Når man er så langt nede at man tenker på selvmo

[dione1]

selvmord..Når man vurderer det, hva tenker man egentlig? Det er vel veldig individuelt. Helt uforståelig for meg. Jeg elsker livet. Men hva føler man for sine nærmeste? Har man ikke følelser lengre for dem, er man ikke glade i dem lengre? Klarer man rett og slett ikke føle mer? eller tenker man at de nære har det bedre uten dem? Vanskelig problemstilling, men svært aktuell for meg i disse tider, da jeg sliter med å forstå. På en måte forstår jeg, men på andre måter ikke.

[frosken]

Jeg tror at når en mor velger å ta livet av seg, så er det med stor sorg i forhold til det å forlate sine barn. Jeg forestiller meg at valget for henne ikke var lett, men at hun ikke lenger utholdt så mye smerte. Kanskje ventet hun i såpass mange år nettopp fordi hun ville se at du klarte deg selv først.

-------------

En helt annen sak; hvis du føler du trenger å snakke med andre i tilsvarende situasjon, så tror jeg kanskje du kan ha glede av å kontakte f.eks. foreningen for pårørende innen psykiatri (mulig at navnet er litt feil, men hvis du er interessert og ikke finner hjemmesiden deres, så si fra. )

[Gjest Vår erfaring...]

Da mine barns far tok sitt liv, skrev han i avskjedsbrevet at det var det beste for dem at de slapp å leve med en så mislykket far...

Så jeg tror at mange tenker at de gjør en "god" handling overfor sine familier ved å forsvinne...

[Gjest Vår erfaring...]

Glemte selvfølgelig linken til Leve, landsforening for etterlatte ved selvmord:

http://www.levenorge.no/

[Gjest fnugget]

Jeg tenker veldig mye på at jeg er en belastning for omgivelsene og at de hadde hatt det lettere om jeg ikke var her lenger. Samtidig så er jeg redd for å påføre de skade ved å gå bort, så det er vanskelig dette..men det å skåne mine nærmeste er vel det som holder meg oppe..

Jeg tror på at det er mulig å være så langt nede at man ikke ser noen annen løsning. Det kan være en lang prosess hvor man forsøker å kjempe og holde seg oppe i lang tid. Men vi mennesker tåler ikke alt og hvis det blir for tungt så får mange av oss nok, klarer ikke mer og ser ingen annen utvei. Livet kan bli for smertefullt å være i.

[Gjest annonnymmaisa]

jeg tror hjernen kan bli så forgiftet under en depresjon at den rett og slett ikke ser at andre vil lide. Første omgang er smerten så uutholdelig at eneste måten en kan føler en kan unslippe smerten på er å dø, men så er en fortsatt ikke kommet så langt at en ønsker å dø, en vil egentlig leve. Men det virker fortvilende nok eneste måten å slippe unna smerten på. Så i den situasjonen kan en finne på å gjøre skade eller forsøk mer som et rop om hjelp for å slippe unna å ha det så jævlig...

Så går det videre til at alle har det best uten deg uansett.

Depresjon kan være dødelig. Akkurat som f.eks kreft. Bare på en annen måte...

[Gjest ekssuicidal]

Man kan komme så langt ned at de depressive tankene overskygger alt annet. Noen når de blir deprimerte, mister litt av følelsene for andre, man blir likegyldig på en måte. Selv gjorde jeg vel ikke noe, fordi jeg var redd jeg overlevde, og hvordan skulle da forholdet til familien bli, hvis de visste? Eller jeg kunne tenke at det ble grusomt for dem å finne meg, alle spørsmål de måtte ha. Jeg trodde ikke de ville savne meg, men at det ville være skremmende, å finne en person død, og kanskje de ville oppleve skam og skyldfølelse, selv om det ikke var deres feil.

Man virvler seg inn i et nett av negative tanker, man finner ikke løsning, alt er så tungt og vanskelig, man føler man orker bare ikke streve og gruble mer.

Det er mine tanker, men jeg har holdt meg på tankestadiet. Aldri gjort forsøk. Nå er livet godt, så man kommer også opp igjen.

[Orio]

Hva man tenker i forhold til sine nærmeste?

Tanken på mine nærmeste har mange ganger stoppet meg fra å begå selvmord. Jeg vet de vil slite med det, og sannsynligvis føle skyld i forhold til noe som ene og alene er mitt valg.

Jeg tenker også på meg selv som en byrde som det vil være en lettelse for dem å bli kvitt. Selvfølgelig regner jeg med at de vil ta det tungt i starten, og vil trenge tid til å komme over det, men på sikt vil det være en bedre løsning også for dem.

Til syvende og sist blir det en avveining, hvor det å ikke såre mine nærmeste, og det å være sammen med familien er noe av det som veier aller tyngst på den positive "livet er verdt å leve" siden, og depressive tanker og følelse av håpløshet er på den negative "jeg orker ikke mer" siden.