Er kanske så fortvilt nå over jenta vår på 15 år

[Persille1365381127]

Jeg tror foreldre generelt ikke skal være så redd for å be om hjelp av barnevern og andre instanser.

De langt fleste er utdannet for å hjelpe familier til å klare seg sammen, ikke for å splitte dem eller for å herde ungdommene.

Jeg tenker at dere antagelig har gjort deres beste, og noe mer kan ingen forvente. Barna deres har forskjellig personlighet - og å tro at de kan behandles, eller vil oppføre seg helt likt vil være å lure seg selv.

Jeg har to søstre, den ene er slik du beskriver datteren din - og er sånn fortsatt. Hun har aldri villet snakke med noen, aldri ta imot hjelp, aldri henne som gjør noe galt osv. Hun klarer seg i dag også, om enn noe mer konfliktfyllt enn oss andre - men jeg ser også at hun er intelligent og til dels løsningsorientert (om enn på sine premisser) - så jeg tror hun vil vokse av seg mye av det (hun er 23 nå).

Kanskje en institusjonsplass er det rette skremselet? Kanskje hun ikke vil dit, og en "trussel" om det vil være det rette for at hun skal holde seg på rett kjøl? Bli enige med barnevernet og datteren om at hun får denne sjansen, og at om hun ikke ivaretar den - så må hun dit....

Lykke til uansett

[RZO]

Det kan være mange årsaker til at det går så langt som du beskriver. Hva som gjelder for dere vil være spekulasjoner for meg. Det er i de fleste tilfeller sjelden en kan sette årsak kun til en part, eksempelvis en vanskelig ungdom. For å få til at negativ utvikling skal gå såppass langt, må det flere parter til - ellers ville ikke "utviklingen" ha funnet sted. Dere ser mange trekk, både på vondt og godt, hos jenta, og det er bra. Kanskje dere kan gjøre selvanalyser? Hva sier i så fall jenta om dere?

Det er mange eksempler på familier der noen barn har gått gjennom oppveksten "som smurt", mens det plutselig har kommet en/ei som har utfordret de lykkelige tilstandene. Mange familier takler dette, mens det er noen som ser at utviklingen går til bristepunktet og trenger ekstern hjelp. Grunnen til slik utvikling er som oftest mangfoldig, og ekstern analyse kan hjelpe familien til å finne noen av hovedelementene - som det kan settes søkelys på.

Jeg anbefaler dere å ta kontakt med noen som kan hjelpe dere _familien_ til å se hvilke løsninger som kan bidra til å snu negativ utvikling. Statlige BUFETAT driver med noe som heter MST, se linken under. Dette er en hjemmebasert metode der familien får hjelp til å redusere antisosial atferd hos ungdommen. Her får bl.a. dere foreldre hjelp til egen atferd for å takle utfordrende ungdom. Planlegging og systematisk fokus på positiv atferd er også en del av MST.

Det er tilfeller der MST ikke har ført til positiv endring, og da kan det være aktuelt med institusjonsplass. Om det finnes det nok mange meninger, men forskning viser generelt at langvarig plassering i institusjoner ikke fører med seg noe positivt. Langvarig: Vi snakker om plasseringer over 6 mnd hvis jeg ikke husker himla feil.

En annen ting jeg tror kan være negativt med institusjonsplassering er at ungdommen adopterer negativ atferd fra annen ungdom - særlig negativt er dette hvis ungdommen ikke er av de "tunge" tilfellene. Jeg har inntrykk at jenta deres ikke er av de "tunge" tilfellene i atferdsvansker, og da vil jeg tro at plassering blant kriminelle ungdommer som kanskje ruser seg, ikke gjør nytten bedre for henne, men heller tilfører dere familien en "pause". Det kan i verste tilfelle gjøre livet verre for henne på lang sikt. Dessverre viser en del av forskningen at langvarige institusjonsplasseringer ikke gjør livet bedre for ungdom med lav eller middels "score" i antisosial atferd - litt generelt sagt.

Noen institusjoner jobber dessverre som "oppholdsreservater", uten nevneverdig fokus på fremtidig målsetting for familien. Jeg tviler på noen særlig endringsfokus på slike steder, som kanskje har heller økonomiske interesser foran de atferdsmessige... (Noen av disse stedene er lagt ned heldigvis, så vidt meg bekjent)

Imidlertid finnes det institusjoner som er basert på kort opphold (maks ca 6 mnd) der en har forskningsbasert plan på atferdsendring hos ungdommen. Metoden kan da være multifunksjonell, dvs at det jobbes mot familie, venner, skole/arbeidsliv samtidig som det jobbes med selve ungdommen.

Nok for denne gangen. .-) Lykke til, og trekk inn luften atter en gang og stå på! Det KAN være en periode med intens jobbing, inntil det løsner. Jenta blir voksen en dag hun også. :-)

Se mer om MST her:

http://www.forebygging.no/fhp/d_emneside/cf/hPkey_8999/hParent_489/hDKey_1

Mvh.

[RZO]

Huff, dette er en forferdelig periode.

Jeg hadde på en måte forventet at vi skulle få problemer.

Var selv 16 år gammel da jeg fikk jenta mi. Et resultat av min opposisjon i ungdomstiden.

Vi har levd et nokså turbulent liv, før det endelig stabiliserte seg for noen år tilbake.

Da jenta begynte på ungdomsskolen, så jeg etterhvert at hun trakk til venner som ikke var av beste sort.

Så fikk hun anmerkninger for dårlig oppførsel og regelbrudd, noe som var helt ulikt henne.

Ved en tilfeldighet, fant jeg ut at han hadde røykt og stjal penger av meg.

Så fikk jeg meldinger fra skolen om at hun hadde vist sine oppkuttede armer for hele klassen.

Jeg hadde da tatt henne i en rekke løgner ang. røykingen og det toppet seg da jeg fant ut at de hadde stjålet alkohol i butikken og tatt dette med seg på skolen.

Kontaktet selv barnvernet og både jeg og jenta hadde en del samtaler der, uten at jeg synes det var særlig hensiktsmessig.

Etter en rekke hendelser, tok jeg skikkelig affære.

Jeg regelrett eksploderte og skremte henne skikkelig.

Hun hadde da kuttet seg opp på armene igjen, mot betaling (så jeg skjønte det var mer image, enn rent psykisk).

Jeg leste dagboken hennes i smug for å få et bilde av hva hun drev med og hvorfor.

Dette var rett før sommerferien. Jeg troppet opp uanmeldt i friminuttene på skolen, skrekken var nok å bli fersket og kjeftet huden full foran sine venner.

Jeg allierte meg med familie og andre bekjente, som til enhver tid gav meg tilbakemelding når de observerte henne på steder hun ikke skulle være.

Da sommerferien kom, fikk hun ikke gå noen steder og jeg hindret henne fysisk. Mobilen og data tok jeg fra henne.

Da jeg startet jobb igjen, måtte hun rapportere til meg hver time fra hustelefonen, hvis ikke kom jeg hjem og hentet henne hvor enn hun måtte være. Fikk ganske god oversikt etterhvert på hvem hun hang med.

En eldre gutt hun hadde hatt en del kontakt med, fikk klar beskjed om å holde seg borte fra henne, og jeg informerte også hans foreldre.

Jeg informerte også hennes dårlige venners foreldre om at min datter ikke skulle være sammen med disse, noe jeg fikk god forståelse for fra foreldrenes side.

Hun hadde en temmelig kjip sommer, og jeg vet hun tenkte på å rømme, men slo det i fra seg etterhvert.

Jeg må vel si at jeg psyket henne ganske mye ned akkurat på hvordan hun skulle greie seg alene osv.

Jeg tvang igjennom etterhvert at hun kun fikk lov å henge sammen med de "ordentlige" jentene.

Da andre år på ungdomsskolen startet, hadde vi gjort avtale om å starte med blanke ark.

Jeg ville fortsatt sjekke henne med jevne mellomrom, ha innsyn i mobilen og alltid ha beskjed om når/hvor hun går og helst låne hustelefonen der hun er og ringe hjem.

Dette har gått meget bra, jeg greide å få henne til å slutte å røyke, og da er mye gjort.

Hun vanker ikke lenger med dårlige venner, er faktisk mye mer hjemme nå og vi kommer godt overens.

Hun finner seg i å bli sjekket i ny og ne, og belønningen er større frihet.

:-)) Tøft gjort! :-)) Tenker hun vil takke deg når tiden er inne for det!

[RZO]

Jo, takk for det.

Med tanke på hvordan jeg selv var i ungdomstiden, visste jeg at det ville bli tøft. Og jeg visste også, hvis hun var av mitt kaliber, at noe drastisk måtte gjøre.

Mine foreldre gav meg opp, og jeg flyttet hjemmefra etter ungdomsskolen.

Det gav meg en dårlig start på fremtiden, kan man vel si.

Jeg har slitt hardt for å komme dit jeg er idag, mange dårlige valg, har kanskje gitt mine barn en dårlig start også.

Det er nå en gang slik, at om man havner i et dårlig miljø og forblir der over lengre tid, så er det meget vanskelig å vende tilbake til de "normale".

Derfor var det viktig å ta tak i det, før hun fikk etablert seg i det dårlige miljøet.

Hun opplevde selv at noen av hennes tidligere venninner ikke fikk lov av foreldrene sine å være med henne, og det gjorde nok også litt vondt.

Samtidig forsto hun da at jeg ikke var den eneste som reagerte så "strengt" med å nekte visse venner.

Nå var hun plutselig en av dem.

I dag lever vi et helt vanlig liv, meg og 3 barn.

Det er tøft å være alene, jeg sitter med eget hus og stor gjeld som skal betjenes.

Det var en stor belastning å skulle ha så stor kontroll til enhver tid.

Spesielt økonomisk, ved å være så mye borte fra jobb, gikk det jo utover økonomien.

Jeg lot henne være svært klar over dette, og jeg fortalte henne også konsekvensene:

At vi muligens måtte selge huset og flytte til en kjellerleilighet, og at jeg måtte si opp jobben og gå på sosialen...sånn i ytterste konsekvens.

Jeg var vel særdeles upedagogisk i så måte, men jeg tror ikke sånn "hva føler du nå-opplegg" ville funket i dette tilfellet.

Forøvrig kunne hun føle hva hun ville, men ikke gjøre hva hun ville. Røyking, drikking, evt. seksuelle aktiviteter er ikke akseptert i en alder av 13-14 år. Basta bom!!

Jeg ville redde henne NÅ, før det var for seint.

Og sa også til henne at hun kunne glemme at jeg skulle hjelpe henne på et senere tidspunkt, når hun evt. måtte stå på gata og klare seg selv, siden hun var så voksen.

jeg var egentlig skikkelig jævlig, men hun forsto til slutt og forhåpentligvis slipper vi at historien gjentar seg.

Mange dårlige valg og dårlig start for dine barn, sier du. Men det kan jo hende du har lært såppass av "dine dårlige valg" at dette ender som noe positivt for dine neste, som kanskje trenger nettopp dine dårlige erfaringer? Ser nå ut for meg at du har "stål" i genene dine.

Lykke til da! :-)

[Gjest mora2]

Huff, dette er en forferdelig periode.

Jeg hadde på en måte forventet at vi skulle få problemer.

Var selv 16 år gammel da jeg fikk jenta mi. Et resultat av min opposisjon i ungdomstiden.

Vi har levd et nokså turbulent liv, før det endelig stabiliserte seg for noen år tilbake.

Da jenta begynte på ungdomsskolen, så jeg etterhvert at hun trakk til venner som ikke var av beste sort.

Så fikk hun anmerkninger for dårlig oppførsel og regelbrudd, noe som var helt ulikt henne.

Ved en tilfeldighet, fant jeg ut at han hadde røykt og stjal penger av meg.

Så fikk jeg meldinger fra skolen om at hun hadde vist sine oppkuttede armer for hele klassen.

Jeg hadde da tatt henne i en rekke løgner ang. røykingen og det toppet seg da jeg fant ut at de hadde stjålet alkohol i butikken og tatt dette med seg på skolen.

Kontaktet selv barnvernet og både jeg og jenta hadde en del samtaler der, uten at jeg synes det var særlig hensiktsmessig.

Etter en rekke hendelser, tok jeg skikkelig affære.

Jeg regelrett eksploderte og skremte henne skikkelig.

Hun hadde da kuttet seg opp på armene igjen, mot betaling (så jeg skjønte det var mer image, enn rent psykisk).

Jeg leste dagboken hennes i smug for å få et bilde av hva hun drev med og hvorfor.

Dette var rett før sommerferien. Jeg troppet opp uanmeldt i friminuttene på skolen, skrekken var nok å bli fersket og kjeftet huden full foran sine venner.

Jeg allierte meg med familie og andre bekjente, som til enhver tid gav meg tilbakemelding når de observerte henne på steder hun ikke skulle være.

Da sommerferien kom, fikk hun ikke gå noen steder og jeg hindret henne fysisk. Mobilen og data tok jeg fra henne.

Da jeg startet jobb igjen, måtte hun rapportere til meg hver time fra hustelefonen, hvis ikke kom jeg hjem og hentet henne hvor enn hun måtte være. Fikk ganske god oversikt etterhvert på hvem hun hang med.

En eldre gutt hun hadde hatt en del kontakt med, fikk klar beskjed om å holde seg borte fra henne, og jeg informerte også hans foreldre.

Jeg informerte også hennes dårlige venners foreldre om at min datter ikke skulle være sammen med disse, noe jeg fikk god forståelse for fra foreldrenes side.

Hun hadde en temmelig kjip sommer, og jeg vet hun tenkte på å rømme, men slo det i fra seg etterhvert.

Jeg må vel si at jeg psyket henne ganske mye ned akkurat på hvordan hun skulle greie seg alene osv.

Jeg tvang igjennom etterhvert at hun kun fikk lov å henge sammen med de "ordentlige" jentene.

Da andre år på ungdomsskolen startet, hadde vi gjort avtale om å starte med blanke ark.

Jeg ville fortsatt sjekke henne med jevne mellomrom, ha innsyn i mobilen og alltid ha beskjed om når/hvor hun går og helst låne hustelefonen der hun er og ringe hjem.

Dette har gått meget bra, jeg greide å få henne til å slutte å røyke, og da er mye gjort.

Hun vanker ikke lenger med dårlige venner, er faktisk mye mer hjemme nå og vi kommer godt overens.

Hun finner seg i å bli sjekket i ny og ne, og belønningen er større frihet.

Dette står det respekt av!!

Du kan vøre stolt av deg selv og datteren din!! :0)