Når retraumatisering blir en styrke

[Gjest Mohikaneren]

Av mangel på søvn i natten gjør jeg et forsøk på å starte en diskusjon, inspirert av noe Keira skrev.

Jeg opplevde i fjor noe som gjorde at jeg ble retraumatisert, for meg var det noe av det jævligste jeg har opplevd, og alle mine gamle ting kom "pang" tilbake.

Likevel, ble det det som skulle til for at jeg skulle kunne bevege meg videre i livet, som en slutt på fjoråret, tror jeg det kuliminerte i en psykose nå i høst.

Så, diskusjonen jeg forsøker å sette i gang er; hva er det som gjør at alvorlige livshendelser gjør at man får "snudd" en trend og dermed blir sykere, men også meget friskere? For alt kom opp i dagen, og mine "ubevisste" mønster ble endret, og jeg begynnte å delta i livet.

Psykosen ble en "spiker" på kisten for fjoråret i form av at de tingene jeg slet med i kjølvannet ble borte.

Sånn sett har en retraumatisering, hentet frem styrker i meg, og ført til en reell endring.

Hva er det som gjør at dette skjer? Skjer det bare for noen, eller er det "normen"? I så fall, hva er forskjellene som gjør at det blir en styrke/undergang?

Bare forsøk på en diskusjon i natten.

[Gjest Madagaskar]

Så bra at du føler deg sterkere! Vet ikke hva klokt jeg skal si, så dette blir nok ikke helt det du hadde tenkt deg. ;-)

For mitt vedkommende har jeg blitt retraumatisert hver gang moren (og faren) min begynner å bråke.

Og, på den annen side, blir også jeg sterkere for hver gang det skjer. Nå har jeg tatt en beslutning for videre samhandling med dem.

Det hjalp også å få pratet ut med broren min. Vi som har hatt et anstrengt forhold i mange år, kunne endelig slippe maska og snakke ut. For nå gikk det utover oss begge samtidig. Vi har bestemt oss, sammen, at vi ikke vil finne i oss mer tull fra dem. Vi skal snart møtes for å legge opp en felles strategi for hvordan vi skal opptre ovenfor dem. Nok er nok, for oss begge.

Jeg har nok mistet en mor, men funnet en bror. :-)