Psykisk smerte

[Gjest]

Jeg lurer på om det gjør vondt å leve. Er jeg ikke deprimert, så gjør det vondt for meg å leve. Jeg har en slags spenning, psykisk smerte, i kroppen. Av og til er det helt uutholdelig syns jeg. Jeg tror jo jeg er deprimert da, i og med at jeg kjenner meg igjen i alle punktene på MADRS-testen, men helt sikker kan man ikke være.

Hva er deres mening? Gjør det vondt å leve (uten å være syk)?

[Gjest fnugget]

En del av det å leve er å oppleve psykisk smerte. Det tror jeg. Så spørs det i hvor stor grad man har det vondt og hvor lenge/ofte for å avgjøre hva dette er snakk om.

Jeg tror depresjon oppleves forskjellig fra person til person. Noen blir mer likegyldige og orker ikke ta smerten innover seg; for andre er det omvendt.

Derfor er det så vanskelig å si noe til deg, for jeg vet ikke helt hva du gjennomgår nå.

Har du begynt på AD? Synes jeg så at du skrev noe om det for litt siden...

mvh

[Gjest fnugget]

Nei, har ikke begynt på AD. Skal til psykiateren til uka, skal spørre om han kan sjekke om jeg virkelig er deprimert, og så spørre om Cymbalta om jeg er det. Gleder meg faktisk til den timen...

Ja snakk med behandleren din. Du vet jo med deg selv at ikke alt er som det skal være - så er det hans oppgave å hjelpe deg til å finne ut hva det er og hva dere kan gjøre med det...

[Gjest fnugget]

Tenker ofte at jeg bare er lat og at smerten er en naturlig del av livet... så om jeg da er deprimert i stedet så kan man jo gjøre noe med det.

Tror ikke du er noe spesielt lat. Du skriver jo at du ønsker å oppnå noe i livet. Jeg forbinder late personer med mennesker som ikke har noen mål eller ambisjoner i livet. Men jeg tror at både psykisk smerte og depresjon kan gjøre en veldig sliten noe som fører til at man trenger mer hvile....

[Gjest fnugget]

Ja, får håpe det er sånn. :-)

Jeg tror det er sånn:-)

[Gjest Melankoliker]

Jeg har også en psykisk smerte, og den er mer eller mindre konstant. Jeg føler den som en pulserende følelse i magen og i brystet. Denne melankolske følelsen blir så overveldende at jeg nesten ikke vet hva jeg skal gjøre. Det kjennes som om jeg har et sår som aldri leges, det blir nesten en slags fysisk følelse. Det er en veldig bittersøt følelse, som jeg nesten dyrker, følelsen er litt deilig på en helt absurd måte. Det blir nesten en litt livsbekreftende følelse.

Alternativet er å skru av, og det er egentlig mye verre. Det har jeg prøvd, og lykkes i til en viss grad. Jeg føler meg da som en zombie. Det finnes vel en slags gyllen middelvei jeg ikke helt greier å finne frem til, og for å finne den så mener jeg at man bør hoppe ut i det, ikke undertrykke disse følelsene.