Hvor kommer alt sinnet fra?

[Gjest hjelp meg for f]

Prøver å slå meg til ro, puste ordentlig, fokusere på her og nå, være der for mine medmennsker osv. Men jeg er sint, jeg er rasende. Jeg kan ikke lese om lommemannen uten at balansen blir borte. Jeg kan ikke lese en krimroman som blant annet omhandler overgrep, uten at det vekker så mange vonde følelser inne i meg. Det vil si, jeg kan ikke se tv eller lese bøker. Ikke ta innover meg inntrykk fra omverdenen uten at vonde følelser dukker opp.

Prøvde å gå en tur, men det meste rundt meg minner meg om fortiden. Vil videre, men spøkelsene henger som lenker rundt føttene mine. Sleper avgårde, kroppen er tung. Holder ikke ut å være inne i denne glasskula lenger.

Er sint, hater, men så kommer sympatien. Kan ikke hate noen, kan ikke det. Er ikke typen til å bære nag. Det er så hult inne i meg, som en svart, lang korridor. Jeg finner ikke døra men fomler i mørket.

Kunne ønske ting falt litt på plass snart. Veksler mellom håp og håpløshet. Det er grått og flatt uten bunnklang. Hvordan skape meg en fremtid, det går ikke, klarer ikke, klarer ikke, prøver, men klarer ikke...det må finnes en vei ut..en eller annen vei...

[tjohei]

Kan kjenne meg igjen i dette. For meg hjelper det å legge en plan eller ha visse ting som jeg kan gjøre hver dag. Det å komme seg ut tror jeg er viktig, men desto viktigere noe å fokusere på, enten det er å pusse opp leilighet, skaffe seg en jobb, slanke seg, begynne å spise sunt, finne ut hva slags middagsretter man kan lage, trene, finne en hobby, bli mer økonomisk etc. Noe som gir livet litt mening. Noen kan ha utbytte av å jobbe frivillig ellers så har du jo fontenehus rundt omkring i landet. Isåfall i Oslo.