Nhd; grublerådet ditt funka visst :-)

[Gjest Jente31]

Egentlig vil jeg takke deg også. For den tiden du var ganske mye her på dol. For jeg kjente meg igjen i mye av det du skrev (selv om mye også var forskjellig) og så leste jeg alle svarene og kommentarene du fikk fra andre på det du skrev. Og lærte mye av det. Og det var lettere å lære og forstå og ta til seg når jeg var slik 'på utsiden' tror jeg, og jeg ikke hadde alle de følelsene du selv sikkert hadde når du skrev. Nå fikk jeg på en måte, gjennom deg og dine innlegg, sett enkelte sider ved meg selv utenfra. Så takk for det :-)

Oi, nå ble jeg rørt.. Det gjør alltid godt når man hr kunnet bidra med noe :-)

[Gjest Jeg er god nok som jeg er]

Oi, nå ble jeg rørt.. Det gjør alltid godt når man hr kunnet bidra med noe :-)

Bare hyggelig

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hei. Hadde to timer med utredning i dag, og jeg føler virkelig at jeg ble tatt på alvor. Han ymtet frampå at det kunne dreie seg om flere diagnoser, kansje også gruppeterapi som du hele tiden har sagt men vi skal fortsette på tirsdag, så får vi se hva konklusjonen blir.

Er ganske så utmattet etter dagen, slike ting tar på :-) Men nå er jeg ialefall i gang, og godt er nå det.

Endelig! Så godt å høre at du endelig blir tatt på alvor!!! 2 timer med utredning første dag viser at han prioriterer deg også! Supert! Dette har du ventet lenge på! Er så utrolig bra at du også skal få behandling der!

Må bli veldig godt for deg å endelig få denne kartleggingen. At du kan få en ordentlig utredning først og så behandling som er rett for deg. Ja, gruppeterapi tror jeg er et veldig bra valg .O)

Foreligger konklusjonen av utredning på tirsdag? Kan du begynne rett opp med behandling, tror du eller må du belage deg på å vente litt?

Ønsker deg masse lykke til videre! Skal bli spenndende å følge deg videre! Vi snakkes! Ha en fortsatt fin helg! Du får ta noen velfortjente pust i bakken også!

klem fra

[Gjest Jente31]

Endelig! Så godt å høre at du endelig blir tatt på alvor!!! 2 timer med utredning første dag viser at han prioriterer deg også! Supert! Dette har du ventet lenge på! Er så utrolig bra at du også skal få behandling der!

Må bli veldig godt for deg å endelig få denne kartleggingen. At du kan få en ordentlig utredning først og så behandling som er rett for deg. Ja, gruppeterapi tror jeg er et veldig bra valg .O)

Foreligger konklusjonen av utredning på tirsdag? Kan du begynne rett opp med behandling, tror du eller må du belage deg på å vente litt?

Ønsker deg masse lykke til videre! Skal bli spenndende å følge deg videre! Vi snakkes! Ha en fortsatt fin helg! Du får ta noen velfortjente pust i bakken også!

klem fra

Hei igjen :-)

Hvordan går det med deg, har du kommet noe lengre i din terapi? Funker medisinene som de skal?

Det foreligger ingen konklusjon enda nei. Det var komplekse problemer sa legen, og det kunne dreie seg om flere diagnoser. Jeg vet ikke noe sikkert enda, og egentlig ikke hva jeg utredes for, men får mange spørsmål som dreier seg om angst. Depresjon, PTSD og bipolar er nevnt, men vet som sagt ikke noe enda. Fortsetter igjen neste uke.

Det er iallefall godt å bli tatt alvorlig, og at jeg får hjelp til å ta tak i det. Det kan synes som jeg får en grundig utredning nå. Reaksjonene har vært sterke i etterkant.

Den utredningen jeg fikk her hjemme var ikke i nærheten av den jeg får nå, engang. Jeg synes det er verdt å dra helt til Levanger for dette.

Dessuten fikk jeg besøkt venner og bekjente i trøndelag med det samme. Jeg vokste litt på det også. Jeg har aldri trodd at jeg betydde noe for noen, men jeg merker at det er mange som vil ha en bit av meg, når de først får høre at jeg er der. Det har gitt meg en god følelse, men jeg er mer bevisst nå.

[Gjest Jente31]

Hei igjen,

ønsker deg det beste for reisen til utredningstimene og kommende behandling. Da "sees" vi forhåpentlig igjen her inne når du er hjemme igjen. Spent på hva som skjer, vet du:)

Ehhh jadda, grublingen min kan tjene både til godt og på vondt. Finner jo selvsagt ut av en del ting, men brrr nokså energitappende den som er destruktiv. Får ta et skippertak og jobbe bevisst med det ei tid.Men kan ikke love det blir pr d.d. for jobber med en del guffe for tiden.

Igjen tvi, tvi! Håper du får god oppfølging denne gangen!

Klem fra

Hei, vil bare fortelle deg at jeg har fått samme diagnose som deg og skal prøve Lamictal nå. er spent på resultatet. Og ja, jeg får god oppfølgning nå, blir tatt på alvor. Fikk to timer i går også. Skal utredes videre for evt ptsd. Jeg kommer ikke til å bruke psykiatri forumet mer nå som jeg får hjelp i RL. Vi får se om jeg kan bli sterk nok til å delta på andre forum med tiden.

Håper du har det bra :-)

Klem

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hei, vil bare fortelle deg at jeg har fått samme diagnose som deg og skal prøve Lamictal nå. er spent på resultatet. Og ja, jeg får god oppfølgning nå, blir tatt på alvor. Fikk to timer i går også. Skal utredes videre for evt ptsd. Jeg kommer ikke til å bruke psykiatri forumet mer nå som jeg får hjelp i RL. Vi får se om jeg kan bli sterk nok til å delta på andre forum med tiden.

Håper du har det bra :-)

Klem

Hei igjen!

Kom ikke som noen stor overraskelse på meg i alle fall at du nå har fått stadfestet diagnosen bipolar. Da vi "chatta" mye med hverandre om BP var det så veldig mye som stemte. Du får ha riktig lykke til videre med behandling og PTSD utredning +++. Synd du tar valget om å forsvinne herfra. Du får skrive deg det forumet jeg nevnte bak øret da vet du. Kanskje vi snakkes en dag.

Klem fra

[Gjest Jente31]

Hei igjen!

Kom ikke som noen stor overraskelse på meg i alle fall at du nå har fått stadfestet diagnosen bipolar. Da vi "chatta" mye med hverandre om BP var det så veldig mye som stemte. Du får ha riktig lykke til videre med behandling og PTSD utredning +++. Synd du tar valget om å forsvinne herfra. Du får skrive deg det forumet jeg nevnte bak øret da vet du. Kanskje vi snakkes en dag.

Klem fra

Har det stedet i minnet.

Kommer sikkert til å stikke innom i ny og ne og svare på et innlegg eller to og kansje også delta i diskusjoner osv, men behandleren min har rådet meg til å ikke gruble på symptomer og i hele tatt sykdom mer. Det gjør meg ikke godt. Dessuten får jeg den hjelpen jeg trenger i RL og da er ikke behovet der mer heller.

Ønsker deg lykke til videre, håper vi "snakkes" senere en gang, det var hyggeli å bli "kjent" med deg. Klem :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Har det stedet i minnet.

Kommer sikkert til å stikke innom i ny og ne og svare på et innlegg eller to og kansje også delta i diskusjoner osv, men behandleren min har rådet meg til å ikke gruble på symptomer og i hele tatt sykdom mer. Det gjør meg ikke godt. Dessuten får jeg den hjelpen jeg trenger i RL og da er ikke behovet der mer heller.

Ønsker deg lykke til videre, håper vi "snakkes" senere en gang, det var hyggeli å bli "kjent" med deg. Klem :-)

Hei igjen!

Koselig å bli kjent med deg også! Du får titte innom når du ev. føler for da, vet du Behandleren din høres ut til å være en klok mann. Ikke alt som det er like sunt å dvele ved. Som NHD sa behandleren får ta seg av diagnose®/finne ut hva dette er, og din (vår) jobb er "bare" å beskrive det vi har å slite med/hvordan det utarter seg/bakgrunn osv. La oss kalle det forbedringspotensialer fremfor problemer:) Det er så mange muligheter for vekst og utvikling i et menneske. Særlig når man er motivert for forandring, slik som du er.

Jobber med en del, som sagt, for tiden jeg også. Ganske så slitsomt til tider i grunn. Men det vil sikkert (forhåpentlig) kaste goder av seg på sikt. Har fått tidligere traumer kasta på meg igjen, utløste fæl angst. Nåja, like greit at jeg er i behandlingssystemet når det nå skjedde. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Tror egentlig vi har veldig mye som overlapper hverandre av psykiske ting. Venninna mi sa her om dagen at hun synes jeg har veldig masse som minner om posttraumatiske "ting" for tida. Er i hvert fall sikker på selv at det er en angstlidelse, så får heller psykiateren konkludere selv med hva det er. Kjekt vi begge er i trygge hender i hvert fall )

God klem til deg med ønske om alt godt!

Fra

[Gjest Jente31]

Hei igjen!

Koselig å bli kjent med deg også! Du får titte innom når du ev. føler for da, vet du Behandleren din høres ut til å være en klok mann. Ikke alt som det er like sunt å dvele ved. Som NHD sa behandleren får ta seg av diagnose®/finne ut hva dette er, og din (vår) jobb er "bare" å beskrive det vi har å slite med/hvordan det utarter seg/bakgrunn osv. La oss kalle det forbedringspotensialer fremfor problemer:) Det er så mange muligheter for vekst og utvikling i et menneske. Særlig når man er motivert for forandring, slik som du er.

Jobber med en del, som sagt, for tiden jeg også. Ganske så slitsomt til tider i grunn. Men det vil sikkert (forhåpentlig) kaste goder av seg på sikt. Har fått tidligere traumer kasta på meg igjen, utløste fæl angst. Nåja, like greit at jeg er i behandlingssystemet når det nå skjedde. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Tror egentlig vi har veldig mye som overlapper hverandre av psykiske ting. Venninna mi sa her om dagen at hun synes jeg har veldig masse som minner om posttraumatiske "ting" for tida. Er i hvert fall sikker på selv at det er en angstlidelse, så får heller psykiateren konkludere selv med hva det er. Kjekt vi begge er i trygge hender i hvert fall )

God klem til deg med ønske om alt godt!

Fra

Hei igjen :-)

Ja, jeg har fått en behanlder som jeg har stor tiltro til, jeg setter pris på at han er ærlig og direkte, og tar meg alvorlig og vil hjelpe meg. Men det er ikke sikkert jeg skal forsette på Levanger. Han snakket om at jeg kansje kan få behandling på hjemstedet mitt (ikke der jeg ble utredet) så jeg slipper all reisingen når utrednngen er ferdig. De skulle visst være dyktige der også, og alt i alt ville det jo vært gunstigst.

Jeg likte noe du skrev;

''din (vår) jobb er "bare" å beskrive det vi har å slite med/hvordan det utarter seg/bakgrunn osv. La oss kalle det forbedringspotensialer fremfor problemer:) Det er så mange muligheter for vekst og utvikling i et menneske''

Denne setningen gir så utrolig mye mer håp! :-).

Du skriver at du fikk et traume kastet på deg. Har det skjedd noe spesielt, eller er det noe dere jobber med for tiden som førte til dette?

'' Aldri så galt at det ikke er godt for noe.''

Positive innstillinger liker jeg, jeg har iallefall god erfaring med det, men selvfølgelig alt med måte :-)

''Tror egentlig vi har veldig mye som overlapper hverandre av psykiske ting.''

Hva tenkte du på.. ?

Har du snakket med behanleren din om ptsd? Hvorfor mener venninna di at det er mye som minner om dette for tiden?

Det er godt vi begge er i trygge hender, ja! Får håpe de finner ut av tinga..

Vet du forresten om ptsd er en angstlidelse?

God klem til deg også :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hei igjen :-)

Ja, jeg har fått en behanlder som jeg har stor tiltro til, jeg setter pris på at han er ærlig og direkte, og tar meg alvorlig og vil hjelpe meg. Men det er ikke sikkert jeg skal forsette på Levanger. Han snakket om at jeg kansje kan få behandling på hjemstedet mitt (ikke der jeg ble utredet) så jeg slipper all reisingen når utrednngen er ferdig. De skulle visst være dyktige der også, og alt i alt ville det jo vært gunstigst.

Jeg likte noe du skrev;

''din (vår) jobb er "bare" å beskrive det vi har å slite med/hvordan det utarter seg/bakgrunn osv. La oss kalle det forbedringspotensialer fremfor problemer:) Det er så mange muligheter for vekst og utvikling i et menneske''

Denne setningen gir så utrolig mye mer håp! :-).

Du skriver at du fikk et traume kastet på deg. Har det skjedd noe spesielt, eller er det noe dere jobber med for tiden som førte til dette?

'' Aldri så galt at det ikke er godt for noe.''

Positive innstillinger liker jeg, jeg har iallefall god erfaring med det, men selvfølgelig alt med måte :-)

''Tror egentlig vi har veldig mye som overlapper hverandre av psykiske ting.''

Hva tenkte du på.. ?

Har du snakket med behanleren din om ptsd? Hvorfor mener venninna di at det er mye som minner om dette for tiden?

Det er godt vi begge er i trygge hender, ja! Får håpe de finner ut av tinga..

Vet du forresten om ptsd er en angstlidelse?

God klem til deg også :-)

Hei igjen til deg også ) !

Går det bedre med deg for tida? Håper det selvsagt! Her går det ikke sånn veldig bra, men er ikke bipolar som det skyldes nå.

Uhyre bra at vi begge er i relasjon med en som er dyktig! Om han behandleren din kan få deg inn på et sted for behandling så du slipper reise så langt er det jo utrolig fint! Forhåpentlig gir dette behandlingsstedet i nærheten av der du bor deg plass! Hjelper sikkert betydelig når du har en sterk fagperson som han i ryggen. Det som også var veldig viktig var jo at du får/fikk en faglig godt kvalifisert utredning. Det tror jeg du nå får.

Som du vet har jeg jo blitt utredet der jeg går nå og fått bipolardiagnosen. Det som er nå, er at nå kommer andre ting mer til overflaten og psyk spør en del. Han er nok ute etter å diagnostisere hva "dette" er for noe. Har ikke spurt noe mer om diagnose, jeg da. Har blitt mye mer avslappa i forhold til hva det nå står på "merkelappen" av diagnoser, bare hjelpa man får er tilpassa. Det er den jo når behandleren skjønner hva symptomene ens er:)

Hyggelig å høre at du liker optimisme og positivitetsetningene mine. Må jo prøve å tenke positivt:) Er ikke deprimert heller, så da er det mulig å tenke sånn. Er angsten som "eter" meg opp, og det er jo ikke noe hinder for å beholde positiviteten (heldigvis).

Det er traumatiske ting fra gammelt av som vi snakker om nå. Også er jeg i en retraumatisering... Kroppen er i konstanst stress, på en måte. Litt vanskelig å forklare. I spesifikke situasjoner (som minner litt om tidligere vond traumebagasje), er det som om kroppen kjører sitt eget løp. Selv om jeg fornuftsmessig et at situasjonen ikke er farlig, så fylles jeg med sterk angst og uro. Er som om kroppen roper : bæbu-bæbu og vil ha en katastrofeutrykning, mens det egentlig ikke er behov for nettopp det. Også er det mareritt/probl. med å få sove eller våkner om natta. Det mest karakteristiske symptomet mitt er alle tanker og følelser som raser. Klarer ikke stoppe dette. Eks. i fmb med timer hos psyk, før og etter dem, er det masse som dukker opp av slikt. Veldig slitsomt. Får ikke trykket på noen av-knapp. Også er det minner da selvsagt.

"Tror egentlig vi har veldig mye som overlapper hverandre av psykiske ting. Hva tenkte du på.. ?"

Tenkte på dette med BP + bagasje. Har registrert at du også har hatt probl. ift utredningen med at tanker og masse sånn "raser avgårde" uten at du på en måte kan kontrollere det, på en måte. Sånn er det også med meg. Også den grublerisaken da, selv om du trener på det (Flink jente!). I tillegg kjenner jeg meg veldig igjen i at andre rundt meg (oss) oppfatter oss som så sterke, som om vi kan tåle alt eller i alle fall det meste. At vi på måte vi framstår faktisk er med på selv å skape hvordan andre oppfatter oss.

Nei, har ikke snakka med venninna mi om ptsd egentlig. Det var hun som nevnte det av seg selv. Hun mente det fordi jeg hadde ekstremt mye, ifølge henne, som var kjennetegnende for nettopp den ptsd tilstanden.

"Har du snakket med behanleren din om ptsd?"

Nei. Har sagt hvordan ting er for meg, hvordan jeg har det m.m. men ikke nevnt denne diagnosen i det hele tatt,

"Vet du forresten om ptsd er en angstlidelse?"

Du, det har jeg ikke tenkt på før! Sjekka nettopp via google. Og........... svaret er: JA! Det er visst nettopp det! En angstlidelse!

God klem tilbake, Jente31! Ha en fin helg videre!

God klem til deg også :-)

[Gjest Jente31]

Hei igjen til deg også ) !

Går det bedre med deg for tida? Håper det selvsagt! Her går det ikke sånn veldig bra, men er ikke bipolar som det skyldes nå.

Uhyre bra at vi begge er i relasjon med en som er dyktig! Om han behandleren din kan få deg inn på et sted for behandling så du slipper reise så langt er det jo utrolig fint! Forhåpentlig gir dette behandlingsstedet i nærheten av der du bor deg plass! Hjelper sikkert betydelig når du har en sterk fagperson som han i ryggen. Det som også var veldig viktig var jo at du får/fikk en faglig godt kvalifisert utredning. Det tror jeg du nå får.

Som du vet har jeg jo blitt utredet der jeg går nå og fått bipolardiagnosen. Det som er nå, er at nå kommer andre ting mer til overflaten og psyk spør en del. Han er nok ute etter å diagnostisere hva "dette" er for noe. Har ikke spurt noe mer om diagnose, jeg da. Har blitt mye mer avslappa i forhold til hva det nå står på "merkelappen" av diagnoser, bare hjelpa man får er tilpassa. Det er den jo når behandleren skjønner hva symptomene ens er:)

Hyggelig å høre at du liker optimisme og positivitetsetningene mine. Må jo prøve å tenke positivt:) Er ikke deprimert heller, så da er det mulig å tenke sånn. Er angsten som "eter" meg opp, og det er jo ikke noe hinder for å beholde positiviteten (heldigvis).

Det er traumatiske ting fra gammelt av som vi snakker om nå. Også er jeg i en retraumatisering... Kroppen er i konstanst stress, på en måte. Litt vanskelig å forklare. I spesifikke situasjoner (som minner litt om tidligere vond traumebagasje), er det som om kroppen kjører sitt eget løp. Selv om jeg fornuftsmessig et at situasjonen ikke er farlig, så fylles jeg med sterk angst og uro. Er som om kroppen roper : bæbu-bæbu og vil ha en katastrofeutrykning, mens det egentlig ikke er behov for nettopp det. Også er det mareritt/probl. med å få sove eller våkner om natta. Det mest karakteristiske symptomet mitt er alle tanker og følelser som raser. Klarer ikke stoppe dette. Eks. i fmb med timer hos psyk, før og etter dem, er det masse som dukker opp av slikt. Veldig slitsomt. Får ikke trykket på noen av-knapp. Også er det minner da selvsagt.

"Tror egentlig vi har veldig mye som overlapper hverandre av psykiske ting. Hva tenkte du på.. ?"

Tenkte på dette med BP + bagasje. Har registrert at du også har hatt probl. ift utredningen med at tanker og masse sånn "raser avgårde" uten at du på en måte kan kontrollere det, på en måte. Sånn er det også med meg. Også den grublerisaken da, selv om du trener på det (Flink jente!). I tillegg kjenner jeg meg veldig igjen i at andre rundt meg (oss) oppfatter oss som så sterke, som om vi kan tåle alt eller i alle fall det meste. At vi på måte vi framstår faktisk er med på selv å skape hvordan andre oppfatter oss.

Nei, har ikke snakka med venninna mi om ptsd egentlig. Det var hun som nevnte det av seg selv. Hun mente det fordi jeg hadde ekstremt mye, ifølge henne, som var kjennetegnende for nettopp den ptsd tilstanden.

"Har du snakket med behanleren din om ptsd?"

Nei. Har sagt hvordan ting er for meg, hvordan jeg har det m.m. men ikke nevnt denne diagnosen i det hele tatt,

"Vet du forresten om ptsd er en angstlidelse?"

Du, det har jeg ikke tenkt på før! Sjekka nettopp via google. Og........... svaret er: JA! Det er visst nettopp det! En angstlidelse!

God klem tilbake, Jente31! Ha en fin helg videre!

God klem til deg også :-)

Hei på du! :-)

Hvordan går det med deg? Jeg synes det er bra du har fått et mer avslappet forhold til dette med "merkelapper". Det viktigste er at du får best mulig hjelp til dine problemer.

Det går i bølgedaler her. Noen dager er tøffere enn andre. Men jeg er veldig glad for at jeg får en skikkelig utredningn. Har min 7. time neste uke! Her fikk jeg knapt tre...

Når jeg tenker på utredningen jeg fikk på mitt dps, blir jeg litt skremt. Det er ikke engang i nærheten. Og når jeg tenker på at det kansje er flere enn meg som blir avvist på denne måten, blir jeg enda mer skremt. Det kan jo få folk til å gi opp, fordi man ikke orker lenger.

Hadde jeg ikke visst det jeg gjør, gjennom dol, og nhd sagt at jeg burde stå på min rett til utredning, ville jeg trolig bare sagt "ok". Men om jeg ville valgt å fortsette å slite med mine problemer, vet jeg ikke om jeg hadde orket.

Det høres ikke godt ut, det du opplever i forbindelse med det du nå gjennomgår. Men slik jeg har forstått det, er det normalt å få reaksjoner iallefall etter en time. At du også opplever det før en time, har jeg forståelse for. Grubler du fælt da eller? Da er det jo like før du skal snakke om vanskelige ting. Kan det hjelpe deg å skrive ned ting?

Men jeg håper at det er hold i utrykket om at vondt skal vondt fordrive. Da er det jo håp!.

Det grublerådet fungerer fint for meg, på mange måter. Feks om jeg blir litt småparanoid og tror at andre mener noe vondt med det han eller hun sier, tenker jeg at dette er bare tull, og så slutter jeg å gruble på det. Ellers har jeg det bedre både fysisk og psykisk når jeg følger det. Men det vil nok ta tid, jeg tar meg ofte i å gruble ubevisst.

Er litt sliten i topplokket idag :-) klem

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hei på du! :-)

Hvordan går det med deg? Jeg synes det er bra du har fått et mer avslappet forhold til dette med "merkelapper". Det viktigste er at du får best mulig hjelp til dine problemer.

Det går i bølgedaler her. Noen dager er tøffere enn andre. Men jeg er veldig glad for at jeg får en skikkelig utredningn. Har min 7. time neste uke! Her fikk jeg knapt tre...

Når jeg tenker på utredningen jeg fikk på mitt dps, blir jeg litt skremt. Det er ikke engang i nærheten. Og når jeg tenker på at det kansje er flere enn meg som blir avvist på denne måten, blir jeg enda mer skremt. Det kan jo få folk til å gi opp, fordi man ikke orker lenger.

Hadde jeg ikke visst det jeg gjør, gjennom dol, og nhd sagt at jeg burde stå på min rett til utredning, ville jeg trolig bare sagt "ok". Men om jeg ville valgt å fortsette å slite med mine problemer, vet jeg ikke om jeg hadde orket.

Det høres ikke godt ut, det du opplever i forbindelse med det du nå gjennomgår. Men slik jeg har forstått det, er det normalt å få reaksjoner iallefall etter en time. At du også opplever det før en time, har jeg forståelse for. Grubler du fælt da eller? Da er det jo like før du skal snakke om vanskelige ting. Kan det hjelpe deg å skrive ned ting?

Men jeg håper at det er hold i utrykket om at vondt skal vondt fordrive. Da er det jo håp!.

Det grublerådet fungerer fint for meg, på mange måter. Feks om jeg blir litt småparanoid og tror at andre mener noe vondt med det han eller hun sier, tenker jeg at dette er bare tull, og så slutter jeg å gruble på det. Ellers har jeg det bedre både fysisk og psykisk når jeg følger det. Men det vil nok ta tid, jeg tar meg ofte i å gruble ubevisst.

Er litt sliten i topplokket idag :-) klem

Hei igjen!

Har glemt å svare, sorry!

Joda, takk som spør om hvordan det går. Hva skal jeg si? Lever i alle fall;) Har en tøff tørn hos behandler med vanskelig tema, som koster meg mye. Føler meg i grunn ganske sårbar, men etter forholdene har jeg det greit.

"Jeg synes det er bra du har fått et mer avslappet forhold til dette med "merkelapper". Det viktigste er at du får best mulig hjelp til dine problemer."

Ja, det har du så rett, så rett i! Takk for at du skrev nettopp det! Kjenner det er veldig nødvendig for meg å ha kommet over det der "diagnoseskremselet", for forteller da helt fritt.

"Har min 7. time neste uke! Her fikk jeg knapt tre..."

Ja, det er (p)sykt hvordan de to utredningene avviker fra hverandre. Først nå når du får en slik utredning som du har nå, kan du se hvor "lettvint" den andre var. Det er skremmende, synes jeg, å tenke på hvordan den var. At det var en psykiatriske sykepleier og at hun ikke så på det du hadde skrevet ned en gang!

"Men om jeg ville valgt å fortsette å slite med mine problemer, vet jeg ikke om jeg hadde orket."

Skjønner. Det er SÅ bra at du er i trygge hender nå, hos en som bryr seg og vil finne ut av ting. Det at han bruker så mye tid på utredningen av deg, viser også veldig tydelig at han er interessert som medmenneske og faglig. Husker du skrev et sted at han mente det var komplekse problemer/ flere ev. diagnoser. Det er helt sikkert dette han vil gå igjennom så nøye for å hjelpe nettopp _deg_! Det er utrolig bra og vel unt!

"Men slik jeg har forstått det, er det normalt å få reaksjoner iallefall etter en time. At du også opplever det før en time, har jeg forståelse for. Grubler du fælt da eller? Da er det jo like før du skal snakke om vanskelige ting. Kan det hjelpe deg å skrive ned ting?"

Det første du sier der er interessant. Har egentlig ikke tenkt på å spørre eller høre om det er vanlig. Det du sier, høres ganske så logisk ut for meg i alle fall. Får du også dette etter en time? Etter min siste kjente jeg veldig lettelse.

Før timene: det kommer mange tanker. Grublerier kan vi veldig godt kalle det. Grubler på hva jeg skal ta opp/fylle timen med. Sånne ting. H*n er en lytter denne psyk og det er helt opp til meg hva timen skal være om. Det er jeg som må finne strukturen, han skriver og lytter og kommer noen ganger med små kommentarer her og der. Jeg får "tømt mitt hjerte" (og "hjerne" hehe) i den grad jeg vil. Siden alt står og beror på meg, får jeg litt "prestasjonsangst" i mangel av et mer dekkende ord. Det jeg synes er mest utfordrende og maner til masse tanker hos meg før timen, er dette med at jeg må styre hele timen. Det er ikke alltid jeg vet hvor jeg skal begynne, hva jeg skal snakke om. Det er selvsagt vel og bra at h*n ikke er overkjørende og fastslår hele timeforløpet. Men ja, det er litt vanskelig det der når kun jeg skal finne en struktur på egen hånd og å fortelle.Jeg har også formidla at jeg synes dette er vanskelig for meg, særlig innimellom. Tror det er viktig å snakke direkte om terapien/situasjonen mellom pasienten og psyk også, ikke bare om "gammel stoff". For det er jo veldig viktig det og.

Kanskje burde jeg prøve å tømme hodet ved å skrive i forkant av timene. Det er jo mye av de samme tankene, som går igjen og surrer om ulike temaer. + at terapisettingen stresser meg. Men som jeg har sagt til psyk, det er selvsagt meg dette står på. Så jeg jobber med å håndtere dette.

"Men jeg håper at det er hold i utrykket om at vondt skal vondt fordrive. Da er det jo håp!"

Ja! det var godt sagt!! Det skal jeg virkelig huske og hente frem i stunder der jeg trenger det!!!

"Det grublerådet fungerer fint for meg, på mange måter. (...) Ellers har jeg det bedre både fysisk og psykisk når jeg følger det. Men det vil nok ta tid, jeg tar meg ofte i å gruble ubevisst."

Tror jeg _må_ sette meg ned og bestemme meg for at jeg skal teste det ut en dag. Det er bare det å begynne/komme i gang... Det med å gruble ubevisst - ja, det er utrolig gjenkjennelig. Prøver å fokusere mer på når jeg faktisk grubler. Når jeg har gjor det, så har jeg flere ganger merket meg og nærmest oppdage tat : oi, nå grubler jeg visst!

"Er litt sliten i topplokket idag :-) klem"

mitt lokk også, hehe. Takk for klemmen. Sender en tilbake.

Hilsen

[Gjest Jente31]

Hei igjen!

Har glemt å svare, sorry!

Joda, takk som spør om hvordan det går. Hva skal jeg si? Lever i alle fall;) Har en tøff tørn hos behandler med vanskelig tema, som koster meg mye. Føler meg i grunn ganske sårbar, men etter forholdene har jeg det greit.

"Jeg synes det er bra du har fått et mer avslappet forhold til dette med "merkelapper". Det viktigste er at du får best mulig hjelp til dine problemer."

Ja, det har du så rett, så rett i! Takk for at du skrev nettopp det! Kjenner det er veldig nødvendig for meg å ha kommet over det der "diagnoseskremselet", for forteller da helt fritt.

"Har min 7. time neste uke! Her fikk jeg knapt tre..."

Ja, det er (p)sykt hvordan de to utredningene avviker fra hverandre. Først nå når du får en slik utredning som du har nå, kan du se hvor "lettvint" den andre var. Det er skremmende, synes jeg, å tenke på hvordan den var. At det var en psykiatriske sykepleier og at hun ikke så på det du hadde skrevet ned en gang!

"Men om jeg ville valgt å fortsette å slite med mine problemer, vet jeg ikke om jeg hadde orket."

Skjønner. Det er SÅ bra at du er i trygge hender nå, hos en som bryr seg og vil finne ut av ting. Det at han bruker så mye tid på utredningen av deg, viser også veldig tydelig at han er interessert som medmenneske og faglig. Husker du skrev et sted at han mente det var komplekse problemer/ flere ev. diagnoser. Det er helt sikkert dette han vil gå igjennom så nøye for å hjelpe nettopp _deg_! Det er utrolig bra og vel unt!

"Men slik jeg har forstått det, er det normalt å få reaksjoner iallefall etter en time. At du også opplever det før en time, har jeg forståelse for. Grubler du fælt da eller? Da er det jo like før du skal snakke om vanskelige ting. Kan det hjelpe deg å skrive ned ting?"

Det første du sier der er interessant. Har egentlig ikke tenkt på å spørre eller høre om det er vanlig. Det du sier, høres ganske så logisk ut for meg i alle fall. Får du også dette etter en time? Etter min siste kjente jeg veldig lettelse.

Før timene: det kommer mange tanker. Grublerier kan vi veldig godt kalle det. Grubler på hva jeg skal ta opp/fylle timen med. Sånne ting. H*n er en lytter denne psyk og det er helt opp til meg hva timen skal være om. Det er jeg som må finne strukturen, han skriver og lytter og kommer noen ganger med små kommentarer her og der. Jeg får "tømt mitt hjerte" (og "hjerne" hehe) i den grad jeg vil. Siden alt står og beror på meg, får jeg litt "prestasjonsangst" i mangel av et mer dekkende ord. Det jeg synes er mest utfordrende og maner til masse tanker hos meg før timen, er dette med at jeg må styre hele timen. Det er ikke alltid jeg vet hvor jeg skal begynne, hva jeg skal snakke om. Det er selvsagt vel og bra at h*n ikke er overkjørende og fastslår hele timeforløpet. Men ja, det er litt vanskelig det der når kun jeg skal finne en struktur på egen hånd og å fortelle.Jeg har også formidla at jeg synes dette er vanskelig for meg, særlig innimellom. Tror det er viktig å snakke direkte om terapien/situasjonen mellom pasienten og psyk også, ikke bare om "gammel stoff". For det er jo veldig viktig det og.

Kanskje burde jeg prøve å tømme hodet ved å skrive i forkant av timene. Det er jo mye av de samme tankene, som går igjen og surrer om ulike temaer. + at terapisettingen stresser meg. Men som jeg har sagt til psyk, det er selvsagt meg dette står på. Så jeg jobber med å håndtere dette.

"Men jeg håper at det er hold i utrykket om at vondt skal vondt fordrive. Da er det jo håp!"

Ja! det var godt sagt!! Det skal jeg virkelig huske og hente frem i stunder der jeg trenger det!!!

"Det grublerådet fungerer fint for meg, på mange måter. (...) Ellers har jeg det bedre både fysisk og psykisk når jeg følger det. Men det vil nok ta tid, jeg tar meg ofte i å gruble ubevisst."

Tror jeg _må_ sette meg ned og bestemme meg for at jeg skal teste det ut en dag. Det er bare det å begynne/komme i gang... Det med å gruble ubevisst - ja, det er utrolig gjenkjennelig. Prøver å fokusere mer på når jeg faktisk grubler. Når jeg har gjor det, så har jeg flere ganger merket meg og nærmest oppdage tat : oi, nå grubler jeg visst!

"Er litt sliten i topplokket idag :-) klem"

mitt lokk også, hehe. Takk for klemmen. Sender en tilbake.

Hilsen

Hei, jeg prøvde å skrive et svar til deg, men er for stresset i kveld. Svarer deg når jeg får bedre tid :-)

[Gjest Jente31]

Hei igjen!

Har glemt å svare, sorry!

Joda, takk som spør om hvordan det går. Hva skal jeg si? Lever i alle fall;) Har en tøff tørn hos behandler med vanskelig tema, som koster meg mye. Føler meg i grunn ganske sårbar, men etter forholdene har jeg det greit.

"Jeg synes det er bra du har fått et mer avslappet forhold til dette med "merkelapper". Det viktigste er at du får best mulig hjelp til dine problemer."

Ja, det har du så rett, så rett i! Takk for at du skrev nettopp det! Kjenner det er veldig nødvendig for meg å ha kommet over det der "diagnoseskremselet", for forteller da helt fritt.

"Har min 7. time neste uke! Her fikk jeg knapt tre..."

Ja, det er (p)sykt hvordan de to utredningene avviker fra hverandre. Først nå når du får en slik utredning som du har nå, kan du se hvor "lettvint" den andre var. Det er skremmende, synes jeg, å tenke på hvordan den var. At det var en psykiatriske sykepleier og at hun ikke så på det du hadde skrevet ned en gang!

"Men om jeg ville valgt å fortsette å slite med mine problemer, vet jeg ikke om jeg hadde orket."

Skjønner. Det er SÅ bra at du er i trygge hender nå, hos en som bryr seg og vil finne ut av ting. Det at han bruker så mye tid på utredningen av deg, viser også veldig tydelig at han er interessert som medmenneske og faglig. Husker du skrev et sted at han mente det var komplekse problemer/ flere ev. diagnoser. Det er helt sikkert dette han vil gå igjennom så nøye for å hjelpe nettopp _deg_! Det er utrolig bra og vel unt!

"Men slik jeg har forstått det, er det normalt å få reaksjoner iallefall etter en time. At du også opplever det før en time, har jeg forståelse for. Grubler du fælt da eller? Da er det jo like før du skal snakke om vanskelige ting. Kan det hjelpe deg å skrive ned ting?"

Det første du sier der er interessant. Har egentlig ikke tenkt på å spørre eller høre om det er vanlig. Det du sier, høres ganske så logisk ut for meg i alle fall. Får du også dette etter en time? Etter min siste kjente jeg veldig lettelse.

Før timene: det kommer mange tanker. Grublerier kan vi veldig godt kalle det. Grubler på hva jeg skal ta opp/fylle timen med. Sånne ting. H*n er en lytter denne psyk og det er helt opp til meg hva timen skal være om. Det er jeg som må finne strukturen, han skriver og lytter og kommer noen ganger med små kommentarer her og der. Jeg får "tømt mitt hjerte" (og "hjerne" hehe) i den grad jeg vil. Siden alt står og beror på meg, får jeg litt "prestasjonsangst" i mangel av et mer dekkende ord. Det jeg synes er mest utfordrende og maner til masse tanker hos meg før timen, er dette med at jeg må styre hele timen. Det er ikke alltid jeg vet hvor jeg skal begynne, hva jeg skal snakke om. Det er selvsagt vel og bra at h*n ikke er overkjørende og fastslår hele timeforløpet. Men ja, det er litt vanskelig det der når kun jeg skal finne en struktur på egen hånd og å fortelle.Jeg har også formidla at jeg synes dette er vanskelig for meg, særlig innimellom. Tror det er viktig å snakke direkte om terapien/situasjonen mellom pasienten og psyk også, ikke bare om "gammel stoff". For det er jo veldig viktig det og.

Kanskje burde jeg prøve å tømme hodet ved å skrive i forkant av timene. Det er jo mye av de samme tankene, som går igjen og surrer om ulike temaer. + at terapisettingen stresser meg. Men som jeg har sagt til psyk, det er selvsagt meg dette står på. Så jeg jobber med å håndtere dette.

"Men jeg håper at det er hold i utrykket om at vondt skal vondt fordrive. Da er det jo håp!"

Ja! det var godt sagt!! Det skal jeg virkelig huske og hente frem i stunder der jeg trenger det!!!

"Det grublerådet fungerer fint for meg, på mange måter. (...) Ellers har jeg det bedre både fysisk og psykisk når jeg følger det. Men det vil nok ta tid, jeg tar meg ofte i å gruble ubevisst."

Tror jeg _må_ sette meg ned og bestemme meg for at jeg skal teste det ut en dag. Det er bare det å begynne/komme i gang... Det med å gruble ubevisst - ja, det er utrolig gjenkjennelig. Prøver å fokusere mer på når jeg faktisk grubler. Når jeg har gjor det, så har jeg flere ganger merket meg og nærmest oppdage tat : oi, nå grubler jeg visst!

"Er litt sliten i topplokket idag :-) klem"

mitt lokk også, hehe. Takk for klemmen. Sender en tilbake.

Hilsen

Takk for sist ! :-)

I dag er jeg ikke så sliten i topplokket, så jeg kan prøve å gi deg noen kommentarer tilbake :-)

Det er fint at det går bra med deg, tross det du nå går gjennom. Men jeg er ganske sikker på at det vil bli bedre for deg igjen, med tiden til hjelp. Og at du vil komme styrket utav det. Det er nok noe med det at vondt skal vondt fordrive, tenker jeg..

Jeg ser frem til neste time hos legen. Jeg er nemlig ikke sikker, men det er som om noe skjer med meg nå, som jeg ikke helt kan beskrive. Noe med at jeg føler en mindre uro. Etter at jeg begynte med Lamictal. Jeg tør ikke håpe enda, for jeg er fortsatt på opptrapping av denne (50 mg nå).

Hvordan var det hos deg da du begynte med ss - om du husker ?

DU sier du er mer sårbar for tiden, og det er nok helt normalt tror jeg, ift det du nå gjennomgår i terapien. Jeg tror det er viktig at du prøver å kjenne etter dine egne grenser i denne tiden, og hvor mye du tåler akkurat nå. passe på å ikke utsette deg for det du vet gjør deg mer sårbar akkurat nå. Det er iallefall min erfaring så langt.

Det er forresten godt å høre at jeg også kan være til litt hjelp, jeg forsøker å bidra med noe tilbake, der jeg kan. Dessuten er det en god følelse å kunne hjelpe andre også.

Bare det at psykpl ikke så på papirene jeg hadde med meg, sier nok litt om hvor alvorlig hun tok meg, tror jeg. Hun brukte ikke engang slike skjemar de gjør på den nye utredn.

Det er nesten så jeg begynte å grine da jeg kom til Levanger, for der møtte jeg en lege som virkelig tok meg alvorlig, og vil hjelpe meg. Bare det var en sterk opplevelse.

Jeg sa til han at jeg var redd for at jeg ikke skulle få videre hjelp i spesialisthelsetjenesten, at jeg var redd forat mine problemer skulle være for små til det. Men han beroliget meg.

Jeg hadde med meg en venninne første gangen for jeg grudde meg fælt (hun vet hvem jeg er her, og jeg har trent meg litt på henne, hun er frisk og oppegående, og har gitt klar beskjed om at hun stiler opp og at jeg ikke skal være redd for å bruke henne. Det at jeg tør, sier litt om at jeg er på vei).

Men det gikk så bra så..uansett, jeg klagde på utredningen jeg fikk her hjemme, da jeg skulle svare på spm jeg fikk ang denne da den var ferdig. Da la jeg ikke skjul på hva jeg mente. Og jeg står for det.

''Det at han bruker så mye tid på utredningen av deg, viser også veldig tydelig at han er interessert som medmenneske og faglig. Husker du skrev et sted at han mente det var komplekse problemer/ flere ev. diagnoser. Det er helt sikkert dette han vil gå igjennom så nøye for å hjelpe nettopp _deg_! Det er utrolig bra og vel unt''

Ble helt rørt da jeg leste det du skrev. Tenkte, er jeg virkelig så mye verdt.. vel, jeg tenker sånn noen ganger. Men jeg ahr blitt mye sterkere og fått mer innsikt i meg selv og livet generelt ved å bruke dol :-)

Legen sa at det ikke trenger å være en pf som har gjort meg slik jeg er, altså usikker og alt som følger med. det kan være dårlig selvtillit som er hovedårsaken. Men uansett spiller det ingen rolle for meg hva det heter. Jeg skal jobbe hardt for å bli bedre og sterkere.

Ja, jeg reagerer også, særlig _etter_ en time. Da surrer det ganske mye. Jeg overnatter i Tr.heim når jeg er der, og det tar meg ca 1,5 time å kjøre fra Levanger, og jeg kan nesten ikke huske noe av selve turen :-) Men samtidig er det godt å ha denne tiden alene. Jeg tror jeg trenger å bearbeide det som er snakket om osv. Jeg kan være både frustrert og lei meg, men også lettet og glad. Det river masse følelser i meg da. Er det slike reaksjoner du også får?

''Før timene: det kommer mange tanker. Grublerier kan vi veldig godt kalle det. Grubler på hva jeg skal ta opp/fylle timen med.''

Slik er det her også! :-) Merkelig hvor likt vi opplever det. Nesten så jeg blir skremt jeg.

Jeg har ofte lurt på om det er vanlig å gruble når man er bipolar, eller om det er likt for alle. Eller om det å gruble hører med en depresjon. Spiller egentlig ingen rolle, men blir jo litt nysjerrig.

Kan jeg spørre om du har slektninger som er bipolar? Det er jo ganske arvelig.

Legen og jeg tror at min far er det, men i en verre grad (men han har aldri villet ta imot hjelp) og at han var psykotisk de gangene (særlig i høytidene og i ferier) han var ja.. slem, om jeg kan kalle det det. Hadde det vært en pf, ville dette vært tilstede hele tiden. For han hadde jo noen gode perioder også, hvor han var "liten" og snill. Dessuten holdt han på å bli tvangsinnlagt en gang (av politi og lege), men mamma nektet, torde ikke.

''Det jeg synes er mest utfordrende og maner til masse tanker hos meg før timen, er dette med at jeg må styre hele timen''.

Vet du, at det har jeg forståelse for. Det må være en utfordring for deg, særlig om du har en bra dag den dagen du er der, kansje? Hadde jg vært deg, ville jeg ført en dagbok, skrevet ned ting. Jeg har begynte å gjøre det selv. Har dere satt dere noe mål, forresten? Lagt noen rammer, planer?

Jeg også tror at det er lurt å ta opp pasient/terapeut situasjonen innimellom. Hvor i landet man befinner seg. Det tror jeg er med på å gi en viss trygghet.

Så du forsiden av dol, hvor de har en artikkel likt grubleråde? ''Prøver å fokusere mer på når jeg faktisk grubler. Når jeg har gjor det, så har jeg flere ganger merket meg og nærmest oppdage tat : oi, nå grubler jeg visst! ''

Hehe, akkurat slik jeg også har tenkt. Og det kan faktisk være nyttig, for da kan man prøve å få fokusen over på noe annet og kansje mer nyttig. Det er jo slitsomt å gruble, og da kan man iallefall bruke den energien til noe som har noe for seg..

Jeg synes det er interessant å "snakke" med deg. Lærer mye av deg :-) Derfor har det tatt litt tid før jeg har svart også.

Ønsker deg en fin dag ! :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Takk for sist ! :-)

I dag er jeg ikke så sliten i topplokket, så jeg kan prøve å gi deg noen kommentarer tilbake :-)

Det er fint at det går bra med deg, tross det du nå går gjennom. Men jeg er ganske sikker på at det vil bli bedre for deg igjen, med tiden til hjelp. Og at du vil komme styrket utav det. Det er nok noe med det at vondt skal vondt fordrive, tenker jeg..

Jeg ser frem til neste time hos legen. Jeg er nemlig ikke sikker, men det er som om noe skjer med meg nå, som jeg ikke helt kan beskrive. Noe med at jeg føler en mindre uro. Etter at jeg begynte med Lamictal. Jeg tør ikke håpe enda, for jeg er fortsatt på opptrapping av denne (50 mg nå).

Hvordan var det hos deg da du begynte med ss - om du husker ?

DU sier du er mer sårbar for tiden, og det er nok helt normalt tror jeg, ift det du nå gjennomgår i terapien. Jeg tror det er viktig at du prøver å kjenne etter dine egne grenser i denne tiden, og hvor mye du tåler akkurat nå. passe på å ikke utsette deg for det du vet gjør deg mer sårbar akkurat nå. Det er iallefall min erfaring så langt.

Det er forresten godt å høre at jeg også kan være til litt hjelp, jeg forsøker å bidra med noe tilbake, der jeg kan. Dessuten er det en god følelse å kunne hjelpe andre også.

Bare det at psykpl ikke så på papirene jeg hadde med meg, sier nok litt om hvor alvorlig hun tok meg, tror jeg. Hun brukte ikke engang slike skjemar de gjør på den nye utredn.

Det er nesten så jeg begynte å grine da jeg kom til Levanger, for der møtte jeg en lege som virkelig tok meg alvorlig, og vil hjelpe meg. Bare det var en sterk opplevelse.

Jeg sa til han at jeg var redd for at jeg ikke skulle få videre hjelp i spesialisthelsetjenesten, at jeg var redd forat mine problemer skulle være for små til det. Men han beroliget meg.

Jeg hadde med meg en venninne første gangen for jeg grudde meg fælt (hun vet hvem jeg er her, og jeg har trent meg litt på henne, hun er frisk og oppegående, og har gitt klar beskjed om at hun stiler opp og at jeg ikke skal være redd for å bruke henne. Det at jeg tør, sier litt om at jeg er på vei).

Men det gikk så bra så..uansett, jeg klagde på utredningen jeg fikk her hjemme, da jeg skulle svare på spm jeg fikk ang denne da den var ferdig. Da la jeg ikke skjul på hva jeg mente. Og jeg står for det.

''Det at han bruker så mye tid på utredningen av deg, viser også veldig tydelig at han er interessert som medmenneske og faglig. Husker du skrev et sted at han mente det var komplekse problemer/ flere ev. diagnoser. Det er helt sikkert dette han vil gå igjennom så nøye for å hjelpe nettopp _deg_! Det er utrolig bra og vel unt''

Ble helt rørt da jeg leste det du skrev. Tenkte, er jeg virkelig så mye verdt.. vel, jeg tenker sånn noen ganger. Men jeg ahr blitt mye sterkere og fått mer innsikt i meg selv og livet generelt ved å bruke dol :-)

Legen sa at det ikke trenger å være en pf som har gjort meg slik jeg er, altså usikker og alt som følger med. det kan være dårlig selvtillit som er hovedårsaken. Men uansett spiller det ingen rolle for meg hva det heter. Jeg skal jobbe hardt for å bli bedre og sterkere.

Ja, jeg reagerer også, særlig _etter_ en time. Da surrer det ganske mye. Jeg overnatter i Tr.heim når jeg er der, og det tar meg ca 1,5 time å kjøre fra Levanger, og jeg kan nesten ikke huske noe av selve turen :-) Men samtidig er det godt å ha denne tiden alene. Jeg tror jeg trenger å bearbeide det som er snakket om osv. Jeg kan være både frustrert og lei meg, men også lettet og glad. Det river masse følelser i meg da. Er det slike reaksjoner du også får?

''Før timene: det kommer mange tanker. Grublerier kan vi veldig godt kalle det. Grubler på hva jeg skal ta opp/fylle timen med.''

Slik er det her også! :-) Merkelig hvor likt vi opplever det. Nesten så jeg blir skremt jeg.

Jeg har ofte lurt på om det er vanlig å gruble når man er bipolar, eller om det er likt for alle. Eller om det å gruble hører med en depresjon. Spiller egentlig ingen rolle, men blir jo litt nysjerrig.

Kan jeg spørre om du har slektninger som er bipolar? Det er jo ganske arvelig.

Legen og jeg tror at min far er det, men i en verre grad (men han har aldri villet ta imot hjelp) og at han var psykotisk de gangene (særlig i høytidene og i ferier) han var ja.. slem, om jeg kan kalle det det. Hadde det vært en pf, ville dette vært tilstede hele tiden. For han hadde jo noen gode perioder også, hvor han var "liten" og snill. Dessuten holdt han på å bli tvangsinnlagt en gang (av politi og lege), men mamma nektet, torde ikke.

''Det jeg synes er mest utfordrende og maner til masse tanker hos meg før timen, er dette med at jeg må styre hele timen''.

Vet du, at det har jeg forståelse for. Det må være en utfordring for deg, særlig om du har en bra dag den dagen du er der, kansje? Hadde jg vært deg, ville jeg ført en dagbok, skrevet ned ting. Jeg har begynte å gjøre det selv. Har dere satt dere noe mål, forresten? Lagt noen rammer, planer?

Jeg også tror at det er lurt å ta opp pasient/terapeut situasjonen innimellom. Hvor i landet man befinner seg. Det tror jeg er med på å gi en viss trygghet.

Så du forsiden av dol, hvor de har en artikkel likt grubleråde? ''Prøver å fokusere mer på når jeg faktisk grubler. Når jeg har gjor det, så har jeg flere ganger merket meg og nærmest oppdage tat : oi, nå grubler jeg visst! ''

Hehe, akkurat slik jeg også har tenkt. Og det kan faktisk være nyttig, for da kan man prøve å få fokusen over på noe annet og kansje mer nyttig. Det er jo slitsomt å gruble, og da kan man iallefall bruke den energien til noe som har noe for seg..

Jeg synes det er interessant å "snakke" med deg. Lærer mye av deg :-) Derfor har det tatt litt tid før jeg har svart også.

Ønsker deg en fin dag ! :-)

Heisan du reisende kvinne!

I dag er det fint lys på himmelen. Morgentabletten (Lamictalen) godgjør seg i magen. Og det tegner til å bli en god dag.

Hehe, tenk den starten på en roman! *flirer rått*

Jøsses, så flott om roen du merker nå har smh med nymedisineringen! Det kan jo også være at roen kommer av at du endelig er lovet oppfølgingen du trenger også. Jeg tror i hvert fall jeg måtte opp i 100 mg før jeg merket noe. Nå tar jeg 200 forresten. Er det blodprøvetaking som venter fremover? Jeg hater å se blod, så den delen var litt ubehagelig. Men har skrevet sitatet ditt for alltid bak øret: vondt skal vondt fordrive!

Det med grenser er jeg ikke så god på. Hmmm, også er det ikke så lett å vite for meg når jeg skal presse meg ennå litt til og når "nok er nok". Målet er jo selvsagt ikke å forbli totalt "slakt" etter timene i hele uka etterpå. Sist gang ble jeg "slakt" i timen. Etterpå ble det lettelse. Var i grunn ikke sikker på hvordan det ville bli i etterkant. Så ble utfallet fint.

"Det er forresten godt å høre at jeg også kan være til litt hjelp, jeg forsøker å bidra med noe tilbake, der jeg kan."

"Såklabert" at du kan det. Du er flink til å gi av deg selv, synes jeg. Selv om du har mange tøffe tørner i livet ditt. Håper forresten han x-en din har roet seg litt mer nå. Veldig glad jeg ikke har en sånn mann... Beklager å måtte si det altså. Huff. Åssen går det med ungene forresten? Slipper de å se faren sin i "ond tilstand"?

"Bare det at psykpl ikke så på papirene jeg hadde med meg, sier nok litt om hvor alvorlig hun tok meg, tror jeg. Hun brukte ikke engang slike skjemar de gjør på den nye utredn"

Det forteller mye det, ja. Jeg fikk veldig inntrykk av at du i den psykepleier"utredningen" fikk følt veldig mye av ansvaret. Det er jo helt feil. Selvsagt er det utreden som er ansvarlig. Da jeg ble utredet på DPS, fikk jeg også sånne skjemaer. Ble stilt de obligatoriske spm + flere til i timene, også skulle samboeren min og en annen fylle ut svar på de samme skjemaene.

"Men det gikk så bra så..uansett, jeg klagde på utredningen jeg fikk her hjemme, da jeg skulle svare på spm jeg fikk ang denne da den var ferdig. Da la jeg ikke skjul på hva jeg mente. Og jeg står for det. "

Helt på sin plass!

"Legen sa at det ikke trenger å være en pf som har gjort meg slik jeg er, altså usikker og alt som følger med. det kan være dårlig selvtillit som er hovedårsaken."

Dårlig selvtillit tror jeg er noe som ligger til grunn for veldig mange (de aller fleste) psykiske tilstander. Så psykiateren din berører noe helt vesentlig der. Utreder han deg med sånne personlighetsspm nå for å finne ut dette nå? Husk også på at alle har mer og mindre fordelaktige trekk i personligheten sin. Det er helt menneskelig.Tror det er lett å glemme. Så uansett, man er ikke så unormal da:)

" Men uansett spiller det ingen rolle for meg hva det heter. Jeg skal jobbe hardt for å bli bedre og sterkere."

Sunn innstilling!!! Nettopp den vil hjelpe deg _mye_ videre. Tro meg, da jeg kom til den samme så løsnet det endelig. Det er ikke noe gunstig å sitte der med redsel innimellom for å bli målt opp og ned i mente og få noe på papiret man helst ikke vil. Så blir det denne redselen som faktisk hindret meg selv i videre fullgod hjelp. En må være sin egen lykkes smed:) Det går veldig fint i samtaleterapien nå. Det er takket være både meg og terapeuten! Fint å kunne rose seg selv også uten å føle seg helt narsisistisk og blærete.

Det er mye av det samme som skjer etter timene som du forteller om ja. Husker så godt hvordan dette var særlig de første mndene. Følte nesten et "tvangsmessig grublingsbehov" for å "spille av" hele terapi-sessionen om igjen.Gjerne flere ganger. Hva sa jeg? Hva sa h^*n? Hvordan var ansiktet h*ns? Hva kunne det fortelle meg? Hva mente h*n egentlig om det jeg sa, selv om h*n ikke sa noe? etc, etc. Det hjalp veldig mye ettersom jeg ble mer kjent med hvordan terapien h*ns ble lagt opp. Også ikke minst hvordan h*n er som terapeut. Jo mer jeg føler vi kjenner hverandre, jo lettere er det. Tror det handler veldig mye om trygghet.

"Jeg har ofte lurt på om det er vanlig å gruble når man er bipolar, eller om det er likt for alle. Eller om det å gruble hører med en depresjon. Spiller egentlig ingen rolle, men blir jo litt nysjerrig."

Ja, si det? Han som utredet meg (ikke h*n jeg er hos nå), husker jeg sa til meg en gang at ekstremt mange av de som fikk psykiske problemer, var smartere enn andre. Høres litt teit ut, men. Jeg spurte hva han mente med det. Da svarte han at de som bare gikk gjennom livet og levde her og nå og ikke tenkte så mye, "de trauste", fikk ikke så fulle hjerner. Han sa han ikke helt visste hva som var best *ler*. Det handler vel i bunn og grunn om å finne de rette balansegangene, tenker jeg. Jeg har hørt om flere som har den lidelsen vi har, at de har klare grubletendenser. Om det er spesifikt tegn for oss med BP, vet jeg ikke helt. Det virker for meg igrunn ikke helt usannsynlig. Jeg tenker i hvert fall _alt_ for mye i en depresjon. For ikke å snakke om i en hypomani der tankene bare raser av gårde om alt jeg kan utrette, alle idèene som kommer m.m. Tror ellers mange som blir depressive blir grublete. Da er det ikke snakk om sånn positiv løsningsorientert grubling (som jeg opplever jeg har i en hypomani), men sånn destruktiv som bare drar en lenger og lenger ned - i bekkmørket. Kanskje er det slik som utrederpsykologen fortalte meg: at grubling i seg selv, lett kan føre til depresjon og vica versa. Hmmm, interessant problemstilling i grunn!

Husker veldig godt hvordan du fortalte om svingningene dine. Hva sier psykiateren din om dette? Tror han det var AD-utløst Rapid Cycling? Håper for din del du ikke lider av RC også. Jeg må fortelle deg noe veldig godt nytt: min RC er blitt nesten borte nå. )))) For meg fungerer det godt med SS kombinert med AD. Så nå er det "bare" alt dette andre av heavy opplevelse fra tidligere, som er kjernen av problemet. Håper dette også blir situasjonen for deg, så du slipper slite minst mulig med mange BP-episoder. Litt hypomanifølelse kan jeg unne deg:P, men depresjon gå din vei!

"Kan jeg spørre om du har slektninger som er bipolar? Det er jo ganske arvelig."

Selvsagt bare å spørre. Jo, jeg har det. Jeg er så "heldig" at det fins på begge sider av mine foreldres familier. Gode gener altså (ironisk). Men dette er noe som er fortidd og noe jeg ikke har funnet ut av før jeg begikk kraftig "fisking" via omveier etter informasjon. A la sånn: Du hva var det egentlig med han som... osv.

"Legen og jeg tror at min far er det, men i en verre grad (men han har aldri villet ta imot hjelp) og at han var psykotisk de gangene (særlig i høytidene og i ferier) han var ja.. slem, om jeg kan kalle det det. Hadde det vært en pf, ville dette vært tilstede hele tiden. For han hadde jo noen gode perioder også, hvor han var "liten" og snill. Dessuten holdt han på å bli tvangsinnlagt en gang (av politi og lege), men mamma nektet, torde ikke."

Skjønner. Om han er bipolar han også, høres han ut til å være BPI. Ikke for at de er kjennetegnet av å være slemme altså, slett ikke. Men at psykoser og mani det er jo veldig ofte som hånd i handske ved type 1.

"Vet du, at det har jeg forståelse for. Det må være en utfordring for deg, særlig om du har en bra dag den dagen du er der, kansje?"

Jeg synes heller faktisk det er motsatt. For ellers så har jeg energi nok til å være strukturert nok og klartenkt.

" Hadde jg vært deg, ville jeg ført en dagbok, skrevet ned ting. Jeg har begynte å gjøre det selv."

Lurt! Tar det til etteretning!

" Har dere satt dere noe mål, forresten? Lagt noen rammer, planer?"

Tja, det skorter litt her altså. Det må jeg innrømme. Først etter veldig lang tid sa h*n et mål, som skulle være felles. Så for et par uker siden omtrent sa h*n et par andre mål. Var for såvidt enig i dem, det var ikke det.

Hva med deg og utrederen mht mål? Snakket noe om det?

"Så du forsiden av dol, hvor de har en artikkel likt grubleråde?

Prøver å fokusere mer på når jeg faktisk grubler. "

Ja, så den sto på førstesida her for ikke lenge siden. Men grublet på om jeg skulle lese den eller ikke. *ler* Så har satt den noe på vent. Tenker på å lese den en dag om ikke så lenge.

Ha en fin-fin dag du også. Håper du får noen solstråler på huden- Det gjør så godt med lys!

Hilsen meg,

[Gjest Jente31]

Heisan du reisende kvinne!

I dag er det fint lys på himmelen. Morgentabletten (Lamictalen) godgjør seg i magen. Og det tegner til å bli en god dag.

Hehe, tenk den starten på en roman! *flirer rått*

Jøsses, så flott om roen du merker nå har smh med nymedisineringen! Det kan jo også være at roen kommer av at du endelig er lovet oppfølgingen du trenger også. Jeg tror i hvert fall jeg måtte opp i 100 mg før jeg merket noe. Nå tar jeg 200 forresten. Er det blodprøvetaking som venter fremover? Jeg hater å se blod, så den delen var litt ubehagelig. Men har skrevet sitatet ditt for alltid bak øret: vondt skal vondt fordrive!

Det med grenser er jeg ikke så god på. Hmmm, også er det ikke så lett å vite for meg når jeg skal presse meg ennå litt til og når "nok er nok". Målet er jo selvsagt ikke å forbli totalt "slakt" etter timene i hele uka etterpå. Sist gang ble jeg "slakt" i timen. Etterpå ble det lettelse. Var i grunn ikke sikker på hvordan det ville bli i etterkant. Så ble utfallet fint.

"Det er forresten godt å høre at jeg også kan være til litt hjelp, jeg forsøker å bidra med noe tilbake, der jeg kan."

"Såklabert" at du kan det. Du er flink til å gi av deg selv, synes jeg. Selv om du har mange tøffe tørner i livet ditt. Håper forresten han x-en din har roet seg litt mer nå. Veldig glad jeg ikke har en sånn mann... Beklager å måtte si det altså. Huff. Åssen går det med ungene forresten? Slipper de å se faren sin i "ond tilstand"?

"Bare det at psykpl ikke så på papirene jeg hadde med meg, sier nok litt om hvor alvorlig hun tok meg, tror jeg. Hun brukte ikke engang slike skjemar de gjør på den nye utredn"

Det forteller mye det, ja. Jeg fikk veldig inntrykk av at du i den psykepleier"utredningen" fikk følt veldig mye av ansvaret. Det er jo helt feil. Selvsagt er det utreden som er ansvarlig. Da jeg ble utredet på DPS, fikk jeg også sånne skjemaer. Ble stilt de obligatoriske spm + flere til i timene, også skulle samboeren min og en annen fylle ut svar på de samme skjemaene.

"Men det gikk så bra så..uansett, jeg klagde på utredningen jeg fikk her hjemme, da jeg skulle svare på spm jeg fikk ang denne da den var ferdig. Da la jeg ikke skjul på hva jeg mente. Og jeg står for det. "

Helt på sin plass!

"Legen sa at det ikke trenger å være en pf som har gjort meg slik jeg er, altså usikker og alt som følger med. det kan være dårlig selvtillit som er hovedårsaken."

Dårlig selvtillit tror jeg er noe som ligger til grunn for veldig mange (de aller fleste) psykiske tilstander. Så psykiateren din berører noe helt vesentlig der. Utreder han deg med sånne personlighetsspm nå for å finne ut dette nå? Husk også på at alle har mer og mindre fordelaktige trekk i personligheten sin. Det er helt menneskelig.Tror det er lett å glemme. Så uansett, man er ikke så unormal da:)

" Men uansett spiller det ingen rolle for meg hva det heter. Jeg skal jobbe hardt for å bli bedre og sterkere."

Sunn innstilling!!! Nettopp den vil hjelpe deg _mye_ videre. Tro meg, da jeg kom til den samme så løsnet det endelig. Det er ikke noe gunstig å sitte der med redsel innimellom for å bli målt opp og ned i mente og få noe på papiret man helst ikke vil. Så blir det denne redselen som faktisk hindret meg selv i videre fullgod hjelp. En må være sin egen lykkes smed:) Det går veldig fint i samtaleterapien nå. Det er takket være både meg og terapeuten! Fint å kunne rose seg selv også uten å føle seg helt narsisistisk og blærete.

Det er mye av det samme som skjer etter timene som du forteller om ja. Husker så godt hvordan dette var særlig de første mndene. Følte nesten et "tvangsmessig grublingsbehov" for å "spille av" hele terapi-sessionen om igjen.Gjerne flere ganger. Hva sa jeg? Hva sa h^*n? Hvordan var ansiktet h*ns? Hva kunne det fortelle meg? Hva mente h*n egentlig om det jeg sa, selv om h*n ikke sa noe? etc, etc. Det hjalp veldig mye ettersom jeg ble mer kjent med hvordan terapien h*ns ble lagt opp. Også ikke minst hvordan h*n er som terapeut. Jo mer jeg føler vi kjenner hverandre, jo lettere er det. Tror det handler veldig mye om trygghet.

"Jeg har ofte lurt på om det er vanlig å gruble når man er bipolar, eller om det er likt for alle. Eller om det å gruble hører med en depresjon. Spiller egentlig ingen rolle, men blir jo litt nysjerrig."

Ja, si det? Han som utredet meg (ikke h*n jeg er hos nå), husker jeg sa til meg en gang at ekstremt mange av de som fikk psykiske problemer, var smartere enn andre. Høres litt teit ut, men. Jeg spurte hva han mente med det. Da svarte han at de som bare gikk gjennom livet og levde her og nå og ikke tenkte så mye, "de trauste", fikk ikke så fulle hjerner. Han sa han ikke helt visste hva som var best *ler*. Det handler vel i bunn og grunn om å finne de rette balansegangene, tenker jeg. Jeg har hørt om flere som har den lidelsen vi har, at de har klare grubletendenser. Om det er spesifikt tegn for oss med BP, vet jeg ikke helt. Det virker for meg igrunn ikke helt usannsynlig. Jeg tenker i hvert fall _alt_ for mye i en depresjon. For ikke å snakke om i en hypomani der tankene bare raser av gårde om alt jeg kan utrette, alle idèene som kommer m.m. Tror ellers mange som blir depressive blir grublete. Da er det ikke snakk om sånn positiv løsningsorientert grubling (som jeg opplever jeg har i en hypomani), men sånn destruktiv som bare drar en lenger og lenger ned - i bekkmørket. Kanskje er det slik som utrederpsykologen fortalte meg: at grubling i seg selv, lett kan føre til depresjon og vica versa. Hmmm, interessant problemstilling i grunn!

Husker veldig godt hvordan du fortalte om svingningene dine. Hva sier psykiateren din om dette? Tror han det var AD-utløst Rapid Cycling? Håper for din del du ikke lider av RC også. Jeg må fortelle deg noe veldig godt nytt: min RC er blitt nesten borte nå. )))) For meg fungerer det godt med SS kombinert med AD. Så nå er det "bare" alt dette andre av heavy opplevelse fra tidligere, som er kjernen av problemet. Håper dette også blir situasjonen for deg, så du slipper slite minst mulig med mange BP-episoder. Litt hypomanifølelse kan jeg unne deg:P, men depresjon gå din vei!

"Kan jeg spørre om du har slektninger som er bipolar? Det er jo ganske arvelig."

Selvsagt bare å spørre. Jo, jeg har det. Jeg er så "heldig" at det fins på begge sider av mine foreldres familier. Gode gener altså (ironisk). Men dette er noe som er fortidd og noe jeg ikke har funnet ut av før jeg begikk kraftig "fisking" via omveier etter informasjon. A la sånn: Du hva var det egentlig med han som... osv.

"Legen og jeg tror at min far er det, men i en verre grad (men han har aldri villet ta imot hjelp) og at han var psykotisk de gangene (særlig i høytidene og i ferier) han var ja.. slem, om jeg kan kalle det det. Hadde det vært en pf, ville dette vært tilstede hele tiden. For han hadde jo noen gode perioder også, hvor han var "liten" og snill. Dessuten holdt han på å bli tvangsinnlagt en gang (av politi og lege), men mamma nektet, torde ikke."

Skjønner. Om han er bipolar han også, høres han ut til å være BPI. Ikke for at de er kjennetegnet av å være slemme altså, slett ikke. Men at psykoser og mani det er jo veldig ofte som hånd i handske ved type 1.

"Vet du, at det har jeg forståelse for. Det må være en utfordring for deg, særlig om du har en bra dag den dagen du er der, kansje?"

Jeg synes heller faktisk det er motsatt. For ellers så har jeg energi nok til å være strukturert nok og klartenkt.

" Hadde jg vært deg, ville jeg ført en dagbok, skrevet ned ting. Jeg har begynte å gjøre det selv."

Lurt! Tar det til etteretning!

" Har dere satt dere noe mål, forresten? Lagt noen rammer, planer?"

Tja, det skorter litt her altså. Det må jeg innrømme. Først etter veldig lang tid sa h*n et mål, som skulle være felles. Så for et par uker siden omtrent sa h*n et par andre mål. Var for såvidt enig i dem, det var ikke det.

Hva med deg og utrederen mht mål? Snakket noe om det?

"Så du forsiden av dol, hvor de har en artikkel likt grubleråde?

Prøver å fokusere mer på når jeg faktisk grubler. "

Ja, så den sto på førstesida her for ikke lenge siden. Men grublet på om jeg skulle lese den eller ikke. *ler* Så har satt den noe på vent. Tenker på å lese den en dag om ikke så lenge.

Ha en fin-fin dag du også. Håper du får noen solstråler på huden- Det gjør så godt med lys!

Hilsen meg,

Jøsses, dette var litt av en start på et hyggelig svarinnlegg. Du hadde virkelig egnet deg som forfatter! :-) Fint å høre at du også har hatt en strålende dag. Det er herlig å få litt lys (og forhåpentligvis litt farge) på huden. Det gjør godt.

Skal til legen/psykiateren igjen på onsdag, blir spennende å høre hva han tenker om det jeg opplever som en mer indre ro. Det river ikke lenger like mye innvendig, helt snålt egentlig. Det føles så godt! Jeg klarer å nyte mer :-) Er spent hva han sier ja..

Er ikke flink med grenser selv, jeg. Tror det er en treningssak, og at det vil ta tid. Kansje kan du nevne det for psykologen din, la det være et tema. Tror det er ganske viktig i grunn, når det gjelder flere ting i livet.

Før pushet jeg meg alltid til det ytterste - både psykisk og fysisk, selv om alle varsellampene blinket som bare det. Men jeg forsto det ikke før jeg møtte veggen og kroppen nektet.

''"Såklabert"''

Måtte le litt av det ordet. Det var et herlig og artig ord :-) Jeg ble rådet til å ta mer vare på meg selv og barna, så jeg har ikke svart så mye siste mndene her inne. Men det føles godt å gi litt.

Jeg synes du er flink også. Jeg blir sittende og være tilskuer i flere diskusjoner. Lærer mye på det også. Synes det er mye interessant. Og så er du så flink til å ordlegge deg, i tillegg til at du virker veldig kunnskapsrik (men husk å ta vare på deg selv også, mellom slaga).

X'en ja.. Et kapittel for seg selv. Han er veldig ustabil. Blid og sur om en annen. Verre nå, enn før, synes jeg. Føler han bruker ungene mot meg. Samarbeider dårlig også. Han kan finne på å si at ungene ikke får komme, og at han ikke orker å ha de da og da pga det og det. Men jeg syns ikke han tar særlig hensyn til de. Ikke lett, men.. Skal på ny samtale med bup om ikke lenge, og får ta opp litt mer der.

Merker veldig godt om jeg er i nærheten av han, da. Alt knyter seg bare, jeg blir stresset. Blir forundret når jeg tenker på hvor lenge jeg var sammen med han, holdt ut. Men det kom jo av at jeg trodde det skulle være sånn, at det var normalt - men at de fleste skjulte det - også mine venner og deres famile.

Det går bra med barna. Etter at jeg flyttet ut, har begge to blitt roligere og tryggere. Dattern min/vår har nesten ikke hatt raserianfall siden jeg flyttet, og hun begynte på BUP. Det hører nå med sjeldenhetene. Hun har også fått betydelig større selvtillit, og føler seg trygg ift klassen sin og venner.

''Jeg fikk veldig inntrykk av at du i den psykepleier"utredningen" fikk følt veldig mye av ansvaret.''

Nettopp. Der sa du det. Dette ansvaret følte jeg til å begynne med på Levanger også - helt til nhd svarte meg vedr det.

Det er egentlig ille, synes jeg, at det er sånn noen steder. Det skulle ikke vært lov.

Tar "personlighetstester" ja.

''Det er ikke noe gunstig å sitte der med redsel innimellom for å bli målt opp og ned i mente og få noe på papiret man helst ikke vil.''

Det har du helt rett i! Var godt å høre at du også har kommet dithen, tror det er veldig viktig.. Den erfaringen har du jo selv.

''Fint å kunne rose seg selv også uten å føle seg helt narsisistisk og blærete. :)''

Hehe, du sier no' der, du :-)

Fulle hjerner ja.. Er det egentlig så bra å ha en full hjerne hele tiden? temmelig slitsomt, spør du meg. Men psykologen din har et godt poeng, tror jeg. Kan det være derfor at det sies at bipolare er intelligente mon tro? Men det spørs hva man grubler på sikkert..

Godt RC'en nesten er borte for deg nå. Tvi tvi, håper den er borte for godt. Slitsomt å svinge opp og ned som en jojo. Jeg har ikke snakket med legen om min mistanke. Han har iallefall nevnt at det jeg kansje skal slutte med AD. Vi får se. Tenkte ta det opp på onsdag.

''Litt hypomanifølelse kan jeg unne deg:P, men depresjon gå din vei!''

Takk i like måte! (men bare litt da:-)

Jeg tror også at min far har eneren. Farmoren vår var også opp og ned. Hun var mye innlagt på slutten, og fikk diagnosen schizofreni og var sterkt psykotisk..

Har tenkt på om vi kansje burde flyttet oss over til meldinger, da dette blir mer og mer en "chat" :-) Hyggelig å dele erfaringer med deg iallefall. Dette ble mer svar enn spm, men kommer kansje tilbake sterkere senere igjen.

Klem :-)