Voksnes definisjonsmakt over barn.

[Gjest Student07]

Hei! Jeg skriver en oppgave om voksnes definisjonsmakt over barn, og jeg lurer på om det ofte er mennesker som får psykiske problemer i ung voksen eller voksen alder som en følge av at foreldrene, barnehagene eller skolen ikke er obs på konsekvensene av å ikke ha en feks bekreftende eller anerkjennende holdning til barna ? Hvilke samfunns problemer kan disse barna få?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Problemet i dagens samfunn er vel heller motsatt, at foreldre ikke opptrer som autoritetspersoner, men sidestiller seg selv med små barn når ting skal defineres og besluttes.

[Gjest Spekepølse]

Problemet i dagens samfunn er vel heller motsatt, at foreldre ikke opptrer som autoritetspersoner, men sidestiller seg selv med små barn når ting skal defineres og besluttes.

Det er vel litt av begge deler, vil jeg tro.

Men uansett, selv om man kan mene at manglende autoritet er det *største* problemet, så betyr vel ikke det at Student07s problemstilling ikke er relevant?

[Gjest student07]

Det er vel litt av begge deler, vil jeg tro.

Men uansett, selv om man kan mene at manglende autoritet er det *største* problemet, så betyr vel ikke det at Student07s problemstilling ikke er relevant?

Jeg vil tro at hvis et barn ikke blir "sett" av foreldre, barnehage personell eller skole,og når de speiler seg i andre ser de bare de andre, de får ikke bekreftelse på at det er greit å være seg selv, og dermed kan de utvikle et selvbilde som er negativt. Og hvis barna da tror de må late som de er noe de ikke er, kan ikke dette slå ut i en gal retning for disse barna? Vi tro det vil ha nooen følger for disse barna videre i livet, hvis de bestandig føler at de må vise et falskt - jeg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vil tro at hvis et barn ikke blir "sett" av foreldre, barnehage personell eller skole,og når de speiler seg i andre ser de bare de andre, de får ikke bekreftelse på at det er greit å være seg selv, og dermed kan de utvikle et selvbilde som er negativt. Og hvis barna da tror de må late som de er noe de ikke er, kan ikke dette slå ut i en gal retning for disse barna? Vi tro det vil ha nooen følger for disse barna videre i livet, hvis de bestandig føler at de må vise et falskt - jeg.

Det med å "ikke bli sett" har jeg litt blandet forhold til. Jeg har mange eksempler på saklige komparentopplysninger om at vedkommende har blitt sett i stor grad, men den subjektive opplevelsen er anderledes. Noen har et umettelig behov på "å bli sett" som ingen kan tilfredsstille.

[Gjest fnugget]

Det med å "ikke bli sett" har jeg litt blandet forhold til. Jeg har mange eksempler på saklige komparentopplysninger om at vedkommende har blitt sett i stor grad, men den subjektive opplevelsen er anderledes. Noen har et umettelig behov på "å bli sett" som ingen kan tilfredsstille.

''Noen har et umettelig behov på "å bli sett" som ingen kan tilfredsstille.''

Ja det er vel klart at sånn er det for mange. Men dette har som regel alltid en årsak. Det er ikke sikkert at den beste måten å møte slike på er å gi stadig mer oppmerksomhet. Men ved å kartlegge hvorfor et barn blir slik, så vet også de voksne mer om hvordan de skal håndtere dette. Det går an "å se" et barn uten å gi barnet opmerksomhet hele tiden. Det å se barnet handler også i stor grad om fasthet og rammer, slik at barnet får spillerom til å utvikle seg innenfor aksepterte normer. Jeg tror det er like skadelig å gi et barn mer oppmerksomhet enn det har behov for, enn å gi det for lite.

[Gjest student07]

Det med å "ikke bli sett" har jeg litt blandet forhold til. Jeg har mange eksempler på saklige komparentopplysninger om at vedkommende har blitt sett i stor grad, men den subjektive opplevelsen er anderledes. Noen har et umettelig behov på "å bli sett" som ingen kan tilfredsstille.

Kan denne trangen for oppmerksomhet komme av tidligere traumer(ubevisste følelser) som har oppstått i en tidlig alder. Og denne søken etter å bli "sett" og å få bekreftelse er de eneste måtene personene føler seg trygge på?