysisk sett stopper jeg liksom kraften i slaget - men det er jo fysisk vold likevel. Han har idet siste begynt å stamme. Er så redd for at dette er noe jeg har påført ham - at han er usikker og nervøs. Han er ikke det på overflaten. Trygg unge - men usikker i nye situasjoner. Men kan noen gi meg råd - og hjelpe meg litt? Jeg skal be om mer fri - dvs at mannen min må hjelpe mer. Men føler at jeg uansett må ha hjelp til å takle sinnet mitt. Hvordan?

[Gjest Geir]

Du har heldigvis et godt utgangspunkt i og med at du er ærlig i forhold til dette, og at du innser at du har problemer med temperamentet ditt.

Sikkert et "dumt" råd, men det hjelper...Tell til ti (minst) _før_ du reagerer, så får du roa deg litt.

[Gjest No!]

Bra for deg at du er anonym her ellers hadde jeg ringt til barnevernet. Ta deg sammen.

[Orio]

En grunn til at du har "kort lunte" kan jo være at du er sliten og stressa. At du rett og slett mangler overskudd.

Ellers vil jeg anta at situasjonene hvor du blir sint på sønnen din er ting som gjentar seg, f.eks når han skal sove, at han ikke vil legge seg. Det er jo da et to-delt problem, i alle fall sånn som jeg ser det. Det ene er hvordan du skal få ham til å legge seg uten for mye skrik og hyl. Da kan det hjelpe med faste rutiner og klare regler. Hva med et rituale som starter en halvtime før sengetid? Leker ryddes bort, ta på pysjen og pusse tenner. Så litt sang og lesing så han får tid til å "roe ned" etter en dag full av inntrykk?

Et sånt fast "rituale" kan kanskje hjelpe deg også. Det kan, i alle fall på sikt, gi litt ro i legge-situasjon, og da blir det mindre mas og færre ting som kan utløse din frustrasjon og ditt sinne. Et annet råd jeg vil komme med, er at du på forhånd tenker litt igjennom hvilke ting som utløser sinnet ditt, og prøve å finne andre måter å reagere på. Rett og slett ha strategien klar på forhånd.

[Gjest stoppdettenå]

Jeg blir litt todelt når jeg leser innlegget ditt.

Jeg blir eitrende forbanna over at noen kan tillate seg og behandle sine små barn på den her måten og min første tanke er at du bør fratas all omsorg for disse barna frem til du har fått sinne ditt under kontroll!!!

Det er klart du skader barnet ditt ved og utøve fysisk og pykisk vold!!!

Tosidigheten ligger i at jeg ikke vet hvem du er - så jeg kan ikke få gjort noe med situasjonen for barna dine sin del. Og kan bare, fordi du selv åpner opp og ser problemet, håpe at du stopper med dette NÅ! Og søker hjelp!!! Og da snakker jeg ikke om "gode" råd her inne.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Er dette noe du har slitt med lenge, eller er det noe helt nytt for deg?

Uansett bør du søke hjelp hos fastlegen din umiddelbart. Dette er noe av det mest skadelige barn kan oppleve.

[Gjest sliterfortsattmeddettepgamamma]

Hvis du noen gang vil ha et godt forhold til din sønn, så slutter du nå.

Hvis du vil ha ren samvittighet når han blir eldre, slutter du nå.

ALDRI la det gå ut over den minste, at du er sint. Selv om det nok er den letteste å ta det ut over.

Det hjelper ikke å si ting som; han ser ut til å ha det fint på overflaten. Har det slått deg at han kan være så redd at han ikke tør annet?

Fy faan dette er dårlig gjort. Han er et lite barn og fortjener ikke at mammaen er sånn. Kjenner jeg blir skikkelig forbanna på deg.

Søk hjelp, for din egen del. Du er syk.

[Gjest sliterfortsattmeddettepgamamma]

Hvis du noen gang vil ha et godt forhold til din sønn, så slutter du nå.

Hvis du vil ha ren samvittighet når han blir eldre, slutter du nå.

ALDRI la det gå ut over den minste, at du er sint. Selv om det nok er den letteste å ta det ut over.

Det hjelper ikke å si ting som; han ser ut til å ha det fint på overflaten. Har det slått deg at han kan være så redd at han ikke tør annet?

Fy faan dette er dårlig gjort. Han er et lite barn og fortjener ikke at mammaen er sånn. Kjenner jeg blir skikkelig forbanna på deg.

Søk hjelp, for din egen del. Du er syk.

Og, ja, det er sannsynligvis noe du har påført ham. Ikke forsøk å finn andre grunner.

Fy fader, stopper liksom kraften i slaget...det er nesten den dårligste unnskyldningen jeg har hørt!

Barn er ikke små voksne, de gjør ikke ting for å være vanskelig. De gjør ting ut i fra egne behov.

Jeg husker, jeg husker det så altfor godt. Fy faan.

[Gjest Spekepølse]

Jeg ser du har fått en del fordømmende innlegg her nede, og synes ikke det er spesielt konstruktivt når du er så ærlig og ser at oppførselen din er problematisk.

Fordømmende innlegg er bare nedbrytende og skaper enda mer problemer med å bryte ut av sine reaksjonsmønster. Er det best for et menneske som sliter med slike ting å tenke: "jeg ser min egne problemer og det betyr at jeg også kan mestre dem og bli bedre", eller er det best at man sitter igjen og tenker "fan, jeg er syk, jeg er grusom, andre folk mener jeg bør meldes til barnevernet."

Enig i at du bør gå tili fastlegen og snakke med han. Det er sikkert lurt å fortelle om andre problemer du måtte ha, slik at dette kan settes i sammenheng med sinneproblemet.

Slike sinneutbrudd kan jo skyldes alt fra adhd til personlighetsforstyrrelser. Og dessuten, når man skriver om det på nettet kan det fremstå som mye verre enn det er!

Lykke til - du har kommet et stykke på vei, så dette går nok bra!

[Gjest bippp]

Kan du greie å få ut sinne ditt på andre måter enn å slå ungen? Kan du greie å snu deg og gå deg en tur på et rom for deg selv når du blir sint? Slå løs på noe annet enn ungen når du blir sint, du kan skade ungen din for livet med dette.

Greier du ikke å ta deg samme så må du søke hjelp, kanskje fastlegen eller helsesøster kan hjelpe deg?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hei filofax!

Dette var et ærlig innlegg. Du innser at du handler overilt, men greier ikke hanskes med dette på egen hånd. Jeg syns du skal gå til fastlegen din og be om en henvisning til DPS / psykolog. Du trenger å forstå:

- hva dette er

- hva det kommer av

- hvorfor du oppfører deg som du gjør

- hvordan du kan endre kurs

- hvilke andre strategier du kan benytte

Kanskje du selv har opplevd en forelder som har vært sint og hakket på deg?

Du må lære deg sinnemestring. Det å legge bånd på deg. Det å ikke la din aggresjon gå utover andre. Spesielt ikke små barn som trenger veldig stabilitet og trygghet i hverdagen for å kunne få en så solid ballast med seg som rå er.

Du skriver at du får så dårlig samvittighet. Jeg regner med at dette er først i etterkant av episodene når sinnet ditt har lagt seg og du føler deg mer i lage igjen. Du mister totalt hodet i sinneanfallene dine. Det vet du selv også. En forutsetning for samvittighet og premisser for denne, er at den angrende synder ber om tilgivelse, forklarer hvorfor situasjonen ble som den ble, fratar den andre all skyld. I tillegg er et premiss her at man lærer av sine feil, når man angrer, trår man ikke i samme fella en gang til. Dette siste punktet er noe du absolutt vil ha stort utbytte av å jobbe med terapeutisk. Ikke minst vil barna dine også ha stor nytte av dette. Etter hvert som du klarer å jobbe mer og mer med dette, vil både du og barna få det langt bedre.

Hvordan er du ellers mot andre? Mot mannen din? Er det "kun" barnet ditt på 2 1/2 år som får smake ditt sinne, eller flere utenom? Gjelder det de aller minste, eller også store (voksne)?

Dette du beskriver går begge i kategorien fysisk mishandling (fiking, slag) og psykisk (utskjelling, ukontrollerbare raseriutbrudd). Slike episoder er særdeles skremmende og nedbrytende å oppleve. Tenk bare på hvordan du selv ville opplevd dette om det var din mann som gjorde dette mot deg i din alder. Hva ville du følt? HVa ville du gjort? Ville du blitt skrekkslagen? Så kan du bytte ut den voksne mot et barn. Hvordan tror du et barn reagerer? På samme måte? Svakere? Sterkere? Jeg kan fortelle at barn er ennå mer sårbare for slikt enn hva voksne er. Noen tenker kanskje at slikt ikke er så skadelig, ikke setter så store spor. Ungene er liksom så små at de ikke vil huske så mye av det likevel. Men dette er helt, helt feil. Regelen er heller : jo mindre, jo verre. Jo mindre barnet er, jo mer trygghet trenger det. Jo mindre barnet er, jo mer sårbart er det. Jo mindre det er, jo dårligere er forutsetningene det har for å forstå det som skjer.

En annen ting du også bør ha i mente er at når du opplever at barnet ditt har dårlig atferd, som at det hyler og nekter å gå i seng, så tenk da på at barnet faktisk plukker opp mye av sin mors væremåter. Når du skriker og hyler til barnet, øker risikoen for at det gjør det samme som deg. Når du nekter plent å høre på barnets redsel i ansiktet, øker risikoen for at barnet ikke lytter til dine signaler heller. Ser du poenget?

Det heter seg man høster som man sår.

Ut fra det du beskriver, tror jeg hans endring i talemåte nå, er uttrykk for indre uro, redsel og negative spenninger i ham. Han stotrer og stammer fram det han vil si. Du sier problemet er at han nå ønsker å bestemme mer selv. Han erfarer nettopp ved dine eksplosjoner der du er over kokepunktet, at slikt ikke er lov. Da kommer stammingen. Han tør ikke å selvhevde seg med klar og trygg røst. Du ser under overflaten hans, en nervøs og redd unge, i nye situasjoner. For at han skal bli tryggere, trengs det at du får mer tid alene der du kan hente deg inn litt. Regner med at mye av sinnet ditt kommer når du er stresset og utålmodig?

Dette er rådene jeg vil gi til deg. Jeg støtter deg helt i det du sier "Men føler at jeg uansett må ha hjelp til å takle sinnet mitt."

For å korte ned unødvendig lang ventetid, syns jeg du skal be legen din om å henvise deg til ditt nærmeste DPS, fordi ventetiden er mye kortere der enn på privatmarkedet. Der kan du først få en utredning, slik at de finner ut hva dette er slik at du kan få den behandlingen som har størst effekt for dette. Det skal være slik at når en har unger, så skal en også bli prioritert raskere. Så det er det lurt at legen din opplyser om. Alle vil se det som positivt at du er en aktiv hjelpsøker og er veldig innstilt på forandring.

Du må gjerne skrive mer her inne. Lykke til!

[Gjest filofax]

Og, ja, det er sannsynligvis noe du har påført ham. Ikke forsøk å finn andre grunner.

Fy fader, stopper liksom kraften i slaget...det er nesten den dårligste unnskyldningen jeg har hørt!

Barn er ikke små voksne, de gjør ikke ting for å være vanskelig. De gjør ting ut i fra egne behov.

Jeg husker, jeg husker det så altfor godt. Fy faan.

Du som sliterfortsattmeddettepgamamma. Har du unger? Har du opplevd at du ligner henne - som du aldri skulle ligne? Jeg opplever det nå. Jeg ligner pappa. Som jeg aldri skulle ligne. Men har ikke hatt problem med det - før jeg selv fikk barn.

Så - på spm fra NH Dahl: Ja det er nytt for meg på den måten at det ikke har kommet opp til overflaten før jeg selv fikk barn.

Jeg føler at før har jeg kun hatt meg selv å tenke på og takle. Og da har det gått bra. Men ikke nå som jeg er i denne livssituasjon,

[Gjest sliterfortsattmeddettepgamamma]

Du som sliterfortsattmeddettepgamamma. Har du unger? Har du opplevd at du ligner henne - som du aldri skulle ligne? Jeg opplever det nå. Jeg ligner pappa. Som jeg aldri skulle ligne. Men har ikke hatt problem med det - før jeg selv fikk barn.

Så - på spm fra NH Dahl: Ja det er nytt for meg på den måten at det ikke har kommet opp til overflaten før jeg selv fikk barn.

Jeg føler at før har jeg kun hatt meg selv å tenke på og takle. Og da har det gått bra. Men ikke nå som jeg er i denne livssituasjon,

Hei du, nei jeg har ikke barn selv. Av ulike grunner har jeg kjennt disse mønstrene i meg, men klart å ikke leve det ut.

Kanskje vil det alltid være en del av deg, men poenget er å merke at det kommer, og ikke leve det ut.

Jeg har bevisst valgt å ikke få barn så lenge jeg sliter.

Hvis du synes jeg var hard med deg, så anbefaler jeg at du leser det du har skrevet en gang til, og forsøker å se for deg en annen mamma og et annet barn i fh til de beskrivelsene du ga rundt hvordan du behandlet ditt barn. Jeg synes godt noen kunne være hard med deg, du er voksen, og du utøver vold mot et vergesløst barn.

Lykke til.