Mamma

[Gjest AstraZeneca]

Mamma er et slitsomt kapittel. Hun er veldig selvsentrert og krever at alle andre legger opp livet sitt etter henne og hva hun trenger av hjelp. Å prate med henne er helt umulig, uansett hva det er, for hun tar aldri feil og det er hennes behov som er de eneste viktige.

Da jeg bodde sammen med henne enten sov hun eller var på jobb. Jeg gjorde aldri ting bra nok, selv om jeg fikk bra karakterer og gjorde det bra ved diverse idretter, og hun snakket alltid dritt om meg til folk. Men når jeg da vant et eller annet idrettsopplegg, så var jeg plutselig såå flink (til andre).

Nå er hun alenemor til en liten gutt. Hun har slitt endel med ustabiliteten til barnefaren som er alkoholisert, men som nå er tørr. Reagerer på hvordan hun oppdrar gutten. Finnes ikke grenser og regler, han er oppe til langt på natt, spiser dårlig hjemme siden han alltid får cola ol først, blir bare oppmuntret til å se film og ikke til å lære seg å gjøre ting på egenhånd. Bortskjemt som fy. Men det er ikke mulig å prate med henne om fordi hun gjør riktig (men klarer likefullt ikke å skjønne hvorfor han spiser så lite og må sove mange timer på ettermiddagene selv om han snart er i skolealder).

Hun er alltid forbanna på "alle" fordi "ingen" skjønner. Tom hunden og gutten er dumme. Mener at jeg er født stort sett for å hjelpe henne, og derfor skal slippe alt jeg har i hendene når hun trenger hjelp. Det være seg barnepass, osv, der hun har krevd mye. Om hun trenger hjelp er det mitt ansvar å finne ut av det om jeg har eksamen eller jobb, for det viktigste er at hun får dra på jobb for eksempel (og flere slike eksempler der jeg ender opp med å ta all støyten fordi hun er viktigst).

Er hun på ikke på talfot med barnefaren er hun såpass sleip at hun klarer å holde seg i skinnet, for da trenger hun meg som barnevakt, men det er mye truing og kjefting og styr og det er ikke måte hvor hvor idiot jeg (og alle er). Har hun imidlertid barnefaren trenger hun ikke late som. Men han har det ikke mye bedre i forhold til henne han heller. "Alle" er idioter, hun er den eneste fornuftige.

Ble en dårlig beskrivelse av situasjonen, men men...

Har lurt på om hun er syk på noe sett, siden hun ikke klarer å forholde seg normalt til folk og må hevde seg over alle andre med å prate dritt om de.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, i den grad en kan kalle personlighetsforstyrrelse en sykdom, så er hun syk.

[Gjest AstraZeneca]

Ja, i den grad en kan kalle personlighetsforstyrrelse en sykdom, så er hun syk.

Ja, ok.. Og det var betryggende å lese at personlighetsforstyrrelser er arvelige..

Uansett; har veldig vanskelig for å forholde meg til henne da. Har de siste årene blitt mer fokusert på å sette grenser for henne i forhold til meg, men da blir hun bare enda værre og styggere overfor meg... Og ikke klarer jeg helt å bryte kontakten, når gutten er så liten enda...

Så hvordan forholder man seg til "sånne"? Finnes det noen reell mulighet å nå inn til henne?