Innleggelse - kort eller lang?

[Orio]

Virker som jeg blir innlagt lenger enn planlagt, i alle fall er det det de anbefaler. Noen uker for å endre/stabilisere medisiner. Men hvor lurt er egentlig det? Er det ikke mange ulemper ved å være borte fra det vanlige miljøet over lengre tid? Noen fornuftige argumenter?

[Gjest anonymmsia]

Var innlagt i langt over ett år jeg, gikk helt greit det. Var jo perm hele tiden. Kontakt med venner ofte. Tok så lang tid å bli stabilisert på medisin. Er bedre å bare være lagt inn til en blir bra, enn å dra ut før en er bra så det går på trynet igjen?

Men jeg er vel ikke personen til å bli "institusjonalisert" uansett.

[PieLill]

For mye eller for lite skjemmer alt.

For lang innleggelse kan ha de negative effektene du skisserer.

For kort innleggelse ender ofte i svingdør.

Passivisering og "uselvstendiggjøring" er etter mitt syn blant de største ulempene ved innleggelse.

Hva med å tenke litt gjennom både hva du vil og hva du absolutt ikke vil og ta dette opp med dine behandlere?

mvh

[Gjest fnugget]

Hei Orio, godt å se deg her igjen. Har lurt på hvor du var blitt av og hvordan det går med deg.

Det er så individuelt hvordan en innleggelse oppleves..

Jeg var innlagt i fem dager i forrige uke og virkelig hatet det..men gangen før likte jeg meg der..

Hvis det er ingen vei utenom og du fortsatt har det like ille som før og ikke klarer å styre dine impulser til å ta ditt liv, da har du vel i realiteten ikke noe annet valg enn å legge deg inn.

Jeg har negative erfaringer med langvarige innleggelser i og med at jeg traff på en del vanskelige personligheter som også skulle være der lenge. Konklusjonen er at du for all del ikke må gi fra deg tlf.nr til de du er innlagt sammen med. Du vet ikke hvor syk de kan være.

Jeg har mer tro på en kortere innleggelse, kanskje over et par uker (to uker) hvor du får ro, du får slippe å forholde deg til familien din en periode og bare tenke på deg selv. Du får mat servert og du følger vel rutinene ellers. Jeg opplevde det som trygt forrige gang som sagt.

Men dette er til syvende og sist noe du må avgjøre selv. Bare pass på at du ikke kjører deg så langt ned at du må være innlangt leeenge før du kommer deg igjen. Kanskje derfor greit å legges seg inn før man er helt på trynet og borti granskauen på bærtur.

Mener jeg.

[Gjest doneit]

Hvis ikke avdelingen er så langt fra ditt nærmiljø, trenger det ikke være enten eller. Du kan sikkert få permisjoner og dra ut av avdelingen nå og da. Opprettholde kontakt med verden utenfor.

[frosken]

Ut i fra hvor passiv du vel er i ditt vanlige miljø, så kan jeg ikke se noen ulemper forbundet med å følge det rådet du har fått. Hva er vitsen med først å inngå i en behandlingsrelasjon, for så å velge å avslutte før dere har oppnådd det som evt. kan oppnås?

Håper du har vært tøff nok til å uttrykke hvor frustrert du har vært i forhold til behandlingen det siste halve året.

[Gjest fnugget]

For mye eller for lite skjemmer alt.

For lang innleggelse kan ha de negative effektene du skisserer.

For kort innleggelse ender ofte i svingdør.

Passivisering og "uselvstendiggjøring" er etter mitt syn blant de største ulempene ved innleggelse.

Hva med å tenke litt gjennom både hva du vil og hva du absolutt ikke vil og ta dette opp med dine behandlere?

mvh

''Passivisering og "uselvstendiggjøring" er etter mitt syn blant de største ulempene ved innleggelse''

Det kan jeg skrive under på. Man blir behandlet som et barn og blir underlagt et strengt regime. Så sånn sett kan det være både tøft og en inngripen i livet det å legge seg inn. For min del er det siste utvei.

[Gjest bareentanke]

Noen uker er vel ikke akkurat det jeg betrakter som lengre tids innleggelse.

Selv har jeg god erfaring med og være innlagt over litt tid I utgangspunktet var jeg livredd for og bli innlagt, følte at jeg hadde alt og tape. Jeg ville bare ikke komme dit - det var som og gi opp.

Det viste seg imidlertid og være det lureste jeg noen som helst gang har gjort. De første 14 dagene av et planlagt 3 mnd opphold kun sov og spiste jeg - da jeg var helt utslitt. Så begynte det og bli noen faste aktiviteter og forholde seg til. Etter 3 mnd søkte jeg om forlengelse av oppholdet og fikk 1 1/2 mnd til

Jeg stortrivdes - det og bare kunne ta vare på meg - si nei til alt jeg hadde presset meg til over lang tid, fordi nå var de rundt meg nødt til og akseptere et nei. Og jeg kunne samtidig forsvare det for meg selv også.

Hadde jeg kommet i tilsvarende situasjon igjen - ville jeg kun sett på innleggelse som et pusterom, rett og slett en pause fra meg selv, for meg selv

En innleggelse kan rett og slett gjøre deg godt

[Orio]

Ut i fra hvor passiv du vel er i ditt vanlige miljø, så kan jeg ikke se noen ulemper forbundet med å følge det rådet du har fått. Hva er vitsen med først å inngå i en behandlingsrelasjon, for så å velge å avslutte før dere har oppnådd det som evt. kan oppnås?

Håper du har vært tøff nok til å uttrykke hvor frustrert du har vært i forhold til behandlingen det siste halve året.

Jeg synes ikke jeg er spesielt passiv. Hvorfor sier du det? Gjør en masse jeg, er i hvert fall ute av huset alle dager bortsett fra søndager, selv om jeg ikke gjør så mye når jeg er ute.

Jeg har fortalt masse om hvordan jeg har det og alt jeg driver og tenker på. Antar jeg var rimelig desperat, det sto på en måte mellom å være dønn ærlig og å ta livet av meg. Så, jeg satset til slutt på ærligheten. Og så hjalp det selvfølgelig å ha noen andre enn vanlig å snakke med, jeg slapp å være redd for å såre behandler etc.

[Orio]

Hei Orio, godt å se deg her igjen. Har lurt på hvor du var blitt av og hvordan det går med deg.

Det er så individuelt hvordan en innleggelse oppleves..

Jeg var innlagt i fem dager i forrige uke og virkelig hatet det..men gangen før likte jeg meg der..

Hvis det er ingen vei utenom og du fortsatt har det like ille som før og ikke klarer å styre dine impulser til å ta ditt liv, da har du vel i realiteten ikke noe annet valg enn å legge deg inn.

Jeg har negative erfaringer med langvarige innleggelser i og med at jeg traff på en del vanskelige personligheter som også skulle være der lenge. Konklusjonen er at du for all del ikke må gi fra deg tlf.nr til de du er innlagt sammen med. Du vet ikke hvor syk de kan være.

Jeg har mer tro på en kortere innleggelse, kanskje over et par uker (to uker) hvor du får ro, du får slippe å forholde deg til familien din en periode og bare tenke på deg selv. Du får mat servert og du følger vel rutinene ellers. Jeg opplevde det som trygt forrige gang som sagt.

Men dette er til syvende og sist noe du må avgjøre selv. Bare pass på at du ikke kjører deg så langt ned at du må være innlangt leeenge før du kommer deg igjen. Kanskje derfor greit å legges seg inn før man er helt på trynet og borti granskauen på bærtur.

Mener jeg.

''helt på trynet og borti granskauen på bærtur.''

Det er vel omtrent sånn jeg har vært i det siste, antar jeg. Det siste halvåret eller noe sånn.

Selvmordstankene er faktisk borte det meste av tiden, dukker bare opp som korte blaff et par ganger om dagen. Det er ganske deilig. Det hjelper veldig med et lite håp. Selv om jeg ikke liker å skulle bruke antipsykotiske medisiner. Føler meg ikke så "gal". Kanskje på tide med en ny runde med revurdering av fordommer?

[frosken]

Jeg synes ikke jeg er spesielt passiv. Hvorfor sier du det? Gjør en masse jeg, er i hvert fall ute av huset alle dager bortsett fra søndager, selv om jeg ikke gjør så mye når jeg er ute.

Jeg har fortalt masse om hvordan jeg har det og alt jeg driver og tenker på. Antar jeg var rimelig desperat, det sto på en måte mellom å være dønn ærlig og å ta livet av meg. Så, jeg satset til slutt på ærligheten. Og så hjalp det selvfølgelig å ha noen andre enn vanlig å snakke med, jeg slapp å være redd for å såre behandler etc.

Glad for å høre at du har vært ærlig og brukt den muligheten som innleggelsen innebar.

Det jeg tenkte på med passivitet var at jeg hadde inntrykk av av dagsentertilbudet ikke var spesielt innholdsrikt.

[Orio]

For mye eller for lite skjemmer alt.

For lang innleggelse kan ha de negative effektene du skisserer.

For kort innleggelse ender ofte i svingdør.

Passivisering og "uselvstendiggjøring" er etter mitt syn blant de største ulempene ved innleggelse.

Hva med å tenke litt gjennom både hva du vil og hva du absolutt ikke vil og ta dette opp med dine behandlere?

mvh

Det skal jeg gjøre, og også hva jeg vil etter at jeg er utskrevet. Det har jo ikke fungert så veldig bra i forhold til behandler i det siste heller, så tror det er viktig å tenke litt over den biten også.

[Gjest fnugget]

''helt på trynet og borti granskauen på bærtur.''

Det er vel omtrent sånn jeg har vært i det siste, antar jeg. Det siste halvåret eller noe sånn.

Selvmordstankene er faktisk borte det meste av tiden, dukker bare opp som korte blaff et par ganger om dagen. Det er ganske deilig. Det hjelper veldig med et lite håp. Selv om jeg ikke liker å skulle bruke antipsykotiske medisiner. Føler meg ikke så "gal". Kanskje på tide med en ny runde med revurdering av fordommer?

Ja slike revurderinger må vi ta hele tiden.