Hva gjør jeg?

[Gjest gråter inni meg..]

Jeg er trist, lei og nervøs.. Samboeren min har et problem m alkohol. Tror jeg da.. Han drikker 4-6 liter øl hver dag. Han begynner ved 16 tida, hver ettermiddag, hvis han ikke har sein vakt. Hvis han har sein vakt, begynner han når han kommer hjem fra jobb. Han drikker til det er tomt.

Han er ikke fysisk slem, men psykisk. Når han har fått i seg en viss mengde alkohol, blir han helt forandra. Da får jeg som regel høre hvor elendig og hvilken drittkjerring jeg er. Siste strofe var at jeg er en amøbe, og at jeg er et null..

Dette er fryktelig vondt. Det er værst i helgene, når han har fri. Da er som regel inntaket ganske mye høyere.. Og det merkes på måten han er mot meg.

Han kan plutselig sitte og si at han er utrolig glad i meg, og begynne å beføle meg. Hvis jeg da sier nei, ikke akkurat nå, blir han kjempe sint og freser ut de værste ordene til meg. Som regel snakker han ikke m meg resten av kvelden.. Hvis han sier noe, er det som regel spydigheter. Så helgene er ikke akkurat noe koselige..

Vi har et barn sammen. Ho går i barnehagen. Ho fylte år sist uke, og hadde et lite barne selskap i helga. Noe jeg grudde meg ekstremt til.

For samboeren min begynte å drikke mens han stod og passa på pølsekjelen.(kl 13) Jeg var så redd at foreldrene til barna kjente øl stanken. Svetten rant, pulsen steig og det knytte seg vel i alle plasser det kan knyte seg i en kropp. Jeg var så letta når barna hadde reist.

Så sitter jeg her da, med en kjempe dårlig samvittighet. Jeg har så vondt av barnet mitt. Vokse opp og se sin far gå rundt m denne gode vennen sin.. Han er egentlig utrolig snill, han skader henne ikke fysisk. Jeg har selv vokst opp med alkohol og vold, og ønsker ikke at mitt barn skal gjøre det.

Hvor mye kan dette allerede ha skadet henne?

Kan for øvrig nevne at han har vært utro, slått og tatt kveletak på meg i beruset tilstand. Da han hadde drukket sprit.

Jeg har nå kommet meg inn i en situasjon, som jeg ønsker å komme ut av. Jeg har fått angst. Blitt så nervøs. Har en svigermor som går rundt og hakker ned på meg hele tiden og.

Jeg ønsker å bli selvstendig igjen. Komme meg på beina og flytte for meg selv m datteren min.

Jeg har gått til psykolog, men fikk beskjed at de ikke kunne hjelpe meg mer.

Har fått medisiner av legen, ssri, men klarer ikke å begynne på de. Har hatt angst anfall. Blir så forbanna for at jeg må begynne på medisiner pga noe andre har påført meg.. Eller tar jeg grundig feil?

Kan denne angsten bare ha kommet av se selv, eller kan denne situasjonen ha gort ting verre for meg?

Jeg vil ikke bebreide andre, men det må da være en grunn for at jeg har blitt så dårlig..

Jeg har holdt ut m samboeren min i 5 år, men nå tror jeg jeg kanskje at jeg har fått nok.. Har tilbudt meg og hjelpe han m alkoholen, men han vil ikke. Han har vel ikke innsett det selv at han har et problem.

Hva gjør jeg? Er samboeren min psykisk ustabil? Han forandrer meninger om alt hele tiden, så det er vanskelig å snakke m han om noe lenger.. Ikke spiser han middag sammen m meg og datteren vår lenger heller.. Han vil helst sitte på kjøkkenet og lese reklame, drikke øl og høre på radio.. Mens jeg leker og ser på barne tv m barnet vårt.

Han informerer meg hele tiden at når jeg drar fra han skal han finne seg en asiat. Hvis han ser en asiat på tv, sitter han og stønner og sier at han elsker det folkeslaget..

Har han null respekt for meg?

Kan cipralex og/eller sobril hjelpe meg på beina igjen?

Jeg må klare å komme meg opp av gropa pga barnet mitt.. Det er så utrolig vanskelig!!!

[Gjest prust]

Aldri i verden om jeg hadde tolerert at samboeren hadde drukket så mye - hver dag. 4-6 liter om dagen!!!!

Og det at du var engstelig for at de andre skulle lukte.... Min far vokste opp med en far (min farfar) som var alkoholiker. Han var aldri slem eller voldelig, men det var svært sjelden andre barn på besøk, fordi barna var redde for hvordan faren skulle oppføre seg overfor vennene deres.

Snakk med legen din, og få backing fra venner og familie, og kom deg ut! Den viktigste oppgaven du har er å skape en trygg og forutsigbar hverdag for din datter!

*klem*

[Gjest togli]

Jeg skjønner ikke engang at du tviler på om han har alkoholproblemer!! Det er helt klart at han har et stort problem og du må komme deg unna han før han ødelegger både deg og datteren din. Du bør stille han et ultimatum. Enten kontakter han fastlegen og ber om hjelp til avvenning og sørger for å gjennomføre dette, ellers flytter du ut med datteren din! Kontakt evt helsestasjonen og/eller legen din. Jeg vil tro de kan hjelpe deg! Du fortjener bedre enn dette!!! Lykke til:)

[Iroe]

Først vil jeg gi deg en klem og si at du bør komme deg ut av dette forholdet. Det betyr ikke at det er en evig løsning. Dersom din mann får hjelp og kommer seg på beina er det ikke sikkert løpet er kjørt, men nå er det ikke bra verken for deg eller din datter og leve sammen med han. Har du nettverk; familie og venner som kan hjelpe deg? Ta kontakt med Nav iforhold til trygdeytelser du har rett til. Snakk med din fastlege om evt medisinering.

Lykke til