Trenger en psyk. fagpersons råd - Nhd

[Gjest kronisk utmattet]

Skal først sies at jeg har slitt psykisk stort sett hele livet, pga ytre omstendigheter. Det jeg lurer på er hvor normalt det er å ha en vedvarende følelse av slitenhet/utmattelse ved langvarige psykiske problemer. Dette var ikke et problem før, men siste to årene. Symptomer er ledd/muskelsmerter, unormalt stort behov for hvile, periodevis forverring ved lett trening. Har vært mye sengeliggende siste to årene. Får psykiatrisk behandling. Har stort sett vært fysisk frisk. Har hatt en forkjølelse som gjorde meg mer utslått, men det er en gradsforskjell.

Har lavt stoffskifte noe som nå er bra medisinert. Hovner lett opp rundt ledd, spesielt knær/fingrer. Går på truxal, fontex, imovane, vallergan og lyrica. Sliter med mye angst, ikke så uttalt depresjon. Var aktiv/sprek før, men nå er jeg stort sett sliten/trøtt hele tiden. Er overvektig - ca 20 kg.

Skal til lege i morgen. Hva kan han gjøre for meg for å finne ut hva dette er. Det føles ikke logisk at det er utelukkende psykisk. Kan det være ME? Hvilke tester/prøver bør han ta på meg ut i fra disse symptomene?

Grunnen til jeg spør, er at jeg føler han avfeier det med at det er psykisk sykdom. Føler derfor behov for å være "forberedt".

Takker for svar.

[Gjest Isflaket]

Jeg er ingen psykiatrisk fagperson, men jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver.

Følte at jeg ikke ble sett eller hørt av fastlegen min. Kjente meg stemplet meg som sytete, klagende og nedfor.

Ingen ting ble tatt på alvor, før han virkelig hadde gjort en tabbe.

Utfallet av dette ble fjerning av eggstokker og livmor, og ytterligere problemer for meg. Overgangsalder i en alder av 36 kom på toppen av kroniske senebetennelser i skuldre og armer, og for ikke å glemme depresjoner og angst.

Skiftet lege til slutt. En sprudlende kvinnelig lege som hører meg, og ikke minst ser meg som meg:-)

Føler meg trygg på at hun vil meg det beste, og også vil samarbeide med meg, for å få meg på beina igjen..

[Gjest kronisk utmattet]

Er grufult å lese hva du måtte gjennom. Er redd jeg og. Føler meg ikke hørt og situasjonen begynner å tære. Lurer på om jeg skal kontakte privat lege for second opinion. Føler meg så ensom i dette. Ligge hjemme i senga hver dag og ikke vite hva som er feil. Kunne ønske legen tok meg på alvor.

[Gjest kronisk utmattet]

Jeg er ingen psykiatrisk fagperson, men jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver.

Følte at jeg ikke ble sett eller hørt av fastlegen min. Kjente meg stemplet meg som sytete, klagende og nedfor.

Ingen ting ble tatt på alvor, før han virkelig hadde gjort en tabbe.

Utfallet av dette ble fjerning av eggstokker og livmor, og ytterligere problemer for meg. Overgangsalder i en alder av 36 kom på toppen av kroniske senebetennelser i skuldre og armer, og for ikke å glemme depresjoner og angst.

Skiftet lege til slutt. En sprudlende kvinnelig lege som hører meg, og ikke minst ser meg som meg:-)

Føler meg trygg på at hun vil meg det beste, og også vil samarbeide med meg, for å få meg på beina igjen..

Sorry, innlegget ovenfor skulle til deg.

[Gjest tusenfryden]

Er grufult å lese hva du måtte gjennom. Er redd jeg og. Føler meg ikke hørt og situasjonen begynner å tære. Lurer på om jeg skal kontakte privat lege for second opinion. Føler meg så ensom i dette. Ligge hjemme i senga hver dag og ikke vite hva som er feil. Kunne ønske legen tok meg på alvor.

Har du prøvd psykomotorisk behandling?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det finnes ingen klare kriterier for å stille diagnosen ME (eller lignende diagnoser). Diagnosen er en typisk eksklusjonsdiagnose dvs at diagnosen stilles etter at andre diagnoser som kan gi lignende symptomer er utelukket. En slik utelukkelse krever selvsagt en grundig somatisk og psykiatrisk utredning. Selv etter en slik utredning vil en evt ME-diagnose alltid dra med seg en viss usikkerhet mht om diagnosen er korrekt eller ikke.

Forhåpentligvis vil en finne andre årsaker til dine symptomer. Grunnen til at jeg sier forhåpentligvis er at årsakene og mekanismene rudt ME-sykdommen er meget ukjente/uklare. Ei heller kjenner en noen behandling som virker.

Det finnes svake holdepunkter for at to intervensjoner kan være til hjelp:

1. Meget forsiktig, gradvis opptrappende fysisk trening.

2. Kognitiv psykoterapi med fokus på mestring og forebyggelse av psykiske tilleggssymptomer som forverrer både den subjektive lidelse og funksjonsevnen.

Det som for meg er et paradoks, er at organiserte pasienter med denne lidelsen så hardnakket avviser alle psykiske komponenter.

Dersom jeg selv hadde hatt en lidelse med så usikker diagnostikk og manglende behandlingsmuligheter, ville jeg forsøkt antidepressiva i store doser evt ECT selv om sannsynligheten for bedring var svært små.

[Gjest tubbel]

hvorfor bruker du vallergan...? hvis du er så sliten?

[PieLill]

Det finnes ingen klare kriterier for å stille diagnosen ME (eller lignende diagnoser). Diagnosen er en typisk eksklusjonsdiagnose dvs at diagnosen stilles etter at andre diagnoser som kan gi lignende symptomer er utelukket. En slik utelukkelse krever selvsagt en grundig somatisk og psykiatrisk utredning. Selv etter en slik utredning vil en evt ME-diagnose alltid dra med seg en viss usikkerhet mht om diagnosen er korrekt eller ikke.

Forhåpentligvis vil en finne andre årsaker til dine symptomer. Grunnen til at jeg sier forhåpentligvis er at årsakene og mekanismene rudt ME-sykdommen er meget ukjente/uklare. Ei heller kjenner en noen behandling som virker.

Det finnes svake holdepunkter for at to intervensjoner kan være til hjelp:

1. Meget forsiktig, gradvis opptrappende fysisk trening.

2. Kognitiv psykoterapi med fokus på mestring og forebyggelse av psykiske tilleggssymptomer som forverrer både den subjektive lidelse og funksjonsevnen.

Det som for meg er et paradoks, er at organiserte pasienter med denne lidelsen så hardnakket avviser alle psykiske komponenter.

Dersom jeg selv hadde hatt en lidelse med så usikker diagnostikk og manglende behandlingsmuligheter, ville jeg forsøkt antidepressiva i store doser evt ECT selv om sannsynligheten for bedring var svært små.

Med tanke på hvor mange ME-pasienter som har opplevd og bli misstrodd og avfeid i helsevesnet synes jeg ikke det er så rart at tilliten ikke er på topp.

Tar man med at "noe psykisk" er avfeinings- og jeg-vet-ikke-diagnose nummer en, blir det enda mer forståelig. Det er skremmende mange angst- og depresjonslidelser som har blitt fjernet kirurgisk eller f.eks. ved regelmessige injeksjoner av B12.

Ser man i tillegg på den stigmatisering en psykiatrisk diagnose medfører både i forhold til samfunnsliv, yrkesliv, forsikring og helsevesen, blir det i grunnen ganske logisk.

mvh

[Gjest så det så!]

Med tanke på hvor mange ME-pasienter som har opplevd og bli misstrodd og avfeid i helsevesnet synes jeg ikke det er så rart at tilliten ikke er på topp.

Tar man med at "noe psykisk" er avfeinings- og jeg-vet-ikke-diagnose nummer en, blir det enda mer forståelig. Det er skremmende mange angst- og depresjonslidelser som har blitt fjernet kirurgisk eller f.eks. ved regelmessige injeksjoner av B12.

Ser man i tillegg på den stigmatisering en psykiatrisk diagnose medfører både i forhold til samfunnsliv, yrkesliv, forsikring og helsevesen, blir det i grunnen ganske logisk.

mvh

Grunnen til at ME-pasienter mener det er feil å putte ME inn i psykiatri, er ikke fordi de er redde for stigmatisering og bli "degradert" til en psykisk lidelse. Det fordi det ikke hører hjemme der! Det finnes mange som har måtte prøve både AD og gradert trening med det resultatet at de har blitt mye verre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Grunnen til at ME-pasienter mener det er feil å putte ME inn i psykiatri, er ikke fordi de er redde for stigmatisering og bli "degradert" til en psykisk lidelse. Det fordi det ikke hører hjemme der! Det finnes mange som har måtte prøve både AD og gradert trening med det resultatet at de har blitt mye verre.

Hver sin lyst. Enhver må velge hva en skal prøve og ikke prøve og dernest ta følgene av sine valg.

[Gjest så det så!]

Det finnes ingen klare kriterier for å stille diagnosen ME (eller lignende diagnoser). Diagnosen er en typisk eksklusjonsdiagnose dvs at diagnosen stilles etter at andre diagnoser som kan gi lignende symptomer er utelukket. En slik utelukkelse krever selvsagt en grundig somatisk og psykiatrisk utredning. Selv etter en slik utredning vil en evt ME-diagnose alltid dra med seg en viss usikkerhet mht om diagnosen er korrekt eller ikke.

Forhåpentligvis vil en finne andre årsaker til dine symptomer. Grunnen til at jeg sier forhåpentligvis er at årsakene og mekanismene rudt ME-sykdommen er meget ukjente/uklare. Ei heller kjenner en noen behandling som virker.

Det finnes svake holdepunkter for at to intervensjoner kan være til hjelp:

1. Meget forsiktig, gradvis opptrappende fysisk trening.

2. Kognitiv psykoterapi med fokus på mestring og forebyggelse av psykiske tilleggssymptomer som forverrer både den subjektive lidelse og funksjonsevnen.

Det som for meg er et paradoks, er at organiserte pasienter med denne lidelsen så hardnakket avviser alle psykiske komponenter.

Dersom jeg selv hadde hatt en lidelse med så usikker diagnostikk og manglende behandlingsmuligheter, ville jeg forsøkt antidepressiva i store doser evt ECT selv om sannsynligheten for bedring var svært små.

NHD! Du har selv en gang sagt at psykiatere som gir pasienter diagnoser de ikke kjenner seg igjen i, er farlige for pasienten. Det blir akkurat det samme når du påstår det du gjør ang ME. Har du fått med deg alle de som blir verre eller får ingen bedring med AD? For det er faktisk mange. Og ME-pasienter føler stor lettelse når de endelig kommer til en lege som tror på dem og at dette er fysisk.

[Gjest kronisk utmattet]

hvorfor bruker du vallergan...? hvis du er så sliten?

Fordi jeg har søvnvansker.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

NHD! Du har selv en gang sagt at psykiatere som gir pasienter diagnoser de ikke kjenner seg igjen i, er farlige for pasienten. Det blir akkurat det samme når du påstår det du gjør ang ME. Har du fått med deg alle de som blir verre eller får ingen bedring med AD? For det er faktisk mange. Og ME-pasienter føler stor lettelse når de endelig kommer til en lege som tror på dem og at dette er fysisk.

Jeg kan vanskelig se noe fornuftig forklaring på at noen skulle bli verre.

Om det var 2% sannsynlighet for at jeg ble bedre og 98% sannsynlighet for at jeg ble uforandret, ville jeg prøvd behandlingen dersom jeg hadde ME.

[Gjest kronisk utmattet]

Med tanke på hvor mange ME-pasienter som har opplevd og bli misstrodd og avfeid i helsevesnet synes jeg ikke det er så rart at tilliten ikke er på topp.

Tar man med at "noe psykisk" er avfeinings- og jeg-vet-ikke-diagnose nummer en, blir det enda mer forståelig. Det er skremmende mange angst- og depresjonslidelser som har blitt fjernet kirurgisk eller f.eks. ved regelmessige injeksjoner av B12.

Ser man i tillegg på den stigmatisering en psykiatrisk diagnose medfører både i forhold til samfunnsliv, yrkesliv, forsikring og helsevesen, blir det i grunnen ganske logisk.

mvh

Men hva skal jeg gjøre da, for å få legen til å tro på meg?

[Gjest så det så!]

Jeg kan vanskelig se noe fornuftig forklaring på at noen skulle bli verre.

Om det var 2% sannsynlighet for at jeg ble bedre og 98% sannsynlighet for at jeg ble uforandret, ville jeg prøvd behandlingen dersom jeg hadde ME.

Jeg håper du en dag selv skjønner at du tar feil. For det gjør du faktisk her!

[PieLill]

Grunnen til at ME-pasienter mener det er feil å putte ME inn i psykiatri, er ikke fordi de er redde for stigmatisering og bli "degradert" til en psykisk lidelse. Det fordi det ikke hører hjemme der! Det finnes mange som har måtte prøve både AD og gradert trening med det resultatet at de har blitt mye verre.

Jeg er enig i at hovedgrunnen til at en pasient eller pasientgruppe forkaster en forklaring eller behandlingsmetode er fordi de mener det ikke stemmer.

Men den stigmatiseringen som medfølger psykiatriske diagnoser, kan umulig gjøre personer som i utgangspunktet er negative mer velvillig innstilt.

mvh

[Gjest så det så!]

Jeg er enig i at hovedgrunnen til at en pasient eller pasientgruppe forkaster en forklaring eller behandlingsmetode er fordi de mener det ikke stemmer.

Men den stigmatiseringen som medfølger psykiatriske diagnoser, kan umulig gjøre personer som i utgangspunktet er negative mer velvillig innstilt.

mvh

Ja, det er lett å være forståsegpåer og si sånt.

[PieLill]

Men hva skal jeg gjøre da, for å få legen til å tro på meg?

Hva med å skrive brev? Og eventuelt be om at brevet blir lagt til din journal.

Man kan jo si noe om at alt har blitt så psykisk at man kunne komme til å dø av nyresvikt uten at noen skjønte at det var noe galt før det var for sent. Det er et problem at fysisk sykdom blir oversett hos personer med psykiatriske diagnoser.

Du har kanskje allerede tatt blodprøver i øst og vest for å finne ut om du kan mangle B12, jern eller andre ting som er like alvorlige ubehandlet som de kan være banale å behandle. En tresiders blodprøveliste bør være et naturlig sted å begynne om det ikke alt er gjort.

Du kan også be om en ny vurdering av de medisinene du går på. Jeg har ikke noe grunnlag for å hevde om du har riktig eller gal medisinering. Men dette er noe som burde være naturlig å evaluere i forhold til dine symptomer. Slik er det jo med alle ting man ikke finner ut av, ikke bare innenfor medisin. Får man det ikke til å gå opp må alt skjekkes og vurderes på nytt.

Kjenner du til eller kan du skaffe deg informasjon om spesialister som kan ha noe nyttig å tilføre?

Jo, mer konkret og velbegrunnet du gjør din "bestilling", jo vanskeligere blir den å avslå. Om du da ikke er så uheldig å ha en av de få legene som ikke tåler selvtenkende pasienter. Men da bør du uansett finne deg en annen lege.

Du kan på egenhånd få en ny vurdering hos annen lege. Det kan være en fordel å da starte med så blanke ark som mulig i forhold til journal. Om dette skulle koste noen kroner, kan det likevel være vel verdt det. Men forhør deg for all del om legen først.

Som alle andre mennesker kan leger stirre seg blinde på en ting. Som oftes skyldes det ikke vrangvilje og de kan ristes våkne. I en muntlig kommunikasjon på et legekontor lykkes man ikke alltid som pasient i å formidle hvor viktig noe kan være for en. Da kan tastatur og skriver være et godt alternativ.

Man kan både legge press på og provosere ved å tvinge legen til å journalføre sine eventuelle avslag. Et journalført brev fra deg gjør at legen ikke kan benekte at dette har vært tatt opp tidligere.

Håper du finner ut av det.

mvh

[PieLill]

Ja, det er lett å være forståsegpåer og si sånt.

Hæ,...

Så du mener at stigmatisering skulle gjøre en mer velvillig innstilt til noe man i utgangspunktet mener er helt feil???????????

Eller mener du at det er mest sannsynlig at ME har én klinkende klar årsak og ikke kan være et sammensatt problem, av f.eks. flere fysiske komponenter????????

mvh

[Gjest kronisk utmattet]

Hva med å skrive brev? Og eventuelt be om at brevet blir lagt til din journal.

Man kan jo si noe om at alt har blitt så psykisk at man kunne komme til å dø av nyresvikt uten at noen skjønte at det var noe galt før det var for sent. Det er et problem at fysisk sykdom blir oversett hos personer med psykiatriske diagnoser.

Du har kanskje allerede tatt blodprøver i øst og vest for å finne ut om du kan mangle B12, jern eller andre ting som er like alvorlige ubehandlet som de kan være banale å behandle. En tresiders blodprøveliste bør være et naturlig sted å begynne om det ikke alt er gjort.

Du kan også be om en ny vurdering av de medisinene du går på. Jeg har ikke noe grunnlag for å hevde om du har riktig eller gal medisinering. Men dette er noe som burde være naturlig å evaluere i forhold til dine symptomer. Slik er det jo med alle ting man ikke finner ut av, ikke bare innenfor medisin. Får man det ikke til å gå opp må alt skjekkes og vurderes på nytt.

Kjenner du til eller kan du skaffe deg informasjon om spesialister som kan ha noe nyttig å tilføre?

Jo, mer konkret og velbegrunnet du gjør din "bestilling", jo vanskeligere blir den å avslå. Om du da ikke er så uheldig å ha en av de få legene som ikke tåler selvtenkende pasienter. Men da bør du uansett finne deg en annen lege.

Du kan på egenhånd få en ny vurdering hos annen lege. Det kan være en fordel å da starte med så blanke ark som mulig i forhold til journal. Om dette skulle koste noen kroner, kan det likevel være vel verdt det. Men forhør deg for all del om legen først.

Som alle andre mennesker kan leger stirre seg blinde på en ting. Som oftes skyldes det ikke vrangvilje og de kan ristes våkne. I en muntlig kommunikasjon på et legekontor lykkes man ikke alltid som pasient i å formidle hvor viktig noe kan være for en. Da kan tastatur og skriver være et godt alternativ.

Man kan både legge press på og provosere ved å tvinge legen til å journalføre sine eventuelle avslag. Et journalført brev fra deg gjør at legen ikke kan benekte at dette har vært tatt opp tidligere.

Håper du finner ut av det.

mvh

Takk for svar. Legen min lar meg ikke komme til, han prater mest selv. Og jeg får bare komme til i fem minutter, før det bærer til labben. Så lite prat, mange prøver og jeg mangler et vitamin. Men det var nå i det siste. denne utmattetheten har pågått i to år. Men da sier såklart legen at det er det som gjør det. Hva skal jeg tro? Jeg får jo ikke komme til en gang, når jeg er der.

Har bestilt time med privat lege som kjenner meg godt fra før. Han tilla meg også mye psykisk, men han er åpen for å ta flere typer prøver/henvisninger (sånn erfaringsmessig).

Skrivern min funker ikke dessverre, men jeg vurderer å skrive en mail, om jeg får tak i mailadr, så han er forberedt i morra. Jeg klarer dessverre ikke kreve, eller si dette rett ut til han, for jeg har lav selvtillit.

Kanskje dårlig ide å kontakte den gamle legen min, for måtte krangle med han et år om å få komme til endikrinolog for lavt stoffskifte. Når jeg først kom dit, HADDE jeg faktisk lavt stoffskfite. Men nå er det regulert.

Jeg er alvorlig bekymret for meg selv.

Tusen takk for veldig nyttige tips, og at du tok deg tid til å svare!