Når slekta blander seg (NHD og andre)

[Gjest Patsy08]

Jeg ser det har vært nevnt at dagbokinnlegg er underordnet. Dette er ikke ment som noe dagbokinnlegg, men det blir en litt detaljert utgreiing om noe jeg ikke helt vet å sette ord på, - som jeg ønsker innspill på.

Jeg har etter mye om og men valgt å kutte kontakten med en i min nærmeste familie. Det har vært en stor lettelse, og jeg begynner å føle at jeg har kontroll på livet mitt, at jeg kan gjøre valg. Dette er nytt for meg, og føles veldig bra. Jeg kan få en knekk når jeg minnes om det vonde som har skjedd, men jobber intenst med å fokusere på det positive i livet mitt. Jeg fungerer ikke optimalt, men langt bedre. Det er en trygghet å vite at dette styrer jeg selv, ingen kan lenger komme og ta det fra meg.

Det er riktignok en stor sorg for meg at familien fremdeles ser på meg som problemet, og det er ikke noe særlig å vite at dersom det blir gnisninger kommer det gamle opp, og jeg vil få all skyld og bli sett på som umulig. Det er også vanskelig for meg å akseptere å få sympati og "hjelp" av familien, å bli sett på som syk og stakkarslig etter at store deler av skolegang og sosialt liv og ikke minst personlighet! har gått rett vest - nettopp fordi jeg har bært på alt visse familiemedlemmer ikke vil forholde seg til, og fått så mye press og negativitet at jeg har utagert og hatt store depresjoner til tider.

Og nettopp dét blir et problem nå når flere i slekta nå har begynt å engasjere seg. Tanter jeg nesten ikke har snakket med på flere år tar plutselig kontakt og vil "hjelpe" meg. Først nå, når jeg har brutt kontakten med ***, men hvor var de da jeg var 4,7, 10 og 15, og virkelig trengte dem? Jeg kjenner min ***, og vet at det har vært timesvis med telefonering og "stakkars meg, hun vil ikke snakke med meg mer, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre" til slektninger på begge sider. Ikke at jeg tror det er ren manipulering, jeg vet h*n har det oppriktig vondt, men jeg vet også at h*n ikke er i stand til å se sine egne feil, det blir bare lagt over på meg.

Jeg føler stort press nå, og selv om jeg vet det er mitt valg, sliter det i meg. For noen år siden forsøkte jeg å snakke med dem, men det var bare å gi opp. Jeg orker ikke flere floskler ala "det er to sider av hver sak" og "det er din sannhet" sagt med en stemme som like gjerne kunne ha sagt "Vi deler din families syn, det er deg det er noe galt med, men vi er så snille og bryr oss så mye at vi gjerne vil hjelpe deg til å forstå at du trenger hjelp".

Hvilken "hjelp" i såfall? Jeg har faktisk fått profesjonell hjelp i årevis, og allerede i 3. klasse var konklusjonen fra hjelpeapparatet at jeg ikke var kilden for problemene, noe jeg desverre ikke fikk vite før flere år senere. De psykologer, sosionomer og lærere jeg har snakket med har heller ikke hatt tvil rundt min virkelighetsoppfatning, det hadde derimot jeg selv, lenge, og nå når jeg begynner å stole på den og handle ut fra den, skal altså slekta gripe inn.

Jeg er lite interessert i å bli overtalt til å leke pasient og pårørende med familien min resten av livet, men jeg er også redd for at alt raser sammen hvis jeg til slutt tar helt avstand. Jeg har virkelig slitt på familien, og jeg føler veldig stor skyld i det, samtidig som det føles feil. Er redd for at alt stresset skal gjøre dem syke, og jeg tenker også på de gamle et par generasjoner opp. Jeg hadde håpet at det kunne finnes en måte å omgås på uten at dette trenger å være et tema, ettersom alle forsøk på å snakke ut har mislyktes. Jeg får meg bare ikke til å ta på meg en sykdom/medfødt hjerneskade/vanskelig personlighet og absolutt alle feil.

Jeg må avslutte nå. Håper på fornuftige (eller ufornuftige) innspill.

[Gjest Madagaskar]

Hei! :-) Har egentlig ikke så mye klokt å si, bare at jeg tror jeg forstår noe av det du står oppe i.

Familie kan være utrolig vanskelig å hanskes med.

Ønsker deg lykke til videre!

[PieLill]

For en suppe!

Men du trenger ikke svømme rundt i den.

;-)

Folk kan med mer eller mindre edle motiver og gode evner tilby oss ulike ting og former for hjelp. Det er opp til oss å takke ja eller nei.

Bare fordi noen er i slekt eller familie med en, er en ikke programforpliktet til å spille etter deres pipe. Det eldste burde være dem som er flinkest til å akseptere at man ikke ønsker det de tilbyr.

Betro deg kun til de du har tillit til og som du ønsker å være fortrolig med. Øv deg i _fullstendig_intetsigende_ svar til bruk for folk som spør om ting de ikke har noe med. Tenk ut fraser på forhånd. Bli også en ekspert på å avslutte samtaler i en fei uten å være uhøflig.

Skulle det være slik at du for øyeblikket ikke ønsker å være fortrolig med noen i din familie, er det slik det blir.

Sett de grenser du trenger og skaff deg den distansen du må ha. Det går fint an å la være å ta telefonen.

Tilpass nærhet og åpenhet til hva _du_ er komfortabel med, ikke hva du føler andre krever av deg.

Ikke forsvar eller forklar dine valg. Bruk i stedet korte og bestemte standardfraser som går på: 'Det er slik jeg ønsker det.' 'Det er slik jeg har valgt å gjøre det.' etc.

Det virker som dette ikke er det riktige tidspunktet for deg til å prøve å få "normale" slekts- og familieforhold?

mvh