Nå er det slutt

[Orio]

Uff...jeg vet hvordan det er... Sorgen er den samme uansett, men når det skjer så brått og uventa kommer sjokk i tillegg. Man har ikke fått tatt farvel.

Sender deg enda flere klemmer fra ei som har vært der du er nå.

Hvordan overlevde du?

[Orio]

Kondolerer.

Det er en tung tid du og dine nærmeste har forran dere. Det å miste en av sine nære og kjære er det værste som kan skje oss her i livet, men det er prisen å betale. Det er noe alle må gjennom her i livet. Dette klarer du,Orio. Ta den tiden du trenger. Tiden leger ikke alle sår,men med tiden går det ann å leve med det. Selv om det kan virke uutholdelig nå!

Jeg miste selv min onkel på en forferdelig måe like før jul for noen år tilbake. Trodde aldri jeg skulle bli meg selv igjen. Men ting kommer litt på avstand etter en stund og hverdagen begynner å gå litt som "normalt" igjen. Selv om noe altid vil mangle.

Det som hjalp meg var god venner, de fikk meg på andre tanker og jeg begynte å kjenne på livet igjen. Det tar tid, ikke press deg selv.

*** Gode,varme trøstende klemmer til deg Orio***

Jeg har mistet andre jeg har vært glad i før, både brått og etter kortere eller lengre sykdom. Men ingenting har vært som dette. Jeg har ikke vært så lammet som jeg er nå.

[Orio]

Kondolerer så mye!!

det er litt av et sjokk når det skjer så fort!!

og du er sikkert litt i sjokk enda,og vil nok være det i en tid fremover.

Men etterhvert løsner sorgen litt,og man begynner å fungere igjen.Ønsker deg alt godt fremover,og håper du har mange gode minner du kan trøste deg med!

Min far døde av hjertastans i jula for 6år siden.Det kom også som et sjokk,da han hadde vært frisk og rask,og var kun 51år.

Så jeg vet litt om hva det du går igjennom nå.

Det er tøft,men det blir merklig nok bedre!!

*klemmer til deg*

Hvordan klarte du å komme gjennom det?

[Gjest annet nick]

Kondolerer.

Jeg mistet faren min i kreft i løpet av en måned for fire år siden.Jeg var sykmeldt i en måned etterpå, men nå går det bra. Man kommer gjennom det selv om man ikke tror det er mulig. I jula var jeg på kirkegården med blomster. Klumpen i halsen kom jo fortsatt, men nå gjør det ikke så vondt lenger. Kan tenke på gode stunder og se ham på bilder uten å gråte.

Lykke til, det _er_ vondt. Men hvis man skal unngå denne smerten kan man heller ikke tillate seg å være glad i noen. Og det er tyngre over tid å være _så_ helt alene. Tror nå jeg.

[Mamma07]

Jeg har mistet andre jeg har vært glad i før, både brått og etter kortere eller lengre sykdom. Men ingenting har vært som dette. Jeg har ikke vært så lammet som jeg er nå.

Det er naturlig, det er din far. Det er han som har vært med på å oppdra deg,vært en av de nærmeste hele veien.

Det skal desverre ikke være lett

Nesten som om jeg begynner å lure på hvem Gud er iblandt. For om han finnes,har han sviktet ufattelig mange ganger!

[Orio]

Kondolerer.

Jeg mistet faren min i kreft i løpet av en måned for fire år siden.Jeg var sykmeldt i en måned etterpå, men nå går det bra. Man kommer gjennom det selv om man ikke tror det er mulig. I jula var jeg på kirkegården med blomster. Klumpen i halsen kom jo fortsatt, men nå gjør det ikke så vondt lenger. Kan tenke på gode stunder og se ham på bilder uten å gråte.

Lykke til, det _er_ vondt. Men hvis man skal unngå denne smerten kan man heller ikke tillate seg å være glad i noen. Og det er tyngre over tid å være _så_ helt alene. Tror nå jeg.

Prisen for å være glad i et annet menneske er veldig høy, for høy egentlig.

Hvorfor skal jeg reagere så mye sterkere nå enn jeg har gjort når jeg har mistet andre som har stått meg nær?

[AneM1365380603]

Prisen for å være glad i et annet menneske er veldig høy, for høy egentlig.

Hvorfor skal jeg reagere så mye sterkere nå enn jeg har gjort når jeg har mistet andre som har stått meg nær?

Det er helt sikkert kroppens forsvar. Det er så vondt og uvirkelig at du skyver det unna akurat nå, men sorgprosessen må du nok gjennom.

[frosken]

Prisen for å være glad i et annet menneske er veldig høy, for høy egentlig.

Hvorfor skal jeg reagere så mye sterkere nå enn jeg har gjort når jeg har mistet andre som har stått meg nær?

Fordi du ikke har mistet faren din før.

[Gjest annet nick]

Prisen for å være glad i et annet menneske er veldig høy, for høy egentlig.

Hvorfor skal jeg reagere så mye sterkere nå enn jeg har gjort når jeg har mistet andre som har stått meg nær?

Det er noe helt spesielt med pappa'n og mamma'n. Jeg syns egentlig ikke det er så rart at man reagerer forskjellig på forskjellige menneskers død, selv om alle kan være nære.

Og ens egen psykiske styrke varierer vel også, man er mer sårbar i perioder. Jeg reagerte sterkere enn jeg hadde trodd da en kjær onkel døde plutselig av hjerteinfarktfor mange år siden, og skjønte i ettertid at noe av styrken på den reaksjonen skyldtes at jeg slet med alt for mye på jobben og var deprimert akkurat da det skjedde. Sånne ting teller også.

[jensemann67]

Hei....Jeg har lyst til å henge meg på sammen med de andre her..Jeg har også opplevd en katastrofe i livet mitt.

I fjor var min kone som var midt i 30-åra gravid ned vårt tredje barn. Alt var bra og vi gledet oss veldig til han skulle komme.

Men så en vakker sommermorgen en dag i juli i fjor, 10 ukek før termin, var det blødninger og noe var på gang. Full fart på sykehus, De to barna våre tok et raskt farvel med sin mor før vi raste avgårde. Det skulle bli det siste de så til mammaen sin.

Kort fortalt var det rett på operasjonsbordet og et haste-keisersnitt var påkrevet. Livmoren hade løsnet og barnet manglet oksygen. Guttebabyen fikk en kuvøse og hadde hjelp av respirator noen dager.

Min kone våknet av narkosen og vi snakket og var nok litt irritert at dette skulle skje midt på sommeren, (som var meget behagelig sørpå i fjor), med et barn på barneavd som vi måtte besøke hver dag i ukevis.Må smile litt i dag, det var jo bare bagateller.

Etter en times samtale med min kjære reiste jeg de 3 milene hjem for å hente barna som naboen hade tatt seg av. Telefonen ringer og jeg får vite fra sykehuset at det var skjedd noe fryktelig med min kone og at jeg måtte komme tilbake så fort som overhodet mulig... ( kjenner det knytter seg når jeg skriver dette)...

Det som ikke skal skje hadde skjedd. Kona mistet pluselig bevisstheten og var lagt i respirator. Hun hadde fått en kraftig hjerneblødning. Hun døde etter noen timer.

Og der stod jeg....alene med 3 barn, 10, 4 og en nyfødt prematurbaby på 1300 gr...

Hva i all verden skulle jeg gjøre....Det har vært en tøff tid for oss 4 som er igjen...Skjønner ikke at det går an å komme videre i livet...Men det gjør det, tro det eller ei, savnet er der ennå, men en vender seg utrolig nok til det meste etterhvert... Det siste halvannet året kunne jeg ha skrevet en bok om, mye har skjedd og jeg håper vi kommer styrket ut på andre siden...

Vi ser hvertfall et lys der borte et sted i tunnellen...

Stå på Orio, og ikke vær redd for å støtte deg til venner, de er langt mer verdifulle enn noen aner som ikke har opplevd dyp sorg.

Og til slutt kjære Orio... Snakk, snakk og snakk igjen om det du føler og tenker.....Vit at det har hjulpet oss...

Hilsen Jens..

[trollemor;o)]

Hvordan overlevde du?

Jeg har barn som trengte meg og det hjalp nok. Hadde ikke noe valg. Men det var ubeskrivelig vondt, lenge lenge.. Jeg trodde aldri at jeg kunne le og være glad igjen, men jeg kan det. Det er mange år siden pappa døde, men jeg tenker på ham hver eneste dag. Jeg savner ham og jeg gråter noen ganger. Men det gjør ikke så vondt lenger.

Det tok lang tid før jeg fungerte normalt igjen. Vi var flinke til å ta være på hverandre vi som var igjen og vi måtte også ta oss ekstra av mamma.

Du har lov til å være trist, du har lov til å gråte, du har lov til å være sint og verden trenger IKKE gå videre akkurat nå Orio!

Det var sikkert godt ment, men det gjorde ting enda verre da enkelte sa; "Ja, det er trist, men verden må gå videre vet du"

Noen ganger har vi lov å hoppe av, hente oss inn og la verden gå videre uten vår deltagelse. Etterhvert blir du med, på litt nå og litt da. husk at vi er mange som har opplevd det du er midt oppe i nå, så du kommer deg igjennom det. Det gjør bare usigelig vondt.

[Orio]

Jeg har barn som trengte meg og det hjalp nok. Hadde ikke noe valg. Men det var ubeskrivelig vondt, lenge lenge.. Jeg trodde aldri at jeg kunne le og være glad igjen, men jeg kan det. Det er mange år siden pappa døde, men jeg tenker på ham hver eneste dag. Jeg savner ham og jeg gråter noen ganger. Men det gjør ikke så vondt lenger.

Det tok lang tid før jeg fungerte normalt igjen. Vi var flinke til å ta være på hverandre vi som var igjen og vi måtte også ta oss ekstra av mamma.

Du har lov til å være trist, du har lov til å gråte, du har lov til å være sint og verden trenger IKKE gå videre akkurat nå Orio!

Det var sikkert godt ment, men det gjorde ting enda verre da enkelte sa; "Ja, det er trist, men verden må gå videre vet du"

Noen ganger har vi lov å hoppe av, hente oss inn og la verden gå videre uten vår deltagelse. Etterhvert blir du med, på litt nå og litt da. husk at vi er mange som har opplevd det du er midt oppe i nå, så du kommer deg igjennom det. Det gjør bare usigelig vondt.

Jeg er glad du ikke sa at verden må gå videre. Det tror jeg ikke jeg hadde orket. Verden kan ikke fortsette. Ikke min verden. Ikke nå.

[Orio]

Det er noe helt spesielt med pappa'n og mamma'n. Jeg syns egentlig ikke det er så rart at man reagerer forskjellig på forskjellige menneskers død, selv om alle kan være nære.

Og ens egen psykiske styrke varierer vel også, man er mer sårbar i perioder. Jeg reagerte sterkere enn jeg hadde trodd da en kjær onkel døde plutselig av hjerteinfarktfor mange år siden, og skjønte i ettertid at noe av styrken på den reaksjonen skyldtes at jeg slet med alt for mye på jobben og var deprimert akkurat da det skjedde. Sånne ting teller også.

Jeg har trodd jeg har vært helt slått ut av sorg før, men dette er jo mye verre enn noe annet. Trodde ikke det kunne være så ille.

[Gjest mora2]

Hvordan klarte du å komme gjennom det?

Vanskelig å si egentlig.

Men de første dagene og ukene lever man liksom i en boble.

Litt ved siden av seg selv.Mye som skjer,begravelse skal planlegges,og alt av folk som stikker innom og ringer.

Klokka går liksom,samme med dagene..

Jeg så min far flere ganger,det var riktig for meg.

Skrev et langt brev til han han,som jeg leste i begravelsen.

Vi så på bilder og delte minner sammen,gråt og lo.

Så kom sinnet,jeg var så forbannet!!

På pappa som hadde dødd,på alle rundt meg som sa de forstod.

På blomstene jeg fikk,ja stort sett på alt var jeg sint...

Men det gikk over det også..

Jeg pratet veldig mye med min samboer og mor.

(har ikke så mye familie..)

Men så må man tillate seg å skyve tankene bort avogtil,å gjøre dagligdagse ting,våge å le igjen.

Husker min første tur på butikken,den var mildt sagt helt jævlig,følte alle så på meg,men det gikk jo greit det og..

Mennesker kan klare alt,om vi bare vil.

Men etterhvert kommer man til et punkt der man må velge selv å gå videre.Det er ikke godt å dvele ved sorgen for lenge.

Det kommer dager som er bly tunge,så noen dager som er lettere.

Nå 6år etter har jeg forsatt dager der jeg fylles av sorg og triste tanker,og jeg tenker på han hver dag.Men jeg tillater meg ikke å grave meg ned.Jeg velger å fokusere på de gode minnene,og være takknemlig for den tiden vi fikk.

Hvor lenge du sørger,sier ingenting om hvor glad du var i din far.

Den linjen hjalp meg videre.For om man skulle måle sorgen oppmot kjærligheten,kunne man sørget hele livet.

Vet ikke om det kom noe fornuftig ut av dette,men poster det likevel jeg...

Stå på Orio,det er jævlig,men du kan klare det.

*gode klemmer sender jeg til deg*

Mvh

[Orio]

Vanskelig å si egentlig.

Men de første dagene og ukene lever man liksom i en boble.

Litt ved siden av seg selv.Mye som skjer,begravelse skal planlegges,og alt av folk som stikker innom og ringer.

Klokka går liksom,samme med dagene..

Jeg så min far flere ganger,det var riktig for meg.

Skrev et langt brev til han han,som jeg leste i begravelsen.

Vi så på bilder og delte minner sammen,gråt og lo.

Så kom sinnet,jeg var så forbannet!!

På pappa som hadde dødd,på alle rundt meg som sa de forstod.

På blomstene jeg fikk,ja stort sett på alt var jeg sint...

Men det gikk over det også..

Jeg pratet veldig mye med min samboer og mor.

(har ikke så mye familie..)

Men så må man tillate seg å skyve tankene bort avogtil,å gjøre dagligdagse ting,våge å le igjen.

Husker min første tur på butikken,den var mildt sagt helt jævlig,følte alle så på meg,men det gikk jo greit det og..

Mennesker kan klare alt,om vi bare vil.

Men etterhvert kommer man til et punkt der man må velge selv å gå videre.Det er ikke godt å dvele ved sorgen for lenge.

Det kommer dager som er bly tunge,så noen dager som er lettere.

Nå 6år etter har jeg forsatt dager der jeg fylles av sorg og triste tanker,og jeg tenker på han hver dag.Men jeg tillater meg ikke å grave meg ned.Jeg velger å fokusere på de gode minnene,og være takknemlig for den tiden vi fikk.

Hvor lenge du sørger,sier ingenting om hvor glad du var i din far.

Den linjen hjalp meg videre.For om man skulle måle sorgen oppmot kjærligheten,kunne man sørget hele livet.

Vet ikke om det kom noe fornuftig ut av dette,men poster det likevel jeg...

Stå på Orio,det er jævlig,men du kan klare det.

*gode klemmer sender jeg til deg*

Mvh

Jeg er ikke klar for det med å se på bilder, gråte eller le sammen med andre. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan klare det. Hvordan noen kan klare å tenke på hvordan han var. Jeg klarer ikke ta inn over meg at han er død. Bare det å skrive det gir meg grøsninger, jeg føler meg som en manipulerende løgner. For han er jo bare på sykehuset. Han skal bli frisk og kommer hjem snart eller om en stund eller om kjempelenge. Men han kommer hjem.

[Gjest mora2]

Jeg er ikke klar for det med å se på bilder, gråte eller le sammen med andre. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan klare det. Hvordan noen kan klare å tenke på hvordan han var. Jeg klarer ikke ta inn over meg at han er død. Bare det å skrive det gir meg grøsninger, jeg føler meg som en manipulerende løgner. For han er jo bare på sykehuset. Han skal bli frisk og kommer hjem snart eller om en stund eller om kjempelenge. Men han kommer hjem.

Du må gjøre som du føler for.Ingenting er verken feil eller rett når det gjelder sorg.

Nå er det forsatt et sjokk for deg,og det kan ta lang tid å komme over det.

Det at du skriver at han snart kommer hjem er kanskje din måte å beskytte deg mot de vonde følelsene.

Ingenting kan sies for at du skal få det bedre akurat nå,men vit at du ikke er alene.

Etterhvert vil det avta,og du vil sakte men sikkert reise deg igjen!

*klem*

[Gjest Loid 47]

Kjære kjære Orio! Kondolerer! og kan jeg med det jeg vil fortelle deg nå gi deg et håp om ny glede og lykke så har min krise for mange år siden ikke vært forgjeves! min far og jeg stod hverandre nær som far og sønn skal!

Vi var begge idrettsmennesker og var glad i å spille badminton! Han var frisk og rask som din pappa og godt trent! En kveld vi hadde avtalt at jeg skulle komme i hallen så ventet jeg med å dra fordi jeg hadde en makker som jeg ønsket å spille med som ga beskjed om at han ble forsen! Den kvelden falt min far sammen av hjertestans midt under treningskampen!

Jeg ble tilkalt og fikk ta farvel på sykehuset og holdt ham i hånden og han var fremdeles varm! jeg forbannet gud som kunne gjøre dette mot meg\oss som stod igjen men det hjalp ikke! Jeg ser i ettertid at jeg er glad for at jeg ikke var der da han falt sammen og takker for de fine minnene vi kan bære på!

Slik blir det med deg også! Døden er en selvfølgelig brutal ting som skjer alle oss her på jorden og føles så innmari urettferdig når den intreffer!

Hvis det hjelper så kan jeg si deg at jeg brukte 1.5 år ca på at sorgen\sjokket skulle slippe taket og resepten du skal bruke er å være sammen med mennesker du er glad i! Snakke om den pappaen du har mistet! prøve å le masse av de morsomme tingene dere gjorde gjennom oppveksten og jeg er klin sikker på at han ikke vil at dere skal sørge for lenge over ham!

Vær ute blandt folk og forbered deg på å måtte sørge en stund for den slipper taket snart det lover jeg deg! Og det skal ta tid! Se opp og se frem! vær positiv og lek hver eneste dag! Sorgen slipper taket og du er igjennom før du aner ordet av det!!

Håper dette kunne være til trøst i en tung tid og jeg ønsker deg all lykke i fremtiden!! En varm klem fra meg til deg!

[dione1]

Kan ikke si annet enn kondolerer, Vet hva du går igjennom. Folk som ikke har opplevd dette kan ikke forestille seg smerten. Av motgangs blir man sterkere, det tror jeg virkelig på. Dessuten tror jeg at de som dør får det bra, de får fred.