Depresjon og angst...? Eller er det bare noe de sier..

[Gjest deora]

Jeg er en jente i 20 årene. Har akkurat klart å fortelle helsevesenet at jeg ble misbrukt mentalt av moren min gjennom hele oppveksten og at jeg ble seksuelt misbrukt av en "venn" flere ganger før jeg var 12 år gammel. Har hele livet hatt problemer med det å forholde meg til mennesker, og har aldri klart å være i ett ordentlig intimt forhold. Jeg klarer liksom ikke å være tilstede under samleie, og etterpå blir jeg skikkelig dårlig og skjelver, spyr etc. Jeg har i flere år slitt med spiseforstyrrelser (Aldri diagnostisert, men helt siden de første årene på barneskolen, har jeg kastet matpakka mi etc. fordi jeg var redd for å bli feit, og slanket meg! Og har til tider kastet opp eller nektet meg selv mat i lengre perioder..) Det har alltid vært et viktig ledd i min oppdragelse, at vi var dumme, feite og stygge.. Og alt det du har gjort feil, skal gjentas hele tiden! Som liten og helt frem til nå, har moren min hatt et litt rart forhold til meg.. Hun sier det rett ut at hun HATER meg, og har samtidig alltid vært besatt av at jeg må dusje, bade gå på do etc. med døra åpen.. Hun må alltid selv på badet når jeg er der, og kan huske at hun selv når jeg var ved relativt høy alder.. Tvang seg til å smøre meg i skrittet etc.. Har vist meg kjønnsorganet sitt ved å skreve rett foran meg og få meg til å "studere" henne.. Hun har også slått meg i hodet ved ett par annledninger, fordi jeg var i vegen for henne. Jeg har først i de senere dager begynt å tenke på hvor merkelig denne oppførselen er.. Men tror vel også at hun kan være deprimert. Hun har hele tiden mens jeg har levd i hvertfall truet med selvmord og å forlate oss, etc. pga at hun hatet oss (familien) så mye! Og hun sover hele dagen og hater seg selv nesten like mye som hun hater oss! Uansett.. Jeg sliter nå veldig med selvskading, mat, søvn, konsentrasjon etc. Det har alltid vært der, men nå er det så ille at jeg ikke orker noen ting! Alt er så utrolig slitsomt, finner ingen glede ved å gjøre ting og sover nesten ikke. I det siste har jeg måttet tvinge meg selv til å spise, og kutte meg utrolig mye.. Går hele tiden å tenker på døden, og hvor befriende det ville være, for å komme meg vekk fra alle de vonde tankene og minnene.. Jeg får psykolog hjelp, men føler at de bare gir meg medisiner og fokuserer på depresjon diagnosen.. Men for meg føles det ikke som en depresjon, for det har jo alltid vært slik! Hatt flere angst anfall i det siste, og havnet på sykehus pga det etc. Får psykolog hjelp ca. hver 14 dag, og går på medisiner for depresjon og søvnvansker! Men kan det være ta de heller burde "se bort i fra" denne Depresjons diagnosen, og fokusert på fortid.. Jeg tror vel det er det seksuelle overgrepet som er kilden til alt, for det er jo det som har blitt opplevd som feil i alle disse årene.. Ikke alt det andre, selv om det heller ikke har vært koselig... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Medisiner og samtaler ser ikke ut til å virke (snart 6mnd.), bare leger etc. som vet om problemene mine. Kan liksom ikke se noen annen utvei fra det vonde enn å dø.. Orker ikke å våkne hver morgen med disse vonde tankene, og sovne til minnene som brenner i hele kroppen! Hva kan jeg gjøre for at jeg skal bli bedre før det er for sent? Det er så nærme nå...

[Gjest Isflaket]

Får vondt langt inni sjelen når jeg leser om hva du har måttet leve med opgjennom årene.

Ikke lett å komme med gode råd..

Hva om du skriver ut det du nettopp satte ord på her, for så å ta det med til psykologen? Eller kansje lurere å sende det til vedkommende i forveien?

Håper du finner styrke til å oppsøke, og å ta imot den hjelpen som du sårt både trenger, og fortjener.

Ingen kan takle alt dette alene.

[Gjest Geir]

Uansett kor vanskelig det måtte være så tror eg det første du må gjøre er å kutte all kontakt med din mor, for ho "dreper" deg sakte men sikkert.

La ho seile sin egen sjø...

Deretter fortsetter du med de medisinene og den samtaleterapien du er begynt på, slik at du gradvis kan få bearbeid alle de vonde opplevelsene.

Men først og fremst, ikkje la mor di dra deg ned lenger!

mvh

[Gjest Deora]

Takk for all støtte! Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det hele... Har ikke råd til å bo for meg selv, redd for fremmede.. og har ingen venner jeg kan bo med.. Så vanskelig å flytte noe sted da.. Så nå bor jeg hjemme, men selv da jeg bodde i et annet land var det ikke til å unngå å få de vonde ordene etc. sagt til meg over tlf. og meldinger. Det er en del av meg nå. Jeg har godtatt det at livet ikke skal være lett eller positivt. Det er forsent å snu det nå, jeg kjenner ikke annet! Nå har jeg bestemt meg, orker ikke sloss.. orker ikke leve slik lenger. Beklager, men jeg er for svak til å sloss, mnd. til neste gang jeg skal ha kontakt med psykologen min. Vet jeg ikke kan vente så lenge... Tok meg selv i å skrive et brev igår.. Et selvmords rev, hvor jeg takket for alt. Plutselig stod det der svart på hvitt foran meg at jeg ikke orket mer.. Var litt ekkelt, men mest av alt.. BEFRIENDE. Vet det høres dumt ut, men jeg er ingen kriger. Ingen som kan redde meg, jeg har ingen. Så nå vil jeg snart gjennomføre planen. Takk for all støtte! Jeg vet hva dere mener, skulle gjerne sloss videre, men det hjelper aldri. Jo mer jeg sloss, jo mer synker jeg ned i gjørma. Alt blir et ork! Beklager, men tror ikke det finnes noen annen veg.