Trenger hjelp til oppgaveskriving...

[frosken]

Siden jeg har så god erfaring med innspill fra dols brukere i forbindelse med oppgaveskriving, så prøver jeg meg igjen:-)

Denne gangen skal jeg se på noen aspekter vedrørende individuell plan. Mitt utgangspunkt er at jeg ser at enkelte skrives ut fra en psykiatrisk avdeling uten at det er igangsatt arbeid med individuell plan eller gjort andre tiltak for å koordinere tjester fra det offentlige som berører pasienten etter utskrivelsen.

Dere som har individuell plan og har vært innlagt: Når ble arbeidet med individuell plan igangsatt og hvem er koordinator for planen?

Dere som ikke har IP; er det fordi dere ikke har ønsket å ha det, eller er det fordi ingen tok initiativ og igangsatte planarbeidet?

Noen som har oppfatninger om nytte eller ulemper forbundet med individuell plan?

Også til dere som lurer på hva jeg studerer, så pleier jeg å si at siden det er så få studieplasser på akkurat denne utdannelsen så har jeg ikke så lyst til å oppgi dette nøyaktig. Men det er et masterstudium hvor funksjonshemming, det å leve med kronisk sykdom og koordinerte tjenester står i fokus.

Alle innspill mottas med takk!

Flittig hilsen fra

[Gjest sinji]

Jeg er utskrevet uten en individuell plan. Jeg har aldri blitt forespurt om jeg vil ha noen.

[frosken]

Jeg er utskrevet uten en individuell plan. Jeg har aldri blitt forespurt om jeg vil ha noen.

Går du til behandling fortsatt?

Har du opplevd problemer i forbindelse med at tiltak ikke er koordinerte? Jeg er kanskje spesielt opptatt av at behandlingstiltak ikke koordineres med tiltak i regi av nav?

[Gjest sinji]

Går du til behandling fortsatt?

Har du opplevd problemer i forbindelse med at tiltak ikke er koordinerte? Jeg er kanskje spesielt opptatt av at behandlingstiltak ikke koordineres med tiltak i regi av nav?

Jeg har ikke behandling lenger. Blir fulgt opp av fastlege en gang pr mnd.

Eneste kontakt med nav er søknad om uføre

[Gjest lithium]

Jeg har vært innom diverse behandlingsopplegg inkl. innleggelser. Jeg har stort sett alltid blitt forespurt om jeg er interessert i en IP, men har takket nei.

Årsaken til at jeg har sagt nei henger litt sammen med de andre spørsmålene du stiller til NHD. Jeg har ikke sett nytten av å trekke inn vilt fremmede mennesker på NAV som er umulige å få tak i eller ha noen jeg ikke kjenner i psykiatritjenesten i kommunen som koordinatorer. Den som kjenner meg best og har best oversikt er behandler på DPS, men der er det ikke kapasitet.

[Gjest Armod]

Hei.

Det med individuell plan ser jeg ikke så veldig positivt på. Jeg følte meg pådyttet det og synes ikke det har fungert så bra. Jeg liker helst å ordne ting selv uten innblanding fra andre. Det har også vært et rot fordi kordinator er et rotehue. Og da føler jeg har mitt hodet funker bedre i forhold til å huske ting og sånn. Så det er egentlig bare mest irriterende å måtte forholde seg til dette mennesket.

Det er en sykepleier i psykatriteamet i en bydel.

Jeg liker ikke å skrive ned hva som plager meg eller hva jeg har behov for. Jo mindre som er nedskrevet, dess mindre får de vite, og slik vil jeg ha det. Jeg vil kun at legen og psykiater skal ha informasjon og derfor har jeg sagt at de to kan utveksle info, men all annen info må gå gjennom mitt samtykke.

Har efaringen at "mange kokker mye søl". Og stormøter kommer det som regel ingenting ut av. Jeg vet ikke men det er ingen vits i å påtvinge løsninger og jeg liker ikke å være sentrum for oppmerksomhet. Min substansavhengighet ble tatt opp på et sånt møte hvor aktører som ikke har noe med det å gjøre ble tatt opp.

Konklusjon: Muntlig info er myyye vanskeligere å styre enn skriftlig samtykkebasert info.

Har ikke hatt noe særlig nytte av kordinator. Føles mest som en irriterende person som blander seg i ting hun ikke har noe med. Og jeg må bli mye dårligere før det kan bli en hjelp og ikke en belastning for meg.

Så det er altså siste løsning for meg med et sånt opplegg, jeg tror ikke det gjør noe godt for seg om det ikke er tvingende nødvendig.

Det umyndigjør de som sliter og kan være en slags farlig sovepute og avlære folk fra å klare seg selv og ordne opp i ting selv. For noen blir det kanskje litt for behagelig. For andre, som meg, så blir det altså litt for ubehagelig og irriterende.

[Gjest Armod]

''Også til dere som lurer på hva jeg studerer, så pleier jeg å si at siden det er så få studieplasser på akkurat denne utdannelsen så har jeg ikke så lyst til å oppgi dette nøyaktig. Men det er et masterstudium hvor funksjonshemming, det å leve med kronisk sykdom og koordinerte tjenester står i fokus.''

En slags videreutdanning etter en yrkesutdanning? Rehabilitering?

[Gjest Armod]

Hei.

Det med individuell plan ser jeg ikke så veldig positivt på. Jeg følte meg pådyttet det og synes ikke det har fungert så bra. Jeg liker helst å ordne ting selv uten innblanding fra andre. Det har også vært et rot fordi kordinator er et rotehue. Og da føler jeg har mitt hodet funker bedre i forhold til å huske ting og sånn. Så det er egentlig bare mest irriterende å måtte forholde seg til dette mennesket.

Det er en sykepleier i psykatriteamet i en bydel.

Jeg liker ikke å skrive ned hva som plager meg eller hva jeg har behov for. Jo mindre som er nedskrevet, dess mindre får de vite, og slik vil jeg ha det. Jeg vil kun at legen og psykiater skal ha informasjon og derfor har jeg sagt at de to kan utveksle info, men all annen info må gå gjennom mitt samtykke.

Har efaringen at "mange kokker mye søl". Og stormøter kommer det som regel ingenting ut av. Jeg vet ikke men det er ingen vits i å påtvinge løsninger og jeg liker ikke å være sentrum for oppmerksomhet. Min substansavhengighet ble tatt opp på et sånt møte hvor aktører som ikke har noe med det å gjøre ble tatt opp.

Konklusjon: Muntlig info er myyye vanskeligere å styre enn skriftlig samtykkebasert info.

Har ikke hatt noe særlig nytte av kordinator. Føles mest som en irriterende person som blander seg i ting hun ikke har noe med. Og jeg må bli mye dårligere før det kan bli en hjelp og ikke en belastning for meg.

Så det er altså siste løsning for meg med et sånt opplegg, jeg tror ikke det gjør noe godt for seg om det ikke er tvingende nødvendig.

Det umyndigjør de som sliter og kan være en slags farlig sovepute og avlære folk fra å klare seg selv og ordne opp i ting selv. For noen blir det kanskje litt for behagelig. For andre, som meg, så blir det altså litt for ubehagelig og irriterende.

De gangen jeg har vært innlagt så har de alltid sørget for at jeg har et opplegg videre. Men det var ikke der jeg fikk tilbud om individuell plan, det var hos en psyk.sykepleier jeg gikk til før jeg begynte hos psykiater. Hun kontaktet kommunen og så ble det egentlig bare mange kokker mye søl. Og nå har jeg ikke behov for de lenger

[frosken]

''Også til dere som lurer på hva jeg studerer, så pleier jeg å si at siden det er så få studieplasser på akkurat denne utdannelsen så har jeg ikke så lyst til å oppgi dette nøyaktig. Men det er et masterstudium hvor funksjonshemming, det å leve med kronisk sykdom og koordinerte tjenester står i fokus.''

En slags videreutdanning etter en yrkesutdanning? Rehabilitering?

Det er ikke pent å prøve å lokke ut flere opplysninger enn jeg vil gi...*s*

[frosken]

De gangen jeg har vært innlagt så har de alltid sørget for at jeg har et opplegg videre. Men det var ikke der jeg fikk tilbud om individuell plan, det var hos en psyk.sykepleier jeg gikk til før jeg begynte hos psykiater. Hun kontaktet kommunen og så ble det egentlig bare mange kokker mye søl. Og nå har jeg ikke behov for de lenger

Jeg opptatt av at kanskje ikke IP alltid er den beste måten å lage samordnet opplegg på. Har du f.eks. fått laget en kriseplan? Så for en tid tilbake et eksempel på en kriseplan som jeg synes var svært godt utformet; der tok man utgangspunkt i hva som var typiske symptomer ved forverring og lagde en avtale mht hvem som kunne kontaktes etc. Steder hvor det finnes ulike typer tiltak som kan brukes ved kriser, så tror jeg slike planer kan være velegnet. Men dersom eneste muligheten til å få hjelp utenom avtalte terapitimer uansett er legevakten, så hjelper jo ikke kriseplaner.

[Gjest Armod]

Det er ikke pent å prøve å lokke ut flere opplysninger enn jeg vil gi...*s*

Hehe, jeg er en liten faen i dag ;o)

[frosken]

Jeg har vært innom diverse behandlingsopplegg inkl. innleggelser. Jeg har stort sett alltid blitt forespurt om jeg er interessert i en IP, men har takket nei.

Årsaken til at jeg har sagt nei henger litt sammen med de andre spørsmålene du stiller til NHD. Jeg har ikke sett nytten av å trekke inn vilt fremmede mennesker på NAV som er umulige å få tak i eller ha noen jeg ikke kjenner i psykiatritjenesten i kommunen som koordinatorer. Den som kjenner meg best og har best oversikt er behandler på DPS, men der er det ikke kapasitet.

Har DPS sagt tydelig at de ikke kan ivareta koordineringsfunksjonen?

Mine umiddelbare tanker rundt IP er at ideen er god , men bygger på bristende forutsetninger. Politikerne ser ut til å tro at det sitter noen allvitende og kompetente mennesker med god tid til å ta tak i dette planarbeidet med liv og lyst.... Jeg har inntrykk av at det er langt mellom disse .

At en person som ikke kjenner deg og din situasjon godt, og som kanskje ikke har allverdens kompetanse, plutselig skal være aktiv i forhold til virkeliggjørelsen av dine målsetninger blir for det første absurd, og kanskje også nedverdigende for noen?

[Gjest Armod]

Jeg opptatt av at kanskje ikke IP alltid er den beste måten å lage samordnet opplegg på. Har du f.eks. fått laget en kriseplan? Så for en tid tilbake et eksempel på en kriseplan som jeg synes var svært godt utformet; der tok man utgangspunkt i hva som var typiske symptomer ved forverring og lagde en avtale mht hvem som kunne kontaktes etc. Steder hvor det finnes ulike typer tiltak som kan brukes ved kriser, så tror jeg slike planer kan være velegnet. Men dersom eneste muligheten til å få hjelp utenom avtalte terapitimer uansett er legevakten, så hjelper jo ikke kriseplaner.

Det var jo nettopp det som egentlig var litt tåpelig. At de forsøkte å lage en kriseplan som besto av å ringe Mental helse, Kirkens SOS eller legevakta. Som om jeg ikke visste om det fra før. Det var jo ingen å kontakte på kveldstid eller i helg fordi psykiatriteamet ikke jobbet i helger/kvelder. Nå har dette psyk.teamet vakter til kl. 20.00 mandag/onsdag/fredag. Men det er bare en sjelden gang jeg treffer noen jeg kjenner, fordi bydelene skifter på å ha vakt.

Jeg har ringt noen ganger, men har ikke fått noe ut av det. Føler det blir verre å fortelle noe til noen jeg aldri mer skal møte eller ikke stoler på. Da setter jeg meg heller ned og skriver det av meg.

Det å ringe Kirkens SOS - mange flinke der. Men traff en gang en som skulle frelse meg. Tro meg, har prøvd, men det funker ikke på meg og det føltes invaderende og jeg ble mistenksom.

Men det var jo ikke stort bedre den gangen jeg ringte vakt-tlf til psyk.teamet og jeg møtte en fanatiker som spurte om jeg tror på Gud. Jeg sa at det gjør jeg ikke, fordi da må Gud i såfall være slem, ergo da er visten med Gud borte. Så begynte han å argumentere.

Det å plassere pasienter over på fremmende personer og instanser er jeg veldig skeptsk til. Man blir fremmedgjort og det føles som å være en pakke med symptomer og ikke et menneske. De færreste vil vel fortelle om det høyst private til mennesker som man ikke vet hvem er.

[Gjest Mohikaneren]

Hva er individuell plan?

[Gjest Jeg er god nok som jeg er]

Det høres ut som du tar en master i funksjonshemming? Hehe. Ytterst få som tar den utdannelsen, og jeg blir jo litt nysgjerrige hvis det virkelig er det du gjør, men det er jo slett ikke sikkert, og du vil jo tydeligvis ikke si det her uansett. Så jeg kan vel bare fortsette å lure uten å få vite noe mer ;-)

Jeg ble skrevet ut uten noen IP. Dvs, jeg skrev meg vel egentlig ut uten noen IP. Det er jo veldig forskjell på innleggelser. Selv om jeg var innlagt tre uker, har jeg overhodet ikke bruk for noen IP. Jeg har ikke mange tjenester, og har dermed heller ikke bruk for noen koordinering av tjenester. Jeg ble utskrevet tilbake til individualsamtaler med min psykolog, og når det var alt jeg hadde av tjenester trengs det jo ingen IP. Så ingen tilbød meg en IP, og jeg spurte ikke om noen IP.

Nå skal det dog sies at i enkelte perioder har jeg inderlig prøvd å få psykolog og fastlege til å samarbeide og ha kontakt. Og det har aldri fungert spesielt godt. De snakker ikke sammen selv om jeg ber dem om det. Det er en svakhet. Nå er det vel kanskje overkill å kreve en IP for å få to mennesker til å samarbeide over korte perioder, men iblant tenker jeg kanskje at jeg skulle ha gjort det. Tidligere hadde jo alle under psykisk helsveren krav på en IP om de ville ha. Såvist jeg vet er det slutt på det, og nå må de også ha behov for "lanvarige og koordinerte tjenester" for å få en IP.

[Orio]

Fikk individuell plan i forbindelse med kommunalt "skippertak", alle som fikk hjelp av psykiatri-delen i kommunen fikk tilsendt et brev og måtte krysse av på om vi ønsket en individuell plan. (Jeg krysset da ja.)

Koordinator er den personen jeg har kontakt med i kommunen.

Har møtt noen rare holdninger til IP, bl.a. at kriteriet skal være hvor alvorlig psykisk sykdom du har, ikke om du får hjelp fra flere instanser som helst bør samarbeide.

Synes ikke planen fungerer så veldig godt, den er på en måte bare enda et papir. Hensikten er jo at den skal definere hvilke områder jeg skal jobbe med, og hvordan det skal gjøres, men behandlingen på dps skjer helt uten hensyn til hva som står i planen. (Selv om vi har hatt flere møter hvor den er revurdert og evaluert.)

[Adriana]

Jeg har vært innlagt mage ganger, men har aldri fått spørsmål om jeg ønsker en IP. Selv når jeg har vært tvangsinnlagt så har jeg ikke fått tilbud om det. Da har man jo faktisk krav på det.

Jeg har ikke noe ønske om å få en IP så derfor har jeg ikke spurt om en heller. Jeg kan ikke fordra møter der flere er samlet for å diskutere meg... Føler meg umyndiggjort. Jeg vil heller ha kontakt med legen, psykologen og psykehus selv. Jeg har ikke kontakt med NAV.

Kriseplanen min består av å kunne komme til DPS og få en akuttime der eller å oppsøke legevakt.

[Gjest sinji]

Fikk individuell plan i forbindelse med kommunalt "skippertak", alle som fikk hjelp av psykiatri-delen i kommunen fikk tilsendt et brev og måtte krysse av på om vi ønsket en individuell plan. (Jeg krysset da ja.)

Koordinator er den personen jeg har kontakt med i kommunen.

Har møtt noen rare holdninger til IP, bl.a. at kriteriet skal være hvor alvorlig psykisk sykdom du har, ikke om du får hjelp fra flere instanser som helst bør samarbeide.

Synes ikke planen fungerer så veldig godt, den er på en måte bare enda et papir. Hensikten er jo at den skal definere hvilke områder jeg skal jobbe med, og hvordan det skal gjøres, men behandlingen på dps skjer helt uten hensyn til hva som står i planen. (Selv om vi har hatt flere møter hvor den er revurdert og evaluert.)

''Koordinator er den personen jeg har kontakt med i kommunen''

Hva slags stilling har personen i kommunen, er det en sykepleier og hva slags type kontakt er det meningen å ha med vedkommende.

[frosken]

Det høres ut som du tar en master i funksjonshemming? Hehe. Ytterst få som tar den utdannelsen, og jeg blir jo litt nysgjerrige hvis det virkelig er det du gjør, men det er jo slett ikke sikkert, og du vil jo tydeligvis ikke si det her uansett. Så jeg kan vel bare fortsette å lure uten å få vite noe mer ;-)

Jeg ble skrevet ut uten noen IP. Dvs, jeg skrev meg vel egentlig ut uten noen IP. Det er jo veldig forskjell på innleggelser. Selv om jeg var innlagt tre uker, har jeg overhodet ikke bruk for noen IP. Jeg har ikke mange tjenester, og har dermed heller ikke bruk for noen koordinering av tjenester. Jeg ble utskrevet tilbake til individualsamtaler med min psykolog, og når det var alt jeg hadde av tjenester trengs det jo ingen IP. Så ingen tilbød meg en IP, og jeg spurte ikke om noen IP.

Nå skal det dog sies at i enkelte perioder har jeg inderlig prøvd å få psykolog og fastlege til å samarbeide og ha kontakt. Og det har aldri fungert spesielt godt. De snakker ikke sammen selv om jeg ber dem om det. Det er en svakhet. Nå er det vel kanskje overkill å kreve en IP for å få to mennesker til å samarbeide over korte perioder, men iblant tenker jeg kanskje at jeg skulle ha gjort det. Tidligere hadde jo alle under psykisk helsveren krav på en IP om de ville ha. Såvist jeg vet er det slutt på det, og nå må de også ha behov for "lanvarige og koordinerte tjenester" for å få en IP.

Selv om man ikke trenger IP, så anses jo samordning av helsetjenester som et kvalitetskriterium. Har du, legen og psykologen hatt fellesmøter noen gang?

Jeg er ute etter alternative måter å ivareta behov for samordning på, da alle verken har krav for eller bruk for IP.

Takk for innspill forresten, og du har rett i at jeg ikke har tenkt å identifisere meg gjennom å angi studiet nøyaktig:-)

[frosken]

Jeg har vært innlagt mage ganger, men har aldri fått spørsmål om jeg ønsker en IP. Selv når jeg har vært tvangsinnlagt så har jeg ikke fått tilbud om det. Da har man jo faktisk krav på det.

Jeg har ikke noe ønske om å få en IP så derfor har jeg ikke spurt om en heller. Jeg kan ikke fordra møter der flere er samlet for å diskutere meg... Føler meg umyndiggjort. Jeg vil heller ha kontakt med legen, psykologen og psykehus selv. Jeg har ikke kontakt med NAV.

Kriseplanen min består av å kunne komme til DPS og få en akuttime der eller å oppsøke legevakt.

Tenker du at IP forutsetter såkalte "ansvarsgruppemøter"?