Dårlig selvfølelse

[Gjest Gråblå]

Hei! Jeg er en kvinne på 34 som alltid har slitt med dårlig selvfølelse. Har høy akademisk utdanning og ser helt ok ut, har stort sett alltid lykkes med det jeg har satt meg fore. Selvtilliten er det derfor ingen ting å si på. Men så var det denne selvfølelsen som ødelegger så mye for meg på alle områder i livet. Den påvirker selvtilliten og gjør at jeg ofte stiller spørsmål ved meg selv som person og min egen kompetanse som fagperson. Jeg oppfattes av andre som hyggelig, sosial, omgjengelig, snill, flink osv. Problemet er at jeg absolutt ikke føler meg slik. Jeg synes alltid jeg kunne gjort bedre, sett bedre ut, vært snillere, flinkere, strukket meg lengre osv. Som voksen ser jeg at begge mine foreldre har slitt med selvfølelsen hele livet. Kan jeg ha blitt påvirket av dem? Kan dårlig selvfølelse "gå i arv" på denne måten? Hva kan jeg gjøre for å bedre selvfølelsen? Det er veldig vondt å føle seg så lite betydningsfull som menneske som jeg gjør. Innerst inne er jeg overbevist om at absolutt alle mennesker er mer verd og har større rett til en plass på jorda enn meg. Må legge til at jeg ellers er velfungerende, jobber som lege og ikke er deprimert eller har andre psykiatriske lidelser.

[tjohei]

Jeg har det på samme måte, men plages så mye at jeg ikke greier å være i jobb. Har også høyere utdannelse (4 år) og flere kurs, men det hjelper lite når jeg bare ønsker å gjemme meg blant folk. Har alltid strevd med sjenanse hele livet, men det virker som om det har blitt et størst problem i voksenlivet med alle dens krav. Du har jo all grunn til å ha et godt selvbilde, om ikke annet fordi du har greid å bli lege. Det er jo en lang og for mange vanskelig vei å gå.

Jeg vil anta at dine problemer skyldes "spøkelser" i fortiden. Kanskje en autoritær og streng oppdragelse? Kjølige og kritiske foreldre med krav og lite kjærlighet. Eller en personlighet som gjør at andre ikke ser deg?

[Gjest Anonym i denne sammenheng]

Dette innlegget kunne jeg skrevet selv - med unntak av at jeg ikke arbeider som lege, men som forsker.

Min selvfølelse er veldig påvirket av hvorvidt jeg presterer godt eller ikke, og når deadline på paper eller artikler nærmer seg er jeg ikke mye verdt i egne øyne. Jeg føler at alle andre kunne levert bedre, og jeg forventer å bli avslørt som bløffmaker når som helst. Jeg føler at min posisjon er et resultat av flaks og god timing, ikke på grunn av mitt kunnskapsnivå og mine faglige prestasjoner.

Vi er mange som har det sånn, og spesielt mange kvinner med høy utdannelse deler vår erfaring. For oss som har det sånn er kulturen på "toppen" i tøffeste laget tror jeg. I akademia er det f.eks ikke kultur for å å gi hverandre oppriktig støtte og ros, man samarbeider i beskjeden grad, og er først og fremt opptatt av egne prestasjoner. Les Herlene Uris De beste blandt oss - du vil sikkert kjenne igjen hennes beskrivelser av slike arbeidsmiljø.

Selv har jeg gått i terapi i ett år, og dette har hjulpet meg til å bli bevisst egne reaksjoner og kjenne igjen situasjoner som trigger meg. Mine nedvurderinger av egen prestasjon ligger imidlertid dypt i meg, så det er et stykke igjen før jeg kan slappe helt av. Men, det går stadig framover, og jeg gir befriende f**n langt oftere nå enn før.

Ta dette opp med din egen fastlege, kanskje terapi kunne være noe for deg også?

Lykke til!

Mvh

[Gjest Madagaskar]

Hei! :-)

Kognitiv terapi har hjulpet meg. Med det kan du bli bevisst på hvorfor slike følelser (som dårlig selvtillit) oppstår.

Tankens kraft er stor! Det er ofte en spesiell hendelse som utløser de negative tankene og følelsene. En lærer i kognitiv terapi å tenke annerledes/finne alternative tanker. Så skal det liksom føre til at følelsene også blir forandret. En skal liksom ende opp med positive tanker om seg selv istedet for de negative. Finne bevis og motbevis og sånn.

Anbefaler deg å lære deg kognitiv teknikk! Og du får mye mer lettfattelig informasjon og forklaring enn dette som er skrevet her, om du f.eks. søker på nettet.