Hvordan komme gjennom dette?

[Orio]

Jeg tror ikke du har et overforbruk av sobril. Du har tidligere gitt uttrykk for din bruk. Du balanserer det godt. Jeg tror likevel at man ved et slikt bruk over tid har gjort det lettere for kroppen å bli ganske raskt avhengig ved en krisesituasjon. Det er min erfaring. Etterhvert opptil flere ganger. Så derfor ville jeg vært forsiktig. Når sorgen overmanner en er det lettere sagt enn gjort etterhvert som dagene og ukene går. Og igjen, det er beintøft å dra på seg et avhengighetsproblem i en langvarig krisesituasjon. Igjen av erfaring. Da er man allerede tynt og abstinensene er forferdelige.

Jeg skal være forsiktig. Det siste jeg trenger er enda et provlem. Det var egentlg derfor jeg spurte, for å få vite hva som er foholdsvis "trygt".

[frosken]

Det er ikke sånn at vi mennesker er skapt til å komme klare alt, i alle fall ikke jeg. Den mest akutte fasen som vi er inne i nå, går nok på et vis. Men, uansett utfall må jeg også klare meg i tiden etterpå. Det vet jeg ikke hvordan jeg skal klare. Jeg er allerede så langt nede på bunnen, at hvis jeg ikke finner en måte å komme gjennom dette på uten å gå enda mer i underskudd, vil jeg få kjempeproblemer etterpå. Stor fare for at det blir større problemer enn jeg klarer å takle. For selv om jeg overlever den nærmeste tiden, blir det en pris å betale når ting er tilbake til "normalt" igjen. Hva nå det vil si i fremtiden.

Jeg er overbevist om at du klarer å komme gjennom denne krisen, Orio. Det betyr ikke at jeg ikke tror at du kan komme til å trenge hjelp fra omgivelsene, både nå og i etterkant, men av og til takler man livets utfordringer bedre enn man selv hadde trodd.

Håper det går best mulig med både deg og faren din.

[frosken]

Jaja, du slipper i alle fall den samtalen du ikke våget å ta med psykologen.

Slike kommentarer er fullstendig unødvendige i forhold til en person som gjennomgår en livskrise.

[Elis31]

Det er ikke sånn at vi mennesker er skapt til å komme klare alt, i alle fall ikke jeg. Den mest akutte fasen som vi er inne i nå, går nok på et vis. Men, uansett utfall må jeg også klare meg i tiden etterpå. Det vet jeg ikke hvordan jeg skal klare. Jeg er allerede så langt nede på bunnen, at hvis jeg ikke finner en måte å komme gjennom dette på uten å gå enda mer i underskudd, vil jeg få kjempeproblemer etterpå. Stor fare for at det blir større problemer enn jeg klarer å takle. For selv om jeg overlever den nærmeste tiden, blir det en pris å betale når ting er tilbake til "normalt" igjen. Hva nå det vil si i fremtiden.

Ta en dag av gangen, eller en time av gangen. Ingen forventer mer av deg.

Klem

[Orio]

Jeg er overbevist om at du klarer å komme gjennom denne krisen, Orio. Det betyr ikke at jeg ikke tror at du kan komme til å trenge hjelp fra omgivelsene, både nå og i etterkant, men av og til takler man livets utfordringer bedre enn man selv hadde trodd.

Håper det går best mulig med både deg og faren din.

Det er ikke alle som takler alle de utfordringene livet gir.

Ikke for å kverulere eller noe sånn, men hva får deg til å tro at jeg skal takle dette, og komme gjennom det? Er det bare intetsigende oppmuntring eller er det noe du har en grunn til å tro? Annet enn at vi mennesker ofte klarer mye mer enn vi tror på forhånd?

[Orio]

Min erfaring etter dette turbulente året her er at angst kan skyves unna av sorg og viceversa. Det er ikke alltid ting forsterkes. Av og til er det ikke plass til alt. Se det litt an på det området, så kanskje du finner ut at det ene døyver eller fortrenger litt det andre.

Jeg har oppdaget det. Men skulle gjerne visst hvor grensen for hva som er "trygg" bruk av sobril i denne situasjonen, så jeg slipper å bekymre meg for å bli avhengig.

[Orio]

Føler med deg.

En del jeg kjenner går i "tragisk modus" i slike situasjoner. Det er nesten så man er programforpliktet til å være mest mulig lei seg og knust hele tiden for å bevise at man virkelig tar dette på alvor og bryr seg nok.

For meg blir slikt en veldig dårlig strategi. Jeg trenger å tyne alt som overhodet er mulig ut av alle lyspunkt. Jeg trenger å le så snart muligheten byr seg. Å gjøre noe helt annet. Noe som handler om livets normalitet og stabilitet. Fortvilelse blir det nok av okke som.

Så om jeg skal gi deg et tips om noe som kanskje kan være med å hjelpe deg, vil jeg oppfordre deg til å gi deg selv lov til å ta for deg av de gode øyeblikkene som måtte dukke opp. Innvilg deg selv pause fra det vonde.

Håper det går bedre enn du frykter.

mvh

Jeg tror ikke dette går bra, vi snakket med legen i kveld. Det er veldig lite håp, det ble snakk om at behandlingen kanskje må avsluttes.

For øyeblikket er jeg nummen av sjokket.

[frosken]

Det er ikke alle som takler alle de utfordringene livet gir.

Ikke for å kverulere eller noe sånn, men hva får deg til å tro at jeg skal takle dette, og komme gjennom det? Er det bare intetsigende oppmuntring eller er det noe du har en grunn til å tro? Annet enn at vi mennesker ofte klarer mye mer enn vi tror på forhånd?

Jeg mener generelt sett at de fleste av oss takler livskriser rimelig bra; det er noe med at når virkeligheten stiller opp utfordringer vi ikke kan gå utenom, så mobliserer vi det vi har av ressurser.

Konkret i forhold til deg; så tenker jeg at du har mye styrke (selv om du også ha mye angst) og du har gode intellektuelle ressurser som gir deg grunnlag for å forstå hva som skjer.

[Orio]

Jeg mener generelt sett at de fleste av oss takler livskriser rimelig bra; det er noe med at når virkeligheten stiller opp utfordringer vi ikke kan gå utenom, så mobliserer vi det vi har av ressurser.

Konkret i forhold til deg; så tenker jeg at du har mye styrke (selv om du også ha mye angst) og du har gode intellektuelle ressurser som gir deg grunnlag for å forstå hva som skjer.

Jeg er enig med deg i at de aller fleste takler kriser i livet rimelig bra, eller i alle fall bedre enn vi tror på forhånd. Det har jeg på en måte alltid gjort, da har jeg en autopilot som kobler seg inn, og ting fungerer fordi de må, fordi mennesker rundt meg er avhengig av det. Det er tiden etterpå som er vanskeligst.

[PieLill]

Jeg tror ikke dette går bra, vi snakket med legen i kveld. Det er veldig lite håp, det ble snakk om at behandlingen kanskje må avsluttes.

For øyeblikket er jeg nummen av sjokket.

Du verden så man kan ønske at man kan trylle.

Føler med deg, Orio.

Trøste og styrkeklem til deg.

mvh

[frosken]

Jeg er enig med deg i at de aller fleste takler kriser i livet rimelig bra, eller i alle fall bedre enn vi tror på forhånd. Det har jeg på en måte alltid gjort, da har jeg en autopilot som kobler seg inn, og ting fungerer fordi de må, fordi mennesker rundt meg er avhengig av det. Det er tiden etterpå som er vanskeligst.

Når tiden etterpå kommer, så får du ta tak i den situasjonen som da er. Enten du kaller din evne til å fungere autopilot eller noe annet, så er det en evne til å fungere når det trengs.

Hvordan går det med din far?

[PieLill]

Det er ikke sånn at vi mennesker er skapt til å komme klare alt, i alle fall ikke jeg. Den mest akutte fasen som vi er inne i nå, går nok på et vis. Men, uansett utfall må jeg også klare meg i tiden etterpå. Det vet jeg ikke hvordan jeg skal klare. Jeg er allerede så langt nede på bunnen, at hvis jeg ikke finner en måte å komme gjennom dette på uten å gå enda mer i underskudd, vil jeg få kjempeproblemer etterpå. Stor fare for at det blir større problemer enn jeg klarer å takle. For selv om jeg overlever den nærmeste tiden, blir det en pris å betale når ting er tilbake til "normalt" igjen. Hva nå det vil si i fremtiden.

Akkurat nå gir det kanskje ikke så mye mening å snakke om at man faktisk klarer seg. At på en eller annen måte får man klort seg gjennom. Det er ganske vanlig at det ser helt beksvart ut. Det er det jo også midt på natten.

Men om du skulle ønske å gi helt opp, så ha i bakhodet fra en enke eller to, at det faktisk finnes noe godt og helt å gripe fatt i et eller annet sted der fremme.

Det er ikke så mye snakk om å klare det. Man "klarer" heller ikke å være spysyk. (Unnskyld den dårlige sammenligningen.) Man karrer seg gjennom. Men en eller annen gang oppdager man at man har sluttet å krype og begynt å gå igjen.

mvh

[Orio]

Når tiden etterpå kommer, så får du ta tak i den situasjonen som da er. Enten du kaller din evne til å fungere autopilot eller noe annet, så er det en evne til å fungere når det trengs.

Hvordan går det med din far?

Dårlig. Vi snakket med legen i kveld, de ga oss ikke mye håp. Vi ble forberedt på at behandlingen kanskje må avsluttes.

[frosken]

Dårlig. Vi snakket med legen i kveld, de ga oss ikke mye håp. Vi ble forberedt på at behandlingen kanskje må avsluttes.

Det var trist å høre.

Håper du får en god natts søvn.

[Orio]

Det var trist å høre.

Håper du får en god natts søvn.

Jeg er nødt til å sove. Jeg tar imovane i kveld, virker ikke det må jeg snakke med legen om hvilke alternativer som finnes.

Jeg skal faktisk legge meg nå, har bestemt meg for å komme i seng senest 23:30. Tror jeg trenger veldig faste rammer (der det er mulig) nå.