Lei av å være syk

[Gjest Armod]

Jeg blir ikke bra. Det er jævlig å vase rundt her hjemme uten å orke noenting. Så lenge jeg har masse pittesmå blemmer så er det vel ingenting, ikke sant? Vet ikke om det er fontexen sin feil eller om jeg har et virus som har bestemt seg for å bli for evig tid. Ikke tok legen seg tid til å kikke på det og ikke har han tid til å ringe meg i ettertid. Antistoffprøvene tar to uker, men kan ikke forestille meg å leve dette forpesta livet i en dag til. Det er som all livsgnist er borte, jeg er bare trøtt, sliten og er ikke noe poeng i noe som helst. Ikke orker jeg å gå ut å være sosial, ikke orker jeg å gå tur fordi jeg har for mye smerter i kroppen. Absolutt alt begrenser seg selv Føler meg som en handcapet pasient som ikke klarer noenting.

Ikke blir jeg tatt på alvor heller, og i den grad jeg blir det, så virker det ikke som verken legen eller behandler kan bidra stort. Det må liksom bare gå som det går og thats it. Jeg orker heller ikke mase sånn på de. Hvis de mener jeg ikke dør av det, så er det vel greit for dem. Men ikke for meg som har det sånn. Skulle tålt at det var sånn i et par uker, men når det begynner å bli måned(er) så tærer det. Jeg kjenner ikke igjen kroppen min som er full av ødemer og merker etter klær, eller magen min som er så stor at jeg ser gravid ut. Jeg fatter ikke hva som skjer. Jeg gir blaffen i at jeg syter også, jeg er bare drittlei. Her jobber jeg intenst for å bli bedre og samarbeide med behandlerne mine, så får jeg ikke hjelp når jeg virkelig trenger det. Da gir jeg på en måte opp. Hadde bestilt time med en lege nr.2, som skulle være på onsdag, men så fikk jeg brev at den ble forskjøvet til slutten av månenden. Jeg ligger ikke for døden, men allmentilstanden er mildt sagt elendig. Men det er vel bare å glemme for de som skulle hjelpe meg, de har vel nok å gjøre enn å bry seg om elendige og verdiløse meg. Sorry, men må bare få det ut. Er oppgitt, lei og frustrert.

[frosken]

Ut i fra det du skriver, så er det litt vanskelig å vite om du har blitt tatt på alvor eller ikke. Men unasett så føler du at du ikke har blitt sett og vurdert i tilstrekkelig grad, så da synes jeg du skal bestille en ny time hos fastlegen for å diskutere situasjonen.

[Gjest Armod]

Ut i fra det du skriver, så er det litt vanskelig å vite om du har blitt tatt på alvor eller ikke. Men unasett så føler du at du ikke har blitt sett og vurdert i tilstrekkelig grad, så da synes jeg du skal bestille en ny time hos fastlegen for å diskutere situasjonen.

Jeg ringte han i dag og han ba meg komme i morgen for å ta en prøve. Han tok meg på alvor i dag. Men har jo gått sånn lenge uten at jeg føler jeg har blitt hørt. Og det har kostet mye krefter.

Det ene tar det andre. Gjennopplever ting som jeg har fortrengt i lang tid, uten at jeg vil det. Det er så traumatisk og gjennomsyrende vondt. Samtidig så tenker jeg at jeg var jo med på det selv, så jeg har skyld. Føler meg skyldig og pill råtten. Hater meg selv. Jeg er pestbefengt. Så jeg har slutta å gå ut for å skåne omgivelsene mine. Antakelig vil de rynke på nesen bare ved å se meg. Jeg skammer meg bare så inderlig over meg selv.

Ingenting henger på greip lenger

[frosken]

Jeg ringte han i dag og han ba meg komme i morgen for å ta en prøve. Han tok meg på alvor i dag. Men har jo gått sånn lenge uten at jeg føler jeg har blitt hørt. Og det har kostet mye krefter.

Det ene tar det andre. Gjennopplever ting som jeg har fortrengt i lang tid, uten at jeg vil det. Det er så traumatisk og gjennomsyrende vondt. Samtidig så tenker jeg at jeg var jo med på det selv, så jeg har skyld. Føler meg skyldig og pill råtten. Hater meg selv. Jeg er pestbefengt. Så jeg har slutta å gå ut for å skåne omgivelsene mine. Antakelig vil de rynke på nesen bare ved å se meg. Jeg skammer meg bare så inderlig over meg selv.

Ingenting henger på greip lenger

Det blir fort krøll i relasjonen til fastlegen når ting er komplekst. En del fastleger elsker frasen "det er bare et virus", og særlig i forhold til mennesker med psykiske vansker kan de bli overforenklende i sine tolkninger av hva som foregår. På den annen side har du gjennom det du har skrevet her, vist at du kan bli ganske engstlig i forhold til fysiske symptomer, og dermed kan det i den situasjoner være riktig at fastlegen forsøker å roe ting litt ned. Uansett så tror jeg det er viktig at fastlegen har tatt seg tid til å høre og se det du vil formidle, da det vil være lettere i etterkant å stole på den vurderingen legen har gjort, dersom du vet at alle dine synspunkter har blitt hørt.

Jeg håper at du og din nye behandler etterhvert får sortert det har skjedd deg tidligere. Forhåpentligvis får du det snart slik, at ikke hele tilværelsen handler om det som skjedde. Du får ikke fortiden tilbake, kun fremtiden. Jeg tenker at det overhodet ikke er noen tvil om hvem som skulle tatt ansvar for at forholdet ikke oppsto; din sårbarhet ble utnyttet av en som skulle ha visst bedre. Samtidig er det som du sier, at du vet at du i lange perioder ønsket dette forholdet over alt på jord. Dette forandrer ikke på hvem som har ansvaret for det som skjedde, men situasjonen blir mindre "sort-hvit" enn hva som er tilfelle i en del andre overgrepssituasjoner. Dermed blir skyldproblematikken og skammen så intens, og må jobbes mye med.

Jeg lurer på om du etterhvert kunne prøve å ta kontakt med noen av dine gamle venner for å gjøre ting sammen med dem. Ville det være mulig å skape seg noen frisoner, som ikke handlet om ditt indre liv, men mer om et eller annet ukomplisert? Evt. om du etterhvert kan få det såpass ok at du kan jobbe noen få timer i uken igjen.

[Gjest Armod]

Det blir fort krøll i relasjonen til fastlegen når ting er komplekst. En del fastleger elsker frasen "det er bare et virus", og særlig i forhold til mennesker med psykiske vansker kan de bli overforenklende i sine tolkninger av hva som foregår. På den annen side har du gjennom det du har skrevet her, vist at du kan bli ganske engstlig i forhold til fysiske symptomer, og dermed kan det i den situasjoner være riktig at fastlegen forsøker å roe ting litt ned. Uansett så tror jeg det er viktig at fastlegen har tatt seg tid til å høre og se det du vil formidle, da det vil være lettere i etterkant å stole på den vurderingen legen har gjort, dersom du vet at alle dine synspunkter har blitt hørt.

Jeg håper at du og din nye behandler etterhvert får sortert det har skjedd deg tidligere. Forhåpentligvis får du det snart slik, at ikke hele tilværelsen handler om det som skjedde. Du får ikke fortiden tilbake, kun fremtiden. Jeg tenker at det overhodet ikke er noen tvil om hvem som skulle tatt ansvar for at forholdet ikke oppsto; din sårbarhet ble utnyttet av en som skulle ha visst bedre. Samtidig er det som du sier, at du vet at du i lange perioder ønsket dette forholdet over alt på jord. Dette forandrer ikke på hvem som har ansvaret for det som skjedde, men situasjonen blir mindre "sort-hvit" enn hva som er tilfelle i en del andre overgrepssituasjoner. Dermed blir skyldproblematikken og skammen så intens, og må jobbes mye med.

Jeg lurer på om du etterhvert kunne prøve å ta kontakt med noen av dine gamle venner for å gjøre ting sammen med dem. Ville det være mulig å skape seg noen frisoner, som ikke handlet om ditt indre liv, men mer om et eller annet ukomplisert? Evt. om du etterhvert kan få det såpass ok at du kan jobbe noen få timer i uken igjen.

Jeg er engstelig for tida. Og jeg er redd nå fordi fontex er seponert. Føles ikke som jeg har filter for tankene på samme måte som før. Klarer ikke stoppe de selvhatende frasene og føler trang til å straffe meg selv for det som skjedde. Behandler sier også at ansvaret var ikke mitt, men....hvordan kunne jeg unngå å vite bedre? Eller, jeg visste det innerst inne, men....

Når disse tankene kommer, så bygger deg seg opp en intens angst. Tanker som hva om jeg er fortapet, hva om noe forferdelig skjer, hva om alle glemmer meg og jeg dør alene, osv...og hva skjer uten et ad...hva skjer med meg..Ja, jeg er redd, veldig veldig redd.

Håper at jeg får ork til noe annet..for slik det er nå, det skremmer meg. Har aldri hatt tendenser til å dra dyna over hodet før, har hatt en annet liv, samme hva som har skjedd...mens nå så bare raser det sammen...

Skulle prøvd å fått et liv på fote igjen ja...men har ikke den gutsen jeg skulle hatt...jeg har ikke gitt opp drømmer og sånn, men..gnisten er der ikke for tida. Det dreier seg stort sett om å størst mulig grad unngå mer skade akkurat nå, det er slitende i lengden.

Og jeg har jo en far som kan være lite sympatisk og som har det med å trøkke meg lenger ned i søla når det er som verst. Har ikke mye kontakt med han, men når jeg har det, så klarer han det likevel. Det gjør meg deprimert og minner om en vanskelig far og svært vonde minner fra da jeg var lita dukker opp..jeg var uelsket og følte meg mindreverdig allerede som treåring.

Veien føles så forbaska tung og hard, og jeg vet ikke engang om der er en vei. Behandler kan si at det er fremskritt osv, men jeg føler jeg har gått og gått gjennom en mørk tunell i årevis..og ennå ser jeg ikke lyset.

[frosken]

Jeg er engstelig for tida. Og jeg er redd nå fordi fontex er seponert. Føles ikke som jeg har filter for tankene på samme måte som før. Klarer ikke stoppe de selvhatende frasene og føler trang til å straffe meg selv for det som skjedde. Behandler sier også at ansvaret var ikke mitt, men....hvordan kunne jeg unngå å vite bedre? Eller, jeg visste det innerst inne, men....

Når disse tankene kommer, så bygger deg seg opp en intens angst. Tanker som hva om jeg er fortapet, hva om noe forferdelig skjer, hva om alle glemmer meg og jeg dør alene, osv...og hva skjer uten et ad...hva skjer med meg..Ja, jeg er redd, veldig veldig redd.

Håper at jeg får ork til noe annet..for slik det er nå, det skremmer meg. Har aldri hatt tendenser til å dra dyna over hodet før, har hatt en annet liv, samme hva som har skjedd...mens nå så bare raser det sammen...

Skulle prøvd å fått et liv på fote igjen ja...men har ikke den gutsen jeg skulle hatt...jeg har ikke gitt opp drømmer og sånn, men..gnisten er der ikke for tida. Det dreier seg stort sett om å størst mulig grad unngå mer skade akkurat nå, det er slitende i lengden.

Og jeg har jo en far som kan være lite sympatisk og som har det med å trøkke meg lenger ned i søla når det er som verst. Har ikke mye kontakt med han, men når jeg har det, så klarer han det likevel. Det gjør meg deprimert og minner om en vanskelig far og svært vonde minner fra da jeg var lita dukker opp..jeg var uelsket og følte meg mindreverdig allerede som treåring.

Veien føles så forbaska tung og hard, og jeg vet ikke engang om der er en vei. Behandler kan si at det er fremskritt osv, men jeg føler jeg har gått og gått gjennom en mørk tunell i årevis..og ennå ser jeg ikke lyset.

'' Eller, jeg visste det innerst inne, men....''

Du visste sannsynligvis at de fleste ville mene at et slikt forhold ikke var riktig. Men så konstruerte du sikkert noen motargumenter, fordi du følte så intenst der og da at dette var akkurat det du trengte. Sett fra mitt ståsted er det ingen tvil om hvem som skulle ha forhindret at forholdet utviklet seg, men jeg tror ditt eget bidrag gjør at du sliter med å gi slipp på skyld og skam.

Jeg tror at du på sikt vil få kontakt med ressurs-sidene dine igjen, men akkurat nå er vel den største oppgaven å akseptere at du har det akkurat som du har det, og i tillegg la være å handle destruktivt.

Håper kvelden blir så bra som den kan bli:-)

[Gjest Armod]

'' Eller, jeg visste det innerst inne, men....''

Du visste sannsynligvis at de fleste ville mene at et slikt forhold ikke var riktig. Men så konstruerte du sikkert noen motargumenter, fordi du følte så intenst der og da at dette var akkurat det du trengte. Sett fra mitt ståsted er det ingen tvil om hvem som skulle ha forhindret at forholdet utviklet seg, men jeg tror ditt eget bidrag gjør at du sliter med å gi slipp på skyld og skam.

Jeg tror at du på sikt vil få kontakt med ressurs-sidene dine igjen, men akkurat nå er vel den største oppgaven å akseptere at du har det akkurat som du har det, og i tillegg la være å handle destruktivt.

Håper kvelden blir så bra som den kan bli:-)

Godt at du skrev om dette med skyld og sånn i min situasjon, på en så klar måte som gjør at jeg kan ta det (litt) innover meg.

Håper jeg en dag står der og skal reise til skolen og fortsette å studere..å klare å være sosial, møte nye mennesker. Men den er ikke så langt fra der han er også...så det kan ikke være nå, det må bli siden.

Jeg har nettopp skrevet i mine dagboknotater som jeg sendte til psykiater nå. Jeg skrev i mailen at jeg hele mitt voksne liv har trodd jeg ikke husket noe fra barndommen. Men jeg har fortrengt. Og nå husker jeg stadig mer og mer...og ser flere sammenhenger. Jeg husker også stadig flere ting fra forholdet..men denne gangen husker jeg ikke bare det gode, men også hvor grusomt det kunne være...å være i noe sånt...og aldri har jeg vært så langt nede...må jo være en fornuft i det, men...håper at jeg tåler dette og det ikke bærer utfor...tanken på at AD er seponert utløser katastrofetankene mine om å miste kontroll..det er jo det jeg er mest redd for...

Takk for at du tok deg tid, frosken.

[bibben]

Godt at du skrev om dette med skyld og sånn i min situasjon, på en så klar måte som gjør at jeg kan ta det (litt) innover meg.

Håper jeg en dag står der og skal reise til skolen og fortsette å studere..å klare å være sosial, møte nye mennesker. Men den er ikke så langt fra der han er også...så det kan ikke være nå, det må bli siden.

Jeg har nettopp skrevet i mine dagboknotater som jeg sendte til psykiater nå. Jeg skrev i mailen at jeg hele mitt voksne liv har trodd jeg ikke husket noe fra barndommen. Men jeg har fortrengt. Og nå husker jeg stadig mer og mer...og ser flere sammenhenger. Jeg husker også stadig flere ting fra forholdet..men denne gangen husker jeg ikke bare det gode, men også hvor grusomt det kunne være...å være i noe sånt...og aldri har jeg vært så langt nede...må jo være en fornuft i det, men...håper at jeg tåler dette og det ikke bærer utfor...tanken på at AD er seponert utløser katastrofetankene mine om å miste kontroll..det er jo det jeg er mest redd for...

Takk for at du tok deg tid, frosken.

Hei Armod,

På hvilken måte har du klart å frembringe minner og å huske bedre det du tidligere har fortrengt?

Ønsker deg en god dag )

[Gjest Armod]

Hei Armod,

På hvilken måte har du klart å frembringe minner og å huske bedre det du tidligere har fortrengt?

Ønsker deg en god dag )

''På hvilken måte har du klart å frembringe minner og å huske bedre det du tidligere har fortrengt?''

Ja si det. Går i metakognitiv terapi med innslag av psykoterapi (antar jeg...) Terapeuten er veldig klar på å sette rammer. Men samtidig så stiller hn meg spørsmål som får meg til å tenke. Første timene etter timen er jeg et katastrofeområde, dagen etter bedre, og noen dager etter det et nytt katastrofeområde, i og med at jeg ser sammenhenger jeg ikke har sett før...

Samtidig så skriver jeg dagboknotater. Noterer alle nye sammenhenger jeg ser og minner som dukker opp av seg selv. Så snakker vi om det jeg har notert i timen neste gang. Prøver også å lese i en bok som heter "Gjenskap livet ditt" av Young og Klosko som har et kognitivt/metakognitivt/psykoanalytisk perspektiv i forhold til destruktive leveregler som ofte er ubevisste...

Ellers så går jeg også i psykomotorisk behandling som også åpner slusene på en annen måte. Minner som ligger "lagret" i kroppen forløser seg ved at spenningene blir forløst. Jeg har også brukt kroppen til å fortrenge ved muskelspenninger osv. Når jeg blir mer avslappet så strømmer ofte minnene..og jeg husker mer enn jeg trodde var mulig..

Håper du også får en fin dag, bibben...

[bibben]

''På hvilken måte har du klart å frembringe minner og å huske bedre det du tidligere har fortrengt?''

Ja si det. Går i metakognitiv terapi med innslag av psykoterapi (antar jeg...) Terapeuten er veldig klar på å sette rammer. Men samtidig så stiller hn meg spørsmål som får meg til å tenke. Første timene etter timen er jeg et katastrofeområde, dagen etter bedre, og noen dager etter det et nytt katastrofeområde, i og med at jeg ser sammenhenger jeg ikke har sett før...

Samtidig så skriver jeg dagboknotater. Noterer alle nye sammenhenger jeg ser og minner som dukker opp av seg selv. Så snakker vi om det jeg har notert i timen neste gang. Prøver også å lese i en bok som heter "Gjenskap livet ditt" av Young og Klosko som har et kognitivt/metakognitivt/psykoanalytisk perspektiv i forhold til destruktive leveregler som ofte er ubevisste...

Ellers så går jeg også i psykomotorisk behandling som også åpner slusene på en annen måte. Minner som ligger "lagret" i kroppen forløser seg ved at spenningene blir forløst. Jeg har også brukt kroppen til å fortrenge ved muskelspenninger osv. Når jeg blir mer avslappet så strømmer ofte minnene..og jeg husker mer enn jeg trodde var mulig..

Håper du også får en fin dag, bibben...

Hei igjen Armod!

Takk for fyldig og interessant forklaring på hvilke strategier du benytter! Og takk for boktipset! Den skal jeg skaffe meg.

Jeg kan forstå på det du skriver at det er en tøff prosess du er i gang med. Det er virkelig imponerende å gå i gang med et slikt prosjekt! Jeg går ut i fra at du er tilfreds med dine støttespillere siden du tør å gå inn i dette materialet sammen med dem.

Jeg håper du etterhvert vil se tilbake på alt slitet og tenke "så bra at jeg hadde guts til dette".

Jeg ønsker deg alt god videre i prosessen!

Ha en fin kveld )