Psykologer som må grave i minner

[PieLill]

Ja, må si, at minnene er i ferd med å bli "uutholdelige" nå. Greit å lære å se sammenhenger og sånn. Men, når det gjør at jeg ikke klarer å fungere i hverdagen. Hva da? Ska jeg stole på behandler, eller må jeg tenke meg om. Tror jeg skal samle mot til meg og ta det opp neste gang jeg skal dit. Hvis ikke vi får pratet om det, så vil jeg fortsette å være skeptisk til henne. Og det er vel ikke bra.

Hva med å skrive dette ned, eventulet med utgangspunkt i det du har skrevet i denne tråden, for å være sikker på at du får formidlet det som er viktig for deg?

Lykke til!

mvh

[PieLill]

''En annen ting er falske proposjoner på ekte minner. Jeg mener at dyrking og graving i gode minner kan være en veldig nyttig øvelse''

Det var bra sagt. Hvorfor er det ikke flere behandlere som tenker sånn?

Alle behandlere burde tenke slik, og mange gjør det sikkert også. Hvor mange vet jeg selvsagt ikke.

Det må være helt greit å si til sin behandler at dette vil du ikke snakke mer om for øyeblikket fordi det blir destruktivt. Det handler både om ting som ikke bør pirkes i på noe tidspunkt, ting som ikke bør pirkes i akkurat nå og hvor mange ting det er fornuftig å rote i på en gang.

Jeg har begrenset sans for at man på død og liv må nå det store, katastrofale bunnpunktet før ting kan bli bedre. Det må da heller være et må å synke minst mulig ned for å få framgang i stedet for at mest mulig skal rase sammen!

Ved behandling av fysiske sykdommer er det i hvert fall et mål å begrense de negative effektene av behandlingen mest mulig. Det gjøres også en evaluering av om pasienten er frisk nok til å tåle den planlagte behandlingen og om den vil forbedre pasientens totale situasjon. Det er ting kirurgene velger å ikke røre fordi det kan gjøre mer skade enn nytte å forsøke.

mvh

[Gjest er det lurt]

Hva med å skrive dette ned, eventulet med utgangspunkt i det du har skrevet i denne tråden, for å være sikker på at du får formidlet det som er viktig for deg?

Lykke til!

mvh

Takk, PieLill

Ja, jeg skriver det ned til henne. Det er mye lettere.

[tjohei]

Det var litt tåpelig sagt, synes jeg. Er vel behandler som har ansvar for hva timen skal handle om. Og som man roper i skogen får man svar.

Men han hadde jo rett. Når jeg begynte i terapi, følte jeg meg styrt av terapeuten. Men det er jo slik at vi selv styrer også. Vi kan f,eks. si at vi ikke ønsker å snakke for mye om fortiden. Vi blir jo ikke tvunget.