Hva er det som avgjør om vi faller eller ei?

[Gjest Lurer veldig på ting i livet]

Hva er det som avgjør hvordan vi håndterer livskriser, som avgjør om vi blir "ødelagte" eller klarer å kjempe oss fremover som "normale"?

Jeg har vært gjennom en svært vanskelig oppvekst. Tidlig incest og overgrep av både familie og bekjente av familien. Brukt av familien til å skaffe penger, hjelp etc. "Solgt" av min mor til mann. Vært med psypat. Blitt overkjørt og misbrukt en del ganger i forskjellige forhold pga. mitt syn på meg selv og det å si nei. Vært utsatt for utroskap osv. osv.

Fikk en knekk for noen år siden. Evaluering og motorisk fysioterapi, psykolog.

Et år hos psykolog gav meg lite, vi snakket mer om hennes familie og liv

Evalueringen var hard. Jeg kom aldri til å kunne utdanne meg igjen, ville sannsynligvis aldri klare å jobbe i en vanlig jobb, lære nye ting etc. Store vansker med å knytte meg til andre. Depresjon og noe angst, post traum.stress. ingen andre diagnoser.

M.fysioterapi konkluderte med meget typisk overgrepsoffer i måten å agere på. Men usedvanlig rank og stolt i holdningen. Han sa: du er sterk, du kunne ligget i rennesten, men du har en svært rankt og stolt holdning. Jeg har noen fysiske problemer som rygg og hofter pga. årelang dårlig holdning pga. overgrepene.

I ettertid: fått meg nytt forhold og har et svært rikt og trygt sexliv. Ingen hemninger.

Noe problem med nær kontakt med mennesker, holder dem unna slik at de ikke blir nære venner, men er usedvanlig sosial, trygg i store forsamlinger, kan snakke høyt foran mange etc. Blir veldig godt likt rundt omkring.

Har utdannet meg. Tre år på et år, voksenopplæring og meget hektisk. Gikk ut med 5!!!

Fått strålende jobb i yrke jeg ikke har vært borti før. Raser opp i lønn, sjefer er svært fornøyd meg meg.

Noe humørsvigninger og har blitt veldig slik at jeg ikke gidder bli tråkket på mer, sier kjappt i fra når jeg føler meg urettferdig behandlet. Selv i butikker, til fremmede osv.

Sum summarum så har jeg klart meg helt strålende med tanke på alt jeg har vært igjennom.

Jeg har jo dratt med meg litt "negativt" men sett alt over et så synes jeg at jeg lider svært lite i dag av fortiden min. Jeg trener og får kontroll over de fysiske problemene med kroppen min og bruker ingen antidepressiva el. Jobber fullt, har hus, barn, dyr, mann.

Hva er det som gjør at jeg klarer meg så bra? Gudene skal vite at jeg har gått gjennom nok til å egentlig skulle kunne lide mer av det i dag.

Hvorfor går noen "i grøfta" og ikke andre? Hvorfor sitter ikke jeg i dag med veldige nerver og med et til dels ødelagt liv? Hva er det som avgjør at noen får det som meg mens andre er så svært mer uheldige?

Går det ann å si noen så enkelt som "bare sterk"?

Selv min lege sa til meg nå nylig (i forbindelse med en uheldig sykdom) "du er noe av det mest resurssterke mennesker jeg kjenner".

Hvilke hemmeligheter er det vi har de som er som meg?

[Gjest sjøstjerna]

Motgang som ikke knekker en, gir en økt styrke?

Flott at det går så bra med deg.

:-)

[Piraye]

For å få svar på det tror jeg du må huske hvordan du tenkte og hva du tenkte på da du bestemte deg for å knytte deg til kjæresten/mannen din selv om du egentlig har problemer med å knytte deg til folk, da du bestemte deg for å ta utdannelse selv om du tidligere har følt at du ikke klarte. osv. :-) Hvordan tenkte du da i forhold til tidligere?

Tror det kommer av seighet, viljen til å ikke gi seg, evnen til å resonere (evt ta til seg andres ord) om hva man har mot hva man kan få, og evnen til å kunne la til ligge og fokusere på det som er viktig. Eller noe sånn.

[PieLill]

Jeg vet ikke om det er så hemmelig.

Jeg tror det er en kombinasjon av flere faktorer.

- Hva naturen spanderte på en da en ble født.

- Hvilke positive faktorer og mennesker man har møtt i all motgangen.

- En hel del tilfeldigheter.

- Summen av store og små valg.

- Evnen og viljen til å ikke gi seg samme hva.

- Hvem og hva man støter på senere i livet.

- Evnen og viljen til å legge ting bak seg og ikke dvele ved ting som ikke kan gjøres noe med.

Listen kan sikkert gjøres mer enn dobbelt så lang.

Flott at det går bra med deg!

;-)

mvh

[tzatziki1365380058]

Noen linker:

http://www.forskning.no/Artikler/2004/september/1094562156.6/artikkel_print

http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/4587745.html

http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/4580991.html

[Gjest Lurer veldig på ting i livet]

Noen linker:

http://www.forskning.no/Artikler/2004/september/1094562156.6/artikkel_print

http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/4587745.html

http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/4580991.html

Svært interessant.

Takk for linken.

Jeg kan jo se noen likhetstrekk i dette. Jeg har ikke hatt noen voksenperson å støtte meg til under oppveksten, og det "krevende" livet har vart inntil noen år tilbake, altså til jeg ble godt voksen. Men jeg kan se likhetstrekk her ja.

Kanskje jeg er et løvetannbarn.

[Gjest Magna]

Motgang som ikke knekker en, gir en økt styrke?

Flott at det går så bra med deg.

:-)

Begrepet løvetannbarn har jeg alltid vært kritisk til.

Det er mange måter å klare seg på.

Det er flott at du har klart deg tross alt du har opplevd "lurer veldig på ting": det er ikke dermed sagt at det ikke preger deg.

Det mann innfor behandling av psyksiske lidelser fokuserer på er måten en tenker på. Det kognitive. Negativ tenkning preger mennesker. Selvsnakket skal være positivt. Alle har vi en indre samtale gående.

Dette tror jeg preger de barna/ menneskene som mestrer livene sine. De gir aldri slipp på det positive selvsnakket.

Ellers tror jeg og har erfart at det finnes grenser for hvor mye vi mennesker tåler av påkjenninger.

[cathlin]

Begrepet løvetannbarn har jeg alltid vært kritisk til.

Det er mange måter å klare seg på.

Det er flott at du har klart deg tross alt du har opplevd "lurer veldig på ting": det er ikke dermed sagt at det ikke preger deg.

Det mann innfor behandling av psyksiske lidelser fokuserer på er måten en tenker på. Det kognitive. Negativ tenkning preger mennesker. Selvsnakket skal være positivt. Alle har vi en indre samtale gående.

Dette tror jeg preger de barna/ menneskene som mestrer livene sine. De gir aldri slipp på det positive selvsnakket.

Ellers tror jeg og har erfart at det finnes grenser for hvor mye vi mennesker tåler av påkjenninger.

Jeg har også tenkt på i det siste at jeg også er litt kritisk til begrepet Løvetannbarn. Har ikke en fullendt tankerekke på det. Jeg savner egentlig å høre om hvordan man klarer seg uten alle de spesielle overlevelses-egenskapene (uten at jeg egentlig har tenkt nøye i gjennom hva de innebærer heller).

Ja, var bare en liten kommentar på at jeg har tenkt litt på det samme som deg, uten at jeg har kommet noe videre. (Dette er ikke en kommentar til hovedinnlegget).

mvh