Angsten og de fysiske plagene

[Gjest Lanark]

Jeg er mann, 34 år og har slitt med angst gjennom livet. Jeg vet det har sammenheng med min kunstneriske legning og det faktum at denne delen av meg har gjennom hele barndommen blitt misforstått og undertrykt av min mor. Nå er mor død, og jeg fikk aldri hennes forståelse for at jeg har slitt med dette. Jeg har hatt tanker (mest som barn) om å ende det hele, men har sagt til meg selv at jeg har et talent å bruke, og jeg vil få sjansen, samtidig at jeg tenker at jeg må la det gå en dag til, og ikke forhaste meg. Det er alltid litt lettere dagen derpå, når jeg ridd av meg det verste. Jeg har alltid vært usikker i sosiale sammenhenger. Jeg prøvde selv å legge fra meg kunsten og strebet etter å bli akseptert av det mere konservative miljøet rundt meg. Det fungerte dårlig, og jeg må stadig si til meg selv at jeg er en annerledes person. Jeg må ha annerkjennelse fra andre på mye av det jeg gjør, som en god venn poengterte til meg, sannsynligvis fordi jeg ikke fikk det hjemme. Jeg prøver å slutte med dette, men det skjer mye ubevisst. Nå har jeg mastergrad og har suksess i arbeidslivet. I min forrige jobb fikk jeg annerkjennelse for mine ferdigheter, men jeg ble utbrent og sykemeldt mange ganger. Jeg mistet lysten til å gjøre det jeg trives best med, kunsten, og jeg ble isteden gående rastløs i fritiden. Ifjor sa jeg at nok er nok, og jeg fikk meg ny arbeidsgiver. Det førte til at motivasjonen fikk et løft igjen. Men fremdeles plages jeg mye av rastløshet, migrene, søvnproblemer og angst. Fortsatt i den nye jobben sliter jeg med å fylle alle dagene, da jeg kan våkne med angst eller hodepine, samt at jeg forsover meg når jeg ikke sovner inn før langt ute på natten. Jeg har også tenkt mye på å vie meg helt til kunsten, men jeg er en allsidig person med også et brennende hjerte for vitenskapen. Jeg vet ikke om jeg ville trives med å bare gjøre én av delene, vitenskap eller kunst. Jeg har stilt ut og solgt mange av mine verker, men det har vært slitsomt å kombinere det med full jobb. Jeg trente meget aktivt for noen år siden, men har nå forfalt mye, da jeg følte jeg ikke hadde energi igjen til denslags de siste årene. Nå har jeg så smått begynt å bygge meg opp igjen fysisk, men jeg har en medfødt feil i pusterøret (pga ekstra nakkevirvel) som gjør det ekstra tungt. Det tar jeg innhalatorer for, men de har en svak virkning. Musklene rundt nakken er overutviklet, og blir lett anspent. Får på grunn av dette mye brekninger. Har fått dårligere tenner, siden jeg også brekker meg når jeg pusser tennene. Jeg elsker kaffe, men har måttet kutte det ut fordi dette etterhvert har gitt meg mye brekninger, og magen er heller ikke glad i det. Jeg likte å trene lagidrett, men jeg måtte gjøre mange avbrekk mitt i treningen fordi jeg mistet pusten og fikk brekninger. Derfor trener jeg kun alene idag, for da kan jeg ta den tiden jeg trenger får å komme over plagene når de inntreffer. Når jeg først gikk til legen med mine pusteplager, fikk jeg prøve en eske med vival. dette er det eneste som har hatt full effekt mot plagene mine, men har blitt fortalt at dette er et sterkt legemiddel man ikke skal bruke permanent. jeg nyter alkohol i sosiale settinger, men psyken tåler det dårlig, så jeg har vurdert å kutte ut alkohol fullstendig. Men det er noe jeg nyter i nuet sammen med mine mange venner. Mine gode venner har også sagt til meg at jeg kan overdrive inntaket av alkohol noen ganger. Det er på en måte min virkelighetsflukt. dette kan skje kanskje en til to ganger i måneden, og da har jeg mye angst i to dager. I sosiale treff kan jeg være opplagt og delta fullt i noen øyeblikk, men jeg tenderer til å "falle ut" av samtalene. Føler det nesten som å bli stukket med kniv når angsten setter inn. Det kan manifestere seg ved at det trigges et minne om noe jeg har skam eller har sinne for. Selvfølgelig har jeg heller ikke lykkes noe i kjærlighetslivet, selv om jeg blir sagt å ha mange attraktive kvaliteter. Dette er kanskje det tyngste av alt, og jeg føler meg ofte forferdelig ensom. Særlig også etter at mine venner har blitt etablert, blir det mye tid i ensomhet. Jeg prøvde en psykolog for noen år tilbake, men jeg følte ikke at jeg kom noen vei med han. Jeg tror også det har noe med at jeg hadde vanskelig med å uttrykke meg overfor han også, og at han kanskje ikke var den rette å gå til. Det hjalp ikke at jeg hadde/har svært få minner om barndommen min. Det kan være at jeg har undertrykt en del. Det virker som om mange år er borte. Jeg har aldri fått noen legemidler for min angst. Kan hende at jeg ikke har en alvorlig nok lidelse eller at jeg ikke helt har klart å formidle dette klart nok. En tidligere kvinnelig kollega sa at jeg skjulte problemene mine godt og at hun ikke hadde trodd dette om meg da jeg først ble ærlig om det som rir meg. tre av mine venner tar antidepressiva, og to av dem ser ut til å fungere bra sosialt og i samliv. Den siste er jeg bekymret for, fordi han ikke tar telefonen mer enn hver andre eller tredje uke. Jeg ringer 2-3 ganger i uken for å høre fra ham, og jeg er bekymret siden han tross alt sier jeg er hans beste venn. Han har tidligere vært innlagt, da han forsøkte å ta sitt eget liv. Det er også frustrerende, når vi først prater er han lite interessert i å prate om hvordan han føler det og samtidig bagatelliserer han mine plager når jeg åpner meg. Selv har jeg brukt rosenrot det siste året, etter sistnevntes anbefaling. Jeg merket at dette hadde litt effekt i begynnelsen, men jeg aner ikke om det gjør noen forskjell lenger. Jeg prøvde også johannesurt noen år, men synes også dette hadde svak virkning. Jeg vet ikke om jeg kvalifiserer til noen legemidler eller om jeg burde gå i en form for terapi. Psykologen jeg gikk til var nok ikke svaret jeg søkte etter. Jeg har hatt vanskeligheter med å prate om dette, og jeg har ofte vanskeligheter med å formulere meg riktig. Det er derfor mye enklere å skrive det ned i ro og mak.

[Gjest Geir]

Det var et forferdelig langt innlegg.

Men det å kutte alkoholen helt (for en periode) kan hjelpe deg med angsten, angst og alkohol er ikkje noe spesielt god kombinasjon.

Du såg åssen det gikk med Jens Bjørneboe...

Er du kanongod så kan du satse 100% på kunsten, er du midt på treet så er det nok best å ha en trygg inntekt i bunn.

[Cilien]

Det kan godt være du kunne hatt nytte av terapi for det du strever med, selv om du har prøv en psykolog, kan det jo være en annen er bedre. Kanskje kunne også en filosofisk praktiker vært noe for deg - hvis du bor i en by der det finnes. Det virker som om du har litt problemer med å "finne deg selv".

Det virker ellers som om du tenker at veldig mye har med det å gjøre at du ikke blir anerkjent som kunstner, verken av dine nærmeste eller i tilstrekkelig grad av andre, men kanskje må du slå deg til ro med at kunst også er hardt arbeid, og kanskje ikke blir anerkjent av så mange alltid?

Kanskje er heller ikke din tolkning av deg selv som "annerledes" helt sann ? Jeg tenker at vi ofte bør prøve å utvide den forståelsen vi har av hva det vil si å være "normal" og A4.