Klarer ikke støtte mamma

[Orio]

Jeg har mistet faren min. Mamma har mistet mannen sin. Det er mye verre. Men jeg klarer ikke støtte henne. Jeg klarer ikke være i samme rom som noen, ikke en gang henne, særlig lenge. En halv time er for mye, da må jeg gå for meg selv.

[Orio]

Det å miste foreldrene er jo noe de fleste av oss må gjennom, det er en naturlig del av livet, noe vi bør takle.

[frosken]

Jeg synes du skal stole på at moren din klarer å komme seg gjennom sin sorgprosess, akkurat som jeg forventer at du kommer deg gjennom din.

Synes ikke du skal være opptatt av å støtte moren din, men derimot er jeg av den oppfatning at hennes behov bør tas mest hensyn til når dere kommer så langt som å ta bestemmelser vedr. begravelse ol.

Noen ganger er det godt å sitte i samme rom, andre ganger kan det være godt å være hver for seg. Ta en time av gangen, og ikke tenk lenger frem enn til i morgen akkurat nå.

[Gjest xbellax]

Det å miste foreldrene er jo noe de fleste av oss må gjennom, det er en naturlig del av livet, noe vi bør takle.

Orio, senk skuldrene litt menneske.. du trenger ikke være sterk. Tillat deg selv å sørge på din måte. Du vil finne tilbake til din mor, det kommer gradvis, men tillat deg selv å sørge på din måte..

ta godt vare på deg

[Orio]

Jeg synes du skal stole på at moren din klarer å komme seg gjennom sin sorgprosess, akkurat som jeg forventer at du kommer deg gjennom din.

Synes ikke du skal være opptatt av å støtte moren din, men derimot er jeg av den oppfatning at hennes behov bør tas mest hensyn til når dere kommer så langt som å ta bestemmelser vedr. begravelse ol.

Noen ganger er det godt å sitte i samme rom, andre ganger kan det være godt å være hver for seg. Ta en time av gangen, og ikke tenk lenger frem enn til i morgen akkurat nå.

Hvorfor kan du ikke nøye deg med å tro at jeg kommer gjennom dette? Hvorfor må du forvente det? Jeg kan ikke skjønne at jeg skal klare det.

Men nå skal jeg logge av for en stund, jeg driver og balanserer mellom alt jeg gjør akkurat nå. Det hjelper en stund, men plutselig kan det bli for mye av det (alt jeg gjør for tiden), da må jeg finne noe annet å gjøre.

[Gjest hver sin sorg]

Det å miste foreldrene er jo noe de fleste av oss må gjennom, det er en naturlig del av livet, noe vi bør takle.

Og for oss kvinner er det også statistisk sansynlig at vi overlever ektemannen vår. Men det kan virke uoverkommelig vondt når det skjer allikevel, og det kan skje mye tidligere enn vi trodde.

Det at ting er ventet / sansynlig, hjelper ikke når det skjer, men det kan hjelpe en å komme over den uutholderlige delen av sorgen etterhvert.

Du og din mor har to helt forskjellige tap, og kan ikke nødvendigvis trøste hverandre. Dere må overleve fra dag til dag denne første tiden. Uken frem til begravelsen er et grusomt tomrom, så blir dagene etter begravelsen kanskje enda mer triste, og så går ukene, og etterhvert måneder og år, og dere ser at dere overlevde, og fortsatt kan ha det fint, til tross for sorg og savn.

be om hjelp der den kan finnes, fra legen, psykologen, presten, venninnen, naboen osv

Og så må moren din be om hjelp der hun finner trøst og hjelp.

Og vær her hvis du føler det gjør godt, og hold deg langt unna pcen hvis du føler at nettet ikke gir deg noe.

[frosken]

Hvorfor kan du ikke nøye deg med å tro at jeg kommer gjennom dette? Hvorfor må du forvente det? Jeg kan ikke skjønne at jeg skal klare det.

Men nå skal jeg logge av for en stund, jeg driver og balanserer mellom alt jeg gjør akkurat nå. Det hjelper en stund, men plutselig kan det bli for mye av det (alt jeg gjør for tiden), da må jeg finne noe annet å gjøre.

Det er på en måte så enkelt som at du er et menneske som oss andre, Orio :-)

Gjør det som kjennes best for deg selv akkurat nå.

[Orio]

Orio, senk skuldrene litt menneske.. du trenger ikke være sterk. Tillat deg selv å sørge på din måte. Du vil finne tilbake til din mor, det kommer gradvis, men tillat deg selv å sørge på din måte..

ta godt vare på deg

Hvis jeg ikke er sterk nå kommer jeg til å knekke helt sammen. Det er det siste de trenger.

[Mamma07]

''Hvorfor kan du ikke nøye deg med å tro at jeg kommer gjennom dette? Hvorfor må du forvente det? Jeg kan ikke skjønne at jeg skal klare det. ''

Du klarer det Orio! Det ser kanskje utrolig mørkt ut nå. Men det er utrolig hva vi mennesker klarer Prøv å få deg litt søvn )

Trøsteklem til deg, Orio )

[Digital]

Hvis jeg ikke er sterk nå kommer jeg til å knekke helt sammen. Det er det siste de trenger.

"Hvis jeg ikke er sterk nå kommer jeg til å knekke helt sammen. Det er det siste de trenger."

Har du ingen du kan snakke med om dette? Det må da være mye bedre med ett menneske som kan holde rundt deg og SE deg enn alle disse ordene på skjermen din.

Ta vare på deg selv!

[Orio]

"Hvis jeg ikke er sterk nå kommer jeg til å knekke helt sammen. Det er det siste de trenger."

Har du ingen du kan snakke med om dette? Det må da være mye bedre med ett menneske som kan holde rundt deg og SE deg enn alle disse ordene på skjermen din.

Ta vare på deg selv!

Klarer ikke snakke med noen nå. Ikke lenge. Må prøve å holde litt avstand til sorgen, det kan jeg ikke hvis jeg snakker for mye med noen.

[Orio]

''Hvorfor kan du ikke nøye deg med å tro at jeg kommer gjennom dette? Hvorfor må du forvente det? Jeg kan ikke skjønne at jeg skal klare det. ''

Du klarer det Orio! Det ser kanskje utrolig mørkt ut nå. Men det er utrolig hva vi mennesker klarer Prøv å få deg litt søvn )

Trøsteklem til deg, Orio )

Skal legge meg etter hvert, men ikke for tidlig heller. Da våkner jeg grytidlig, og dagen blir alt for lang.

[Orio]

Og for oss kvinner er det også statistisk sansynlig at vi overlever ektemannen vår. Men det kan virke uoverkommelig vondt når det skjer allikevel, og det kan skje mye tidligere enn vi trodde.

Det at ting er ventet / sansynlig, hjelper ikke når det skjer, men det kan hjelpe en å komme over den uutholderlige delen av sorgen etterhvert.

Du og din mor har to helt forskjellige tap, og kan ikke nødvendigvis trøste hverandre. Dere må overleve fra dag til dag denne første tiden. Uken frem til begravelsen er et grusomt tomrom, så blir dagene etter begravelsen kanskje enda mer triste, og så går ukene, og etterhvert måneder og år, og dere ser at dere overlevde, og fortsatt kan ha det fint, til tross for sorg og savn.

be om hjelp der den kan finnes, fra legen, psykologen, presten, venninnen, naboen osv

Og så må moren din be om hjelp der hun finner trøst og hjelp.

Og vær her hvis du føler det gjør godt, og hold deg langt unna pcen hvis du føler at nettet ikke gir deg noe.

Det hjelper å være her litt. Her kan jeg på en trygg måte slippe ut litt av følelsene. Men hvis det blir for mye gjør det det bare verre. Orker ikke ta andres problemer inn over meg noe særlig akkurat nå.

[Mamma07]

Skal legge meg etter hvert, men ikke for tidlig heller. Da våkner jeg grytidlig, og dagen blir alt for lang.

For mange hjelper det å skrive ned følelser.Det får du gjort mye her. Men kunne det hjelpt å skrive dikt,dagbok,sang?

Noe du skriver for deg selv som ingen andre skal lese, se eller svare på? bare for å få tømt deg.

Selv er jeg av typen som helst vil være på et rom for meg selv og gråte, jeg gråter til jeg er klar. det er min måte å sørge på.

Andre trenger folk rundt seg hele tiden. Jeg liker meg best aleine. får jeg trøst og fine ord blir jeg hvertfall knust,selv om tanken bare er ment godt..

[Orio]

Jeg synes du skal stole på at moren din klarer å komme seg gjennom sin sorgprosess, akkurat som jeg forventer at du kommer deg gjennom din.

Synes ikke du skal være opptatt av å støtte moren din, men derimot er jeg av den oppfatning at hennes behov bør tas mest hensyn til når dere kommer så langt som å ta bestemmelser vedr. begravelse ol.

Noen ganger er det godt å sitte i samme rom, andre ganger kan det være godt å være hver for seg. Ta en time av gangen, og ikke tenk lenger frem enn til i morgen akkurat nå.

Jeg har ikke orket å tenke så langt som til begravelse enda. Mamma har snakket med dem i dag.

Jeg er helt enig i at det er hennes (og pappas ønsker i den grad vi vet noe om dem) som skal være avgjørende for begravelsen. Håper ikke du tror jeg ville finne på å krangle om det.

[Orio]

For mange hjelper det å skrive ned følelser.Det får du gjort mye her. Men kunne det hjelpt å skrive dikt,dagbok,sang?

Noe du skriver for deg selv som ingen andre skal lese, se eller svare på? bare for å få tømt deg.

Selv er jeg av typen som helst vil være på et rom for meg selv og gråte, jeg gråter til jeg er klar. det er min måte å sørge på.

Andre trenger folk rundt seg hele tiden. Jeg liker meg best aleine. får jeg trøst og fine ord blir jeg hvertfall knust,selv om tanken bare er ment godt..

Jeg er ikke klar for det, ikke enda. Jeg føler jeg trenger den kontakten med verden som jeg får her inne på dol akkurat nå. Ikke for tett innpå, men jeg slipper å føle meg helt alene i verden.

Formen fungerer også for meg. Å ha noen i nærheten eller snakke på telefon blir for tett innpå akkurat nå. Trenger de pausene jeg kan få når jeg bruker dol, kan ta en kikk innom når jeg føler jeg trenger det, men kan holde meg unna når jeg føler jeg trenger det.

[Mamma07]

Jeg er ikke klar for det, ikke enda. Jeg føler jeg trenger den kontakten med verden som jeg får her inne på dol akkurat nå. Ikke for tett innpå, men jeg slipper å føle meg helt alene i verden.

Formen fungerer også for meg. Å ha noen i nærheten eller snakke på telefon blir for tett innpå akkurat nå. Trenger de pausene jeg kan få når jeg bruker dol, kan ta en kikk innom når jeg føler jeg trenger det, men kan holde meg unna når jeg føler jeg trenger det.

Ja, dette er en veldig fin måte å snakke med noen på

Da kan du regulere det selv og ingen henger over deg og maser og vil du ikke ha noen å dele tankene med,så er det bare til å ikke svare

Du kan glede deg over hver time som går,da er du nærmere den "normale" hverdagen. Reisen er lang, men du klarer den! )

[Gjest annet nick]

Det er vel ikke mulig å måle smerten, og si at det er verre å miste en mann enn en far. Det tror jeg ikke noe på.

Tenk på deg selv, du kan ikke støtte henne hvis du ikke klarer det. Sånn er det bare. Men _kanskje_, bare kanske, kan det hjelpe _deg_ om du klarer å være der bittelitt for henne. Det slår på en måte tilbake på deg selv og støtter deg i din smerte hvis du klarer å støtte henne - hvis du skjønner hva jeg mener. Litt sånn synergieffekt.

Da min far døde klarte ikke min mor å være der for meg,,,, men det gikk bra det også, jeg skjønte at hun hadde så nok med sin sorg, så vi måtte bare ta vår del og gjøre jobben hver for oss. Har ikke noen negative følelser for henne for det. På samme måte som din mor sikkert skjønner at du trenger tid for deg selv.

Er helt normalt at man takler ting forskjellig.

[PieLill]

Hvorfor kan du ikke nøye deg med å tro at jeg kommer gjennom dette? Hvorfor må du forvente det? Jeg kan ikke skjønne at jeg skal klare det.

Men nå skal jeg logge av for en stund, jeg driver og balanserer mellom alt jeg gjør akkurat nå. Det hjelper en stund, men plutselig kan det bli for mye av det (alt jeg gjør for tiden), da må jeg finne noe annet å gjøre.

''Hvorfor kan du ikke nøye deg med å tro at jeg kommer gjennom dette? Hvorfor må du forvente det? Jeg kan ikke skjønne at jeg skal klare det.''

Ingen var på noen som helst måte forberedt på det da min første mann døde. En av mine mange reaksjoner var et desperat raseri og en enorm trass.

På den ene siden ville jeg løpe til Sentralbanen og gifte meg med den første jeg kom over og late som ingen ting var skjedd. Livet kunne ikke bar plutselig stjele min mann fra meg!

På den andre siden ønsket jeg ikke å bli glad igjen noen gang. Jeg ønsket ikke å klare meg. Det var som om jeg trengte å fortelle hele verden hvor vondt, urettferdig og grusomt dette var ved å gå under. Få ting kunne da provosere som antydninger om positivtet og håp. "Ikke kom å si at livet går videre, for jeg vil ikke være med når det skal være slik!!!!" Jeg gjorde vel på en måte opprør mot selve livet.

Du opplever kanskje ting helt annerledes. Men i fall du skulle få noe ut av det forteller jeg det. Synes du det bare er irelevant sprøyt, får du gi meg en virituell ørefik eller hva som måtte hjelpe.

mvh

[Orio]

''Hvorfor kan du ikke nøye deg med å tro at jeg kommer gjennom dette? Hvorfor må du forvente det? Jeg kan ikke skjønne at jeg skal klare det.''

Ingen var på noen som helst måte forberedt på det da min første mann døde. En av mine mange reaksjoner var et desperat raseri og en enorm trass.

På den ene siden ville jeg løpe til Sentralbanen og gifte meg med den første jeg kom over og late som ingen ting var skjedd. Livet kunne ikke bar plutselig stjele min mann fra meg!

På den andre siden ønsket jeg ikke å bli glad igjen noen gang. Jeg ønsket ikke å klare meg. Det var som om jeg trengte å fortelle hele verden hvor vondt, urettferdig og grusomt dette var ved å gå under. Få ting kunne da provosere som antydninger om positivtet og håp. "Ikke kom å si at livet går videre, for jeg vil ikke være med når det skal være slik!!!!" Jeg gjorde vel på en måte opprør mot selve livet.

Du opplever kanskje ting helt annerledes. Men i fall du skulle få noe ut av det forteller jeg det. Synes du det bare er irelevant sprøyt, får du gi meg en virituell ørefik eller hva som måtte hjelpe.

mvh

Det føles bare som et helt uoppnåelig krav hvis noen forventer at jeg skal komme gjennom det. Kanskje særlig når det er noen jeg føler "kjenner" meg, som frosken gjør. Hadde hun i stedet skrevet at hun tror jeg kommer gjennom det kunne jeg kanskje hentet litt styrke i det.

Flisespikkeri, jeg vet det.