Må si fra meg plassen :-(

[Gjest fnugget]

Jeg kom inn på videre utdanning. Har nå plass, men skjønner at jeg må melde avbud. Saken er den at det gjør fysisk vondt bare ved tanken på å si fra meg plassen. Jeg drømmer om å fortsette med livet mitt, men ser ingen mulighet til at jeg skal klare utdannelse før om et år. Jeg skal jo avgårde på den klinikken og slutte med et par medisiner i slutten av februar og nesten to måneder. Derfor må gruppebehandlingen utsettes til høsten.

Men argh, hvorfor er det så vanskelig? Hva om jeg ikke får sjansen igjen? Det er jo dette jeg vil..

[destgirl]

hei skjønner den er vond..

har du prata med skolen og spurt om du har mulighet neste år? du trenger jo ikke fortelle hvorfor men at det er en grunn, eller få legen til å skrive et skriv..hvis det er mulig..

jeg skjønner du vil videre, men hvis du er nødt å vente et år, så sjekk om muligheten er der neste år, slik at du vet at neste år har du muligheten til å gjøre det du vil..noe å holde fast og et mål når du har mulighet neste år..

håper du finner ut av det

masse lykke til

[frosken]

Snakk med utdanningsstedet om mulighet for ett års permisjon før du avslår plassen.

Bedre at du venter et år enn at du går på trynet igjen :-)

[Gjest Spekepølse]

Du får vel permisjon? Det er jo bare å skaffe seg en legeattest.

[frosken]

Du får vel permisjon? Det er jo bare å skaffe seg en legeattest.

Ikke alle studiesteder gir permisjon.

[Gjest fnugget]

Snakk med utdanningsstedet om mulighet for ett års permisjon før du avslår plassen.

Bedre at du venter et år enn at du går på trynet igjen :-)

Jeg vet ikke...er egentlig i gang med å revurdere planene mine. Faktisk så ønsker jeg i grunn ikke å bli innlagt på en rusinstitusjon. Jeg sliter ikke med rus lenger og problemet mitt ligger heller i den gata at jeg er redd for hva som vil skje uten medisiner. Dvs nå tenker jeg på forskjellige psykofarmaka, ikke bare på B-preparater.

Ruser meg ikke lenger, jobber hardt for å komme videre og jeg drikker aldri alkohol. Jeg går på imovane hver dag, men det pusterommet trenger jeg når jeg skal legge meg.

Erfaringene mine er at det er veldig destruktivt for meg å være innlagt lenge om gangen. Så jeg har skrevet til psyk og bedt om å prøve nedtrapping hjemme i stedet for. Ser det slik at det er hjemme jeg skal fungere og en innleggelse er ikke nødvendig. Hvis jeg begynner på gruppebehandling samtidig så får jeg noe igjen samtidig som jeg slutter på piller.

Og så ønsker jeg å ta videre utdanning på deltid samtidig. Kanskje er dette for ambisiøst, men jeg er så drittlei av å måtte sette livet på vent..jeg vil i gang med noe igjen, selv om det bare nå blir "in spe.."

Vet ikke om du skjønner hva jeg mener, men jeg må bare innrømme at dette pasientlivet ikke er noe for meg. Liker meg rett og slett ikke og det innvirker på alt.

[Gjest fnugget]

Du får vel permisjon? Det er jo bare å skaffe seg en legeattest.

Ja, kanskje det? Men et år er lenge....altfor lenge. Har kasta bort nok tid.

[Gjest Spekepølse]

Ikke alle studiesteder gir permisjon.

Det høres rart ut da. Men det har vel kanskje med at du er "syk" før du begynner studiene. Men om du begynner studiet, og så søker permisjon?

[Gjest fnugget]

hei skjønner den er vond..

har du prata med skolen og spurt om du har mulighet neste år? du trenger jo ikke fortelle hvorfor men at det er en grunn, eller få legen til å skrive et skriv..hvis det er mulig..

jeg skjønner du vil videre, men hvis du er nødt å vente et år, så sjekk om muligheten er der neste år, slik at du vet at neste år har du muligheten til å gjøre det du vil..noe å holde fast og et mål når du har mulighet neste år..

håper du finner ut av det

masse lykke til

Takk:)

Jeg er litt usikker for tida...er i ferd med å revurdere hva jeg tror er best for meg. Og hva problemet består i. Tror det nå må skje noe annet. Jeg blir gal og nedbrutt av å være pasient hele tiden. Livet må gå videre.....

[frosken]

Jeg vet ikke...er egentlig i gang med å revurdere planene mine. Faktisk så ønsker jeg i grunn ikke å bli innlagt på en rusinstitusjon. Jeg sliter ikke med rus lenger og problemet mitt ligger heller i den gata at jeg er redd for hva som vil skje uten medisiner. Dvs nå tenker jeg på forskjellige psykofarmaka, ikke bare på B-preparater.

Ruser meg ikke lenger, jobber hardt for å komme videre og jeg drikker aldri alkohol. Jeg går på imovane hver dag, men det pusterommet trenger jeg når jeg skal legge meg.

Erfaringene mine er at det er veldig destruktivt for meg å være innlagt lenge om gangen. Så jeg har skrevet til psyk og bedt om å prøve nedtrapping hjemme i stedet for. Ser det slik at det er hjemme jeg skal fungere og en innleggelse er ikke nødvendig. Hvis jeg begynner på gruppebehandling samtidig så får jeg noe igjen samtidig som jeg slutter på piller.

Og så ønsker jeg å ta videre utdanning på deltid samtidig. Kanskje er dette for ambisiøst, men jeg er så drittlei av å måtte sette livet på vent..jeg vil i gang med noe igjen, selv om det bare nå blir "in spe.."

Vet ikke om du skjønner hva jeg mener, men jeg må bare innrømme at dette pasientlivet ikke er noe for meg. Liker meg rett og slett ikke og det innvirker på alt.

Jeg har hele tiden vært litt undrende til dette med rusinstitusjon og deg, men har tenkt at siden du selv har opplevde et behov for den type tiltak, så er vel det ok.

Hvis du velger å prøve nedtrapping hjemme, og vet med deg selv at det er den løsningen du ønsker å prøve, så har jeg ganske stor tiltro til at det kan fungere :-)

Egentlig tror jeg at du kommer lengst dersom du både opplever imøtekommenhet av hjelpeapparatet og samtidig får definere dine egne behov.

Kan godt hende at deltidsstudier kan fungere, men bruk tid på å ta bestemmelsen og diskuter leeeeenge med behandler .

[Gjest fnugget]

Jeg har hele tiden vært litt undrende til dette med rusinstitusjon og deg, men har tenkt at siden du selv har opplevde et behov for den type tiltak, så er vel det ok.

Hvis du velger å prøve nedtrapping hjemme, og vet med deg selv at det er den løsningen du ønsker å prøve, så har jeg ganske stor tiltro til at det kan fungere :-)

Egentlig tror jeg at du kommer lengst dersom du både opplever imøtekommenhet av hjelpeapparatet og samtidig får definere dine egne behov.

Kan godt hende at deltidsstudier kan fungere, men bruk tid på å ta bestemmelsen og diskuter leeeeenge med behandler .

Ja, har vært tvilende lenge en stund. Behovene kommer etter hvert. Jeg vil videre. Men dette må jeg snakke med behandler om. Har en del spøkelser i skapet ennå. Frustrerende å føle det sånn, at jeg vil videre, samtidig som noe holder meg igjen.

Det som irriterer meg litt ang meg selv, er at jeg er så impulsiv at jeg ikke alltid klarer å bestemme meg for noe. Så må bruke tid ja, for jeg er redd for å kaste meg inn i noe som fører til enda et nederlag, om du skjønner...

Det er så vanskelig å skille tankene og følelsene fra hverandre. det har vært en enorm aktivitet oppe i topplokket siste dagene. Har vært deprimert i en hel dag sammenhengene (litt atypisk meg) og kommet frem til at jeg er i ferd med å innse den hele og fulle sannhet om hva som har skjedd....det er tøft...og så dukker det opp en ny følelse som ligner på sinne. Hvorfor i h** skal jeg la meg stoppe av en sånn person?

Det er frustrerende å være pasient på heltid når jeg føler jeg har så mye mer å spille på...og det er like frustrerende å være tålmodig. Det er så mange feller å gå i, og jeg må være mer bevisst hva jeg gjør nå.

Kunne ønske jeg ikke var så komplisert i hodet for tida, og at jeg var mer logisk...

Og så freaker jeg ut snart av å være her..er så glad jeg skal hjem i morgen..jeg savner hjemmet mitt og pusen min...og jeg vil gå videre, spøkelsene vil fortsatt være der...men noe er bare nok..

Dette bli rotete, gitt..føler meg mest som en ballong som er i ferd med å sprekke.

[destgirl]

Takk:)

Jeg er litt usikker for tida...er i ferd med å revurdere hva jeg tror er best for meg. Og hva problemet består i. Tror det nå må skje noe annet. Jeg blir gal og nedbrutt av å være pasient hele tiden. Livet må gå videre.....

skjønner den veldig godt, skjønner du er lei.. og da går det an å prøve noe annet, noe som er bra for deg...

kanskje det er det som er riktig å gjøre..

jeg tror man trenger å ta det steget selv om det er skummelt, men det kan gjøre så godt..

og går an å å kombinere i begynnelsen og gradvis videre steg for steg...

kanskje med hjelp at du ikke trenger å gi fra deg plassen...

og da er du på vei, og hvis ikke så har du kanksje mulighet neste år..

jeg håper virkelig du finner en løsning som er bra for deg og som er med på å få deg videre og gir deg det livet du ønsker og fortjener..

masse lykke til med alt

[Gjest fnugget]

skjønner den veldig godt, skjønner du er lei.. og da går det an å prøve noe annet, noe som er bra for deg...

kanskje det er det som er riktig å gjøre..

jeg tror man trenger å ta det steget selv om det er skummelt, men det kan gjøre så godt..

og går an å å kombinere i begynnelsen og gradvis videre steg for steg...

kanskje med hjelp at du ikke trenger å gi fra deg plassen...

og da er du på vei, og hvis ikke så har du kanksje mulighet neste år..

jeg håper virkelig du finner en løsning som er bra for deg og som er med på å få deg videre og gir deg det livet du ønsker og fortjener..

masse lykke til med alt

Takk for det. Bare noen tanker, håper at det kan bli bedre. Men det er komplisert og har masse å jobbe med. Vet ikke hva som er riktig, men skal snakke med behandler om det..Men han vil vel ikke si så mye fra eller til, tipper jeg, må ta avgjørelsen selv, noe som skremmer meg :-/

[destgirl]

Takk for det. Bare noen tanker, håper at det kan bli bedre. Men det er komplisert og har masse å jobbe med. Vet ikke hva som er riktig, men skal snakke med behandler om det..Men han vil vel ikke si så mye fra eller til, tipper jeg, må ta avgjørelsen selv, noe som skremmer meg :-/

ja skjønner at å ta et slikt valg selv er skremmende, men utrolig viktig.. fordi det er dine følelser og bare du innerst inne vet hva som er rett.. men håper du får hjelp til å finne ut av hva som er ditt valg..og hjelp til å se om hva du skal gjøre..

men det å stå der å ønske og ikke vite hva som er riktig, og da ta valget alene er skikkelig skremmende..

men jeg tror du klarer å finne ut av det, du virker veldig klar over hvor du er og hva du har igjen å jobbe med og hva du virkelig ønsker, så jeg vet du klarer å finne ut av det..

du har den visdom i deg selv...