Pårørende av psykisk syke

[Hevritz]

Er det noen som vet om et forum for oss som er pårørende av mennesker med psykiske problemer?

Min partner har en oppvekst med seksuelt misbruk bak seg, og har slitt betydelig med dette i etterkant. Jeg har brukt veldig mye tid og energi på å sette meg inn i hennes situasjon, og tror jeg har lykkes ganske bra med det. Med all mulig respekt å melde, så tror jeg at at jeg forstår mye. Det er noe jeg har villet hele veien, og har hatt tro på.

Problemet er ikke å forstå, men å takle. Å leve i en slik ustabil hverdag er en påkjenning i seg selv. Vi snakker veldig mye om hva hun har opplevd, og hva hun føler. Jeg vet at det er viktig for både henne og meg. Situasjonen har vært utfordrende helt siden vi møttes, men hun har vært åpen om det fra første stund - noe som har gjort det enklere for meg å ta del i det.

Men fjoråret ble ekstra vanskelig for henne - og oss. Gjennom en periode ble hun seksuelt utnyttet og voldtatt av en mannlig kollega, uten å tørre å si noe til meg. Etter ca 1år kom dette frem. Jeg har brukt tid på å forstå hvorfor hun ikke sa noe, og føler at jeg kan forstå det. Jeg har ikke uttrykt noe sinne overfor henne pga av dette. Men tvert i mot støttet henne fullt ut. Det har jeg følt vært riktig. Jeg syns uendelig synd på henne, og syns det er svært urettferdig at andre kan påføre henne så mye lidelse. Dette er ikke hennes feil, og det forteller jeg henne hver eneste dag.

Det toppet seg med at hun prøvde å ta sitt eget liv når jeg var borte, og hun var alene med barna. Jeg måtte sende noen til å bryte seg inn, ringe ambulanse, sykehus, ta hånd om barna...Hun lå på sykehus i 2 uker.

Nå har det gått noen måneder, og stormen har lagt seg - sett fra utsiden. All støtte og klapp på skulderen fra venner og familie har dempet seg. Igjen sitter bare en litt taus fordømmelse og stigmatisering, en veldig syk kone, barnevern som banker på døra når som helst, psykologer, leger, helsesøstre.

For min del har jeg ikke fått noe hjelp overhodet. Jeg er tvinget til å være stabil, støttende, forståelsesfull, hjelpsom, - samtidig som jeg må være i fullt arbeid. Jeg må være klippen, ordne, redde familien, tjene pengene, forklare, oppklare, oppmuntre, forstå.

Akkurat nå klarer jeg ikke å glede meg over noen ting, og heller ikke se frem til noe som helst. For hvordan tilstanden er i morra, vet ingen. Kanskje er det en god dag, eller kanskje blir alt avlyst. Hvis jeg utrykker glede over noe, er ikke det rettferdig overfor henne. Jo bedre jeg har det, jo verre føler jeg at hun får det. Det er ikke plass til meg i livet vårt.

Jeg kjenner at jeg ikke kan klare dette stort mere. Det er så uendelig tungt, og jeg er i ferd med å møte veggen. Vi har 3 barn, som binder familien sammen. Og de er det viktigste i hele verden. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Føler at jeg er dømt til et liv i ustabilitet, uten fremtidsutsikter og drømmer. Bare kun forholde seg til hva som måtte være realiteten når jeg slår opp øynene hver morgen...men dette kan jeg overhodet ikke snakke med henne om, for da raser hennes verden fullstendig.

Jeg føler heller ikke at jeg kan søke legehjelp, for helsevesenet står allerede å speider etter svakheter hos meg - slik at de kan trekke barnas situasjon i tvil.

Familie og venner har som sagt bidratt med sine umiddelbare klapp på skulderen, og sitter nå klar med fordømmelsen hvis jeg antyder at jeg trenger hjelp. Sånn har det blitt, og jeg ser ingen utvei.

Hilsen veldig ensom pappa

[Gjest um]

Din kone har vel behandlere hun går hos. Kunne det ikke være en mulighet at du fikk bli med i noen av hennes timer og fortelle om din situasjon.

Forholdet virker veldig skakt på meg, du skal stå på pinne for din kone og "forstå" henne og prate om hvordan hun har det, mens du skal ta alt ansvar og slite i ensomhet.

[Hevritz]

Din kone har vel behandlere hun går hos. Kunne det ikke være en mulighet at du fikk bli med i noen av hennes timer og fortelle om din situasjon.

Forholdet virker veldig skakt på meg, du skal stå på pinne for din kone og "forstå" henne og prate om hvordan hun har det, mens du skal ta alt ansvar og slite i ensomhet.

Vel, som du antyder så går hun i behandling. Jeg har vurdert tanken på å være med dit. Men samtidig så er det hennes fristed, og det gir henne en nødvendig trygghet å ha det stedet som bare sitt. Hun tviler på hele sin eksistens allerede, og at jeg møter opp i hennes timer kan i verste fall bidra til at hun mister det lille hun klarer å bygge på.

Det er mulig det ville hjulpet, men jeg tør ikke foreslå det i frykt for hva det kan resultere i. Både det at jeg blir med, og i det hele tatt spørsmålet i seg selv. Jeg spaserer ikke på tykk is akkurat...

At forholdet er sjevt, er noe jeg bare må leve med hvis familien skal bestå. Det er heller ingen ukjent problemstilling i slike forhold. Jeg er bare på utkikk etter andre som har det på samme måte, og nettforum der vi kan dele erfaringer. Det fins flere møtegrupper som samles i hestesko noen ganger i året, men det er ikke helt greia for meg...

[Gjest Sjokoladeplaten]

Jeg er/har vært i samme situasjon. Har ikke tid til å svare deg nå, for jeg er på jobb. skal se hva jeg får til senere i kveld. Jeg ønsker også et slikt forum. Har aldri følt meg så alene som i sommer, da jeg sto der med en mann i psykose og to barn som skulle ha fin sommerferie.....

[Gjest Sjokoladeplaten]

Hei

Hvordan går det med dere nå? Og med deg?

Jeg har vel ikke noen flere råd å komme med, men jeg forstår din fortvilelse godt. Mannen min er sånn cirka frisk nå, men i våres/sommer hadde jeg det ikke enkelt. Ikke han heller, selvsagt, det var jo han som var syk. Jeg slet veldig med skyldfølelse; jeg var veldig sint på han også pga oppførselen hans. Fortsatt sitter de følelsene i; jeg har vanskelig for å stole på han. Han er ikke lenger den stødige mannen jeg trodde han var før. Følelsene mine for han er også forandret, pga alt det vonde som skjedde. Noe vondt skurrer imellom oss, noe som ikke blir borte så lett tror jeg. Jeg tror forholdet vårt har fått en god knekk, og dersom det skjer noe vanskelig igjen, vil vi lettere gli fra hverandre. I lange perioder drømmer jeg om å flytte fra han....det er jo veldig trist, og det er følelser jeg m jobbe med.

Det ble slett ikke bedre når han sluttet med medisiner uten å snakke med noen (og slett ikke meg). Det har hendligvis gått bra, men det har ført til mye usikkerhet fra min side "hva vil skje nå...."? Vil han få tilbakefall...osv. Det er på denne måten jeg ikke kan stolte på han mer.

¨Håpr du finner deg noen gode hjelpere, som kan være en støtte. Husk på deg selv og gi deg selv muligheten til et rikt liv utenom partneren. Det kan være trening, båtpuss, hytteturer, skogsturer, kompiser: hva som helst som gir livet mening- lykke til!

[Gjest Sjokoladeplaten]

Hei

Hvordan går det med dere nå? Og med deg?

Jeg har vel ikke noen flere råd å komme med, men jeg forstår din fortvilelse godt. Mannen min er sånn cirka frisk nå, men i våres/sommer hadde jeg det ikke enkelt. Ikke han heller, selvsagt, det var jo han som var syk. Jeg slet veldig med skyldfølelse; jeg var veldig sint på han også pga oppførselen hans. Fortsatt sitter de følelsene i; jeg har vanskelig for å stole på han. Han er ikke lenger den stødige mannen jeg trodde han var før. Følelsene mine for han er også forandret, pga alt det vonde som skjedde. Noe vondt skurrer imellom oss, noe som ikke blir borte så lett tror jeg. Jeg tror forholdet vårt har fått en god knekk, og dersom det skjer noe vanskelig igjen, vil vi lettere gli fra hverandre. I lange perioder drømmer jeg om å flytte fra han....det er jo veldig trist, og det er følelser jeg m jobbe med.

Det ble slett ikke bedre når han sluttet med medisiner uten å snakke med noen (og slett ikke meg). Det har hendligvis gått bra, men det har ført til mye usikkerhet fra min side "hva vil skje nå...."? Vil han få tilbakefall...osv. Det er på denne måten jeg ikke kan stolte på han mer.

¨Håpr du finner deg noen gode hjelpere, som kan være en støtte. Husk på deg selv og gi deg selv muligheten til et rikt liv utenom partneren. Det kan være trening, båtpuss, hytteturer, skogsturer, kompiser: hva som helst som gir livet mening- lykke til!

[Hevritz]

Hei

Hvordan går det med dere nå? Og med deg?

Jeg har vel ikke noen flere råd å komme med, men jeg forstår din fortvilelse godt. Mannen min er sånn cirka frisk nå, men i våres/sommer hadde jeg det ikke enkelt. Ikke han heller, selvsagt, det var jo han som var syk. Jeg slet veldig med skyldfølelse; jeg var veldig sint på han også pga oppførselen hans. Fortsatt sitter de følelsene i; jeg har vanskelig for å stole på han. Han er ikke lenger den stødige mannen jeg trodde han var før. Følelsene mine for han er også forandret, pga alt det vonde som skjedde. Noe vondt skurrer imellom oss, noe som ikke blir borte så lett tror jeg. Jeg tror forholdet vårt har fått en god knekk, og dersom det skjer noe vanskelig igjen, vil vi lettere gli fra hverandre. I lange perioder drømmer jeg om å flytte fra han....det er jo veldig trist, og det er følelser jeg m jobbe med.

Det ble slett ikke bedre når han sluttet med medisiner uten å snakke med noen (og slett ikke meg). Det har hendligvis gått bra, men det har ført til mye usikkerhet fra min side "hva vil skje nå...."? Vil han få tilbakefall...osv. Det er på denne måten jeg ikke kan stolte på han mer.

¨Håpr du finner deg noen gode hjelpere, som kan være en støtte. Husk på deg selv og gi deg selv muligheten til et rikt liv utenom partneren. Det kan være trening, båtpuss, hytteturer, skogsturer, kompiser: hva som helst som gir livet mening- lykke til!

Hei, og takk for svar!

Det var leit å høre hvordan dere har hatt det, og tildels fortsatt har det. Jeg skjønner problematikken din veldig godt, for det minner veldig om min egen situasjon.

Vi har det rett og slett ikke så bra for tiden. Min kone er langt fra frisk, og er veldig ustabil. Jeg føler at jeg har resignert litt, både hva angår håp og følelser. Hvis jeg legger meg før henne, tenker jeg ofte på om hun ikke kommer fordi hun har tatt livet av seg...så kommer hun plutselig og er smørblid. Neste morgen, noen få timer senere, kan det være krise igjen. Sånn tusler og går hverdagen.

Jeg har brukt all energi på å støtte og oppmuntre henne i lang tid. Samtidig som jeg har jeg bitt tennene sammen for å skjerme barna. Dette er naturligvis slitsomt, og jeg kjenner utmattelsen på kroppen. Jeg er bekymret for at jeg faktisk er i ferd med å gi opp. Når du forteller om at du tenker på å forlate mannen din, så er det tanker jeg kan kjenne meg igjen i. Det gikk faktisk så langt at jeg sa ordene høyt til en kamerat for ikke så lenge siden, vel og merke med noen glass vin innabords. Det satte sine spor i meg, og jeg klarer ikke helt å slutte å tenke på det alternativet.

Men vi har 3 strålende nydelige jenter, som fortjener at mamma og pappa ordner opp i dette. Det er det viktigste for meg. Og da er det verdt veldig mye.

Gode hjelpere har jeg dessverre lite av, da jeg ikke klarer å snakke så mye om dette. Jeg har gjort det til en viss grad, men jeg kjenner at det stopper opp på et punkt. Vet at det ville ha hjulpet, men jeg er også redd for å bli rådet til å forlate henne. Hvis jeg blir pushet på det området, frykter jeg at nettopp det vil skje - og det vil skade barna mer enn jeg ønsker. Jeg er også redd for at andre ikke vil forstå situasjonen. Jeg har brukt mange år på å forstå min kones situasjon, og føler enda at jeg må jobbe knallhardt for å klare det. Og enda er det veldig mye jeg sliter med. Jeg vil ikke at min kones skal settes i et dårligere lys enn hun fortjener. Dette er ikke hennes feil!

Nå står jeg foran en helg der jeg jobbmessig skal være med på en av mine største opplevelser noen sinne. Men jeg kjenner ingen glede. Føler kun dårlig samvittighet, for jeg vet at hun kommer til å få det kjipt. Hun kommer til å være bitter og kald, og kommer ikke til å gi meg støtte eller oppmerksomhet. Jeg verken forventer eller håper på noe annet. Jeg er ikke bitter, men kjenner meg veldig ensom. Blir innesluttet og får litt sosial angst. Livet blir veldig innsnevret når jeg er hjemme, og veldig voldsomt når jeg er på jobb...så jeg glir inn i min egen lille verden for å være trygg.

Mitt største ønske er at min kones terapi skal gi resultater etterhvert, og at vi kan komme styrket ut av det hele. Det er helt sikkert mulig, men veien dit er lang og tung.

Takk for at du tok deg tid til å svare! Jeg ønsker deg og familien din alt vel fremover, og håper alt blir bra igjen!