Sliter sånn etter selvmord i familien

[Gjest Gjør så vondt]

Et søsken tok selvmord før jul. Vi som sitter igjen sliter naturlig nok. Det er som en vond drøm. Jeg skjønner at h*n var langt nede siden h*n kunne ta det valget. Men klarer de ikke å se hvor vondt familien vil få det? H*n snakket med en i familien rett før h*n gjorde det, ingen tegn til at noe var galt.

Jeg synes ikke dagene blir noe bedre, sliter på jobben, men klarer ikke å be om sykemelding da vi allerede er skikkelig underbemannet. Sitter bare i sofaen og gråter når jeg kommer hjem fra jobb.

[Persille1365381127]

''Men klarer de ikke å se hvor vondt familien vil få det?''

Vel, om man har det så ille at man velger den utveien - så er ikke den tanken det som står i høysetet.

Det er en egoistisk handling, men samtidig har man kanskje kommet til et punkt at man ikke ønsker å ta hensyn til andre lenger, og ikke vil mer, og så gjør man det man ønsker selv.

Om vedkommende ikke har gitt dere noen forklaring er det selvfølgelig vanskelig å forstå - men iom at jeg har vært inne på tanken noen ganger selv, så må jeg innrømme at jeg forstår hvorfor tanken på de etterlatte ikke er den som avgjør saken. Ja, dere vil få det vanskelig - men man tenker kanskje at det er bedre i det lange løp? Ikke vet jeg hva h*n har tenkt...

Men, kondolerer - det er tøft for dere uansett hva årsaken var.

[dione1]

Hei. Har selv opplved det samme. Min mor tok selvmord 1.nyttårsdag. Imidlertid så visste vi at hun var syk, hun har slitt i mange mange år. Sjokket og sorgen er imidlertid ubeskrivelig stor, man kan ikke forberede seg på noe slikt. Du har rett til å føle både sorg og sinne. Jeg mente tidligere at dersom en person tar selvmord så er den personen en egoist. I etterid, etter dette med mamma, så har jeg endret mening. Jeg så hvordan hun måtte slite seg gjennom hverdagen, hun slet med en depresjon som hun ikke kunne komme ut av. Medisiner virket ikke lengre, hun tok en sove-pille overdose, 47 piller, men sovnet ikke. Da er noe virkelig galt i kroppen altså.

Du må prøve å trøste deg med at han har det bedre nå. Livet ble for tungt, og skal han leve livet bare fordi at alle rundt skal være glade, men han selv skal ha det jævlig?

Nå kjenner ikke jeg til historien, men det er bare noen tanker jeg har gjort meg. Jeg kjenner til den sorgen du nå opplever, og kondolerer så mye.

[Gjest Geir]

Gå til legen og be om en uke sjukemelding eller to om du tror det kan hjelpe deg, det er ikkje ditt ansvar at dere er underbemannet på jobben.

Men ikkje sitt inne og tenk, gå turer og delta i hyggelige sosiale sammenhenger med god samvittighet.

*trøsteklem* fra

[Gjest Elextra]

En bekjent av meg har slitt med det samme i over ti år. Mye av grunnen til at h*n har slitt så mye er antakelig at h*n ikke tok tak i sorgen og bearbeidet den like etter hendelsen.

Sier ikke at "det går over", men tror du gjør klokt i å ta ut sykmelding, og dersom du ikke har noen i din nærhet å snakke med, bør du vurdere å oppsøke proffesjonell hjelp. Tror det er svært viktig å ta tak i sorgen.

Lykke til!

[org]

Jeg føler med dere. Har opplevd det samme, det er seks år siden nå.

Og tro meg, det _blir_ bedre. Kanskje du ikke finner særlig trøst i det akkurat nå, men det blir bedre.

Men selvfølgelig, det vil ta tid. Masse tid. Måneder, ja, kanskje år før du kan tenke på vedkommende uten smerte. For husk, du har fått ditt livs sjokk nå. Det er som å få en knyttneve i ansiktet, og du er så sårbar, så sårbar!

Kanskje føler du sinne, rettet mot vedkommende, eller mot deg selv eller andre i familien. Kanskje leter du etter tegn som "burde ha fortalt deg/ dere" hva som kom til å skje. Men vi er ikke synske. Ingen kunne vite hva som kom til å skje. - Da hadde vi gjort noe, ikke sant? Og selv da kunne vedkommende tatt livet av seg, for _ingen_ klarer å holde en annen person under oppsikt 24 timer i døgnet over laaaaang tid.

Gradvis blekner det verste av smerten. Vi kan ikke hoppe over smerten. Vi må gjennom den. Og det er vondt. Det er hardt arbeid å sørge.

Kanskje har du det som jeg hadde det: hver gang det pep i telefonen, var det fra broren min - selv om fornuften sa meg at det var det naturligvis ikke. Jeg "så" også broren min overalt. Satt på bussen - og _der_ var han jo! (Trodde jeg holdt på å bli sprø).

Rådet mitt er å bygge puslespillet: finn så mange biter du kan for hvorfor vedkommende valgte å avslutte livet. Det finnes som oftest ikke bare _en_ grunn, men flere grunner, som hver for seg for oss kan virke bagatellmessige.

Det å ta livet sitt er en høyst unormal handling. Vedkommende hadde en sykdom, som gjorde at h*n ikke tenkte klart. Da er det ikke så rart at personen ikke klarte å ta inn over seg at familien kom til å få det vondt i ettertid. Kanskje trodde personen at familien ville få det bedre når h*n var borte (h*n var jo psykisk syk, sant? Jeg tror at den som tar livet sitt, er psykisk syk)

H*n gjorde det ikke for å være egoistisk og slem (Ergo er jeg uenig med dem som sier det er en egoistisk handling - men det skal jeg ikke diskutere her). Vedkommende var syk, og klarte ikke mer.

[org]

Glemte: Psykiatrisk helseteam skal stå klart for dere. Hvis ikke; ring og mas!

[Gjest Angela26]

Jeg føler med dere. Har opplevd det samme, det er seks år siden nå.

Og tro meg, det _blir_ bedre. Kanskje du ikke finner særlig trøst i det akkurat nå, men det blir bedre.

Men selvfølgelig, det vil ta tid. Masse tid. Måneder, ja, kanskje år før du kan tenke på vedkommende uten smerte. For husk, du har fått ditt livs sjokk nå. Det er som å få en knyttneve i ansiktet, og du er så sårbar, så sårbar!

Kanskje føler du sinne, rettet mot vedkommende, eller mot deg selv eller andre i familien. Kanskje leter du etter tegn som "burde ha fortalt deg/ dere" hva som kom til å skje. Men vi er ikke synske. Ingen kunne vite hva som kom til å skje. - Da hadde vi gjort noe, ikke sant? Og selv da kunne vedkommende tatt livet av seg, for _ingen_ klarer å holde en annen person under oppsikt 24 timer i døgnet over laaaaang tid.

Gradvis blekner det verste av smerten. Vi kan ikke hoppe over smerten. Vi må gjennom den. Og det er vondt. Det er hardt arbeid å sørge.

Kanskje har du det som jeg hadde det: hver gang det pep i telefonen, var det fra broren min - selv om fornuften sa meg at det var det naturligvis ikke. Jeg "så" også broren min overalt. Satt på bussen - og _der_ var han jo! (Trodde jeg holdt på å bli sprø).

Rådet mitt er å bygge puslespillet: finn så mange biter du kan for hvorfor vedkommende valgte å avslutte livet. Det finnes som oftest ikke bare _en_ grunn, men flere grunner, som hver for seg for oss kan virke bagatellmessige.

Det å ta livet sitt er en høyst unormal handling. Vedkommende hadde en sykdom, som gjorde at h*n ikke tenkte klart. Da er det ikke så rart at personen ikke klarte å ta inn over seg at familien kom til å få det vondt i ettertid. Kanskje trodde personen at familien ville få det bedre når h*n var borte (h*n var jo psykisk syk, sant? Jeg tror at den som tar livet sitt, er psykisk syk)

H*n gjorde det ikke for å være egoistisk og slem (Ergo er jeg uenig med dem som sier det er en egoistisk handling - men det skal jeg ikke diskutere her). Vedkommende var syk, og klarte ikke mer.

Dette var veldig fint skrevet org :-)

[org]

Dette var veldig fint skrevet org :-)

Takk!