Trenger hjelp til oppgaveskriving...

[frosken]

Fikk individuell plan i forbindelse med kommunalt "skippertak", alle som fikk hjelp av psykiatri-delen i kommunen fikk tilsendt et brev og måtte krysse av på om vi ønsket en individuell plan. (Jeg krysset da ja.)

Koordinator er den personen jeg har kontakt med i kommunen.

Har møtt noen rare holdninger til IP, bl.a. at kriteriet skal være hvor alvorlig psykisk sykdom du har, ikke om du får hjelp fra flere instanser som helst bør samarbeide.

Synes ikke planen fungerer så veldig godt, den er på en måte bare enda et papir. Hensikten er jo at den skal definere hvilke områder jeg skal jobbe med, og hvordan det skal gjøres, men behandlingen på dps skjer helt uten hensyn til hva som står i planen. (Selv om vi har hatt flere møter hvor den er revurdert og evaluert.)

Kan se ut som om politikerne overvurderer virkningen av IP-dokumenter fra tid til annen...

Hva har vært dps sin holdning til ip-prosessen?

[Adriana]

Tenker du at IP forutsetter såkalte "ansvarsgruppemøter"?

Jeg trodde at det var sånn i hvert fall...?

[frosken]

Hva er individuell plan?

Se f.eks. hva Arendal kommune sier om individuell plan : http://www.arendal.kommune.no/austagder/arendal/arendalk.nsf/id/09B16462D6262BB3C1256DFD004761B8?OpenDocument

[frosken]

Jeg trodde at det var sånn i hvert fall...?

Trenger ikke å gjøres på den måten. I noen kommuner vil man nettopp sørge for at planarbeidet medfører at slike ansvarsgruppemøter ikke lenger er nødvendige, en koordinator skal i stedet holde kontakt med bruker og sammen med bruker sørge for at nødvendige tiltak settes i system og gjennomføres.

[frosken]

Det var jo nettopp det som egentlig var litt tåpelig. At de forsøkte å lage en kriseplan som besto av å ringe Mental helse, Kirkens SOS eller legevakta. Som om jeg ikke visste om det fra før. Det var jo ingen å kontakte på kveldstid eller i helg fordi psykiatriteamet ikke jobbet i helger/kvelder. Nå har dette psyk.teamet vakter til kl. 20.00 mandag/onsdag/fredag. Men det er bare en sjelden gang jeg treffer noen jeg kjenner, fordi bydelene skifter på å ha vakt.

Jeg har ringt noen ganger, men har ikke fått noe ut av det. Føler det blir verre å fortelle noe til noen jeg aldri mer skal møte eller ikke stoler på. Da setter jeg meg heller ned og skriver det av meg.

Det å ringe Kirkens SOS - mange flinke der. Men traff en gang en som skulle frelse meg. Tro meg, har prøvd, men det funker ikke på meg og det føltes invaderende og jeg ble mistenksom.

Men det var jo ikke stort bedre den gangen jeg ringte vakt-tlf til psyk.teamet og jeg møtte en fanatiker som spurte om jeg tror på Gud. Jeg sa at det gjør jeg ikke, fordi da må Gud i såfall være slem, ergo da er visten med Gud borte. Så begynte han å argumentere.

Det å plassere pasienter over på fremmende personer og instanser er jeg veldig skeptsk til. Man blir fremmedgjort og det føles som å være en pakke med symptomer og ikke et menneske. De færreste vil vel fortelle om det høyst private til mennesker som man ikke vet hvem er.

Enig i at de færreste ønsker å forholde seg til mennesker de ikke har kjennskap til når de er i krise. Samtidig er det ikke mange individualbehandlere som ser det som hensiktsmessig å være tilgjengelig for sine pasienter utenom kontortid, og dermed tror jeg det er nyttig å diskutere gjennom på forhånd hva som er de mest konstruktive tiltak å ty til i kritiske situasjoner. For deg er kanskje det beste å skrive, for andre kan det være å ringe lokalt akutt-team selv om ingen kjente er på vakt. Ved å ha tenkt gjennom hvilke alternativer som er aktuelle før krisen er der, så reduseres sannsynligheten for destruktiv utagering.

[Gjest Armod]

Enig i at de færreste ønsker å forholde seg til mennesker de ikke har kjennskap til når de er i krise. Samtidig er det ikke mange individualbehandlere som ser det som hensiktsmessig å være tilgjengelig for sine pasienter utenom kontortid, og dermed tror jeg det er nyttig å diskutere gjennom på forhånd hva som er de mest konstruktive tiltak å ty til i kritiske situasjoner. For deg er kanskje det beste å skrive, for andre kan det være å ringe lokalt akutt-team selv om ingen kjente er på vakt. Ved å ha tenkt gjennom hvilke alternativer som er aktuelle før krisen er der, så reduseres sannsynligheten for destruktiv utagering.

Jada det er ulike måter å takle det på. Jeg gjør alt jeg kan for å unngå å måtte snakke med en fremmed. Men skulle det stå om liv og død så ville jeg selvsagt ringt. Eller, da hadde jeg nok heller oppsøkt legevakta. Så med andre ord så ringer jeg så lite jeg kan til slike telefoner.

Men folk er forskjellig og noen synes sikkert det er greit. Jeg synes det skulle vært en psykiatrisk legevakt i alle byer. Det er ikke lett for oss som kan komme i en akutt psykisk krise å måtte oppsøke legevakta. En vanlig lege har ikke kompetanse nok og ofte så blir man avist hvis man ikke er til skade for seg selv og andre.

Krisen kunne vært averget dersom man traff en psykolog/psykiater eller andre med kompetanse innen krisepsykiatri. En god samtale kan hjelpe utrolig mye. Derimot å bare bli sendt hjem tror jeg kan gjøre det verre.

Nå er det svært begrenset når psyk.teamet her i byen er tilgjengelig på kveldstid. Kun kveldsvakt tre ganger i uka og da bare til kl. 20.00. I helga er det ikke noe.

Da er det kun legevakta igjen hvor man ofte må gå hjem uten å ha fått hjelp. Det er ikke alle leger som er flinke med mennesker som er i krise.

Jeg synes at de psykiatriske institusjonene rundt omkring kunne ha byttet på å ha kveld/nattevakt og helgevakt når ikke psyk.teamet er tilgjengelig. Da er sannsynligheten større for at man møter noen som kan være der. Hvis pasienten er noenlunde kjent, og vært innlagt før, så er jo det en fordel at de kjenner til personenes historikk.

Her i byen er det kun hjemmesykepleien som jobber døgnet rundt alle dager i året. Men de vil ikke ta seg av folk som sliter psykisk fordi de ikke har kompetanse...

Så da til Kirkens sos og mental helse igjen. Som sagt, jeg sliter med å stole på andre og det blir verre når disse også er fremmede. Men sånne tlf kan som du sier benyttes i en akutt krise for å averge at noe alvorlig skjer.

Så konkl blir at dersom det går så langt med meg at jeg seriøst vurderer å ta mitt liv, så ringer jeg noen som kan hjelpe, uansett.

[Gjest Armod]

Jada det er ulike måter å takle det på. Jeg gjør alt jeg kan for å unngå å måtte snakke med en fremmed. Men skulle det stå om liv og død så ville jeg selvsagt ringt. Eller, da hadde jeg nok heller oppsøkt legevakta. Så med andre ord så ringer jeg så lite jeg kan til slike telefoner.

Men folk er forskjellig og noen synes sikkert det er greit. Jeg synes det skulle vært en psykiatrisk legevakt i alle byer. Det er ikke lett for oss som kan komme i en akutt psykisk krise å måtte oppsøke legevakta. En vanlig lege har ikke kompetanse nok og ofte så blir man avist hvis man ikke er til skade for seg selv og andre.

Krisen kunne vært averget dersom man traff en psykolog/psykiater eller andre med kompetanse innen krisepsykiatri. En god samtale kan hjelpe utrolig mye. Derimot å bare bli sendt hjem tror jeg kan gjøre det verre.

Nå er det svært begrenset når psyk.teamet her i byen er tilgjengelig på kveldstid. Kun kveldsvakt tre ganger i uka og da bare til kl. 20.00. I helga er det ikke noe.

Da er det kun legevakta igjen hvor man ofte må gå hjem uten å ha fått hjelp. Det er ikke alle leger som er flinke med mennesker som er i krise.

Jeg synes at de psykiatriske institusjonene rundt omkring kunne ha byttet på å ha kveld/nattevakt og helgevakt når ikke psyk.teamet er tilgjengelig. Da er sannsynligheten større for at man møter noen som kan være der. Hvis pasienten er noenlunde kjent, og vært innlagt før, så er jo det en fordel at de kjenner til personenes historikk.

Her i byen er det kun hjemmesykepleien som jobber døgnet rundt alle dager i året. Men de vil ikke ta seg av folk som sliter psykisk fordi de ikke har kompetanse...

Så da til Kirkens sos og mental helse igjen. Som sagt, jeg sliter med å stole på andre og det blir verre når disse også er fremmede. Men sånne tlf kan som du sier benyttes i en akutt krise for å averge at noe alvorlig skjer.

Så konkl blir at dersom det går så langt med meg at jeg seriøst vurderer å ta mitt liv, så ringer jeg noen som kan hjelpe, uansett.

Men et spørsmål til deg, frosk: Hva tror du må til for å få et system som i størst mulig grad bevarer brukernes verdighet og autonomi? Hva synes du om dagens, hva kan gjøres bedre og hva er bra slik det er nå?

[Adriana]

Trenger ikke å gjøres på den måten. I noen kommuner vil man nettopp sørge for at planarbeidet medfører at slike ansvarsgruppemøter ikke lenger er nødvendige, en koordinator skal i stedet holde kontakt med bruker og sammen med bruker sørge for at nødvendige tiltak settes i system og gjennomføres.

Ok, men jeg mener likevel at det ikke er nødvendig for min del for det er ikke behov for så mye koordinering Ordner med alt selv egentlig.

Det hender at psykologen ringer til legen min hvis det er noe spes, men ellers holder de seg til sitt. Psykologen har vært med på møte på psykehuset også, men synes ikke at det kom noe ut av det. Det ble bare noe pjatt om at jeg trengte å gå videre i behandling og at jeg kanskje kom til å trenge flere innleggelser i fremtiden... Og det visste vi jo alle fra før :-p

Ved fremtidige innleggelser vil jeg ikke akkurat oppmuntre til et slikt møte igjen ;-)

[Gjest Jeg er god nok som jeg er]

Selv om man ikke trenger IP, så anses jo samordning av helsetjenester som et kvalitetskriterium. Har du, legen og psykologen hatt fellesmøter noen gang?

Jeg er ute etter alternative måter å ivareta behov for samordning på, da alle verken har krav for eller bruk for IP.

Takk for innspill forresten, og du har rett i at jeg ikke har tenkt å identifisere meg gjennom å angi studiet nøyaktig:-)

Nei, vi hadde aldri fellesmøter. Nå har jeg forøvrig ingen psykolog lenger heller, men det var som nevnt et par anledninger der jeg ba dem samarbeide. Noe som viste seg svært vanskelig å få til. Og det er en svakhet når DPS (psykologen var der) bare henviser til fastlegen når det gjelder medisinering. Det er ikke barebare å skulle være personen som går fra den ene til den andre, og heller ikke er veldig god til å snakke for seg, og egentlig bare skulle ønske begge visste hva den andre visste.

[frosken]

Ok, men jeg mener likevel at det ikke er nødvendig for min del for det er ikke behov for så mye koordinering Ordner med alt selv egentlig.

Det hender at psykologen ringer til legen min hvis det er noe spes, men ellers holder de seg til sitt. Psykologen har vært med på møte på psykehuset også, men synes ikke at det kom noe ut av det. Det ble bare noe pjatt om at jeg trengte å gå videre i behandling og at jeg kanskje kom til å trenge flere innleggelser i fremtiden... Og det visste vi jo alle fra før :-p

Ved fremtidige innleggelser vil jeg ikke akkurat oppmuntre til et slikt møte igjen ;-)

Møter uten klar hensikt er unødvendig ressursbruk. Hvis det var færre unødvendige møter, så ville kanskje resten av koordineringsmøtene være mer inspirerte :-)

Tror det er viktig at det brukes tid i forhold til den enkelte pasient på å vurdere hvorvidt IP er hensiktsmessig. Noen ganger trengs ingen koordinering utover det pasienten selv kan stå for, andre ganger trengs koordineringstiltak uten at det nødvendigvis trenger å være en IP.

[Gjest Mohikaneren]

Se f.eks. hva Arendal kommune sier om individuell plan : http://www.arendal.kommune.no/austagder/arendal/arendalk.nsf/id/09B16462D6262BB3C1256DFD004761B8?OpenDocument

Takk for svar :-) Da skjønner jeg mer av hva det handler om.

Virker som et bra tilbud, men jeg forstår det slik at de bare koordinerer det pasienten allerede har av tilbud. Jeg savner det at noen også kan "ordne" det man trenger av videre tilbud, feks. psykomotorisk fysioterapi, psykiater ol.

Nå har jeg en psykolog som ordner med mye av det jeg trenger, men for andre ville det vært fint om en "koordinator" også kunne hjulpet med å få ordnet de tingene man mangler.

Ha en fin kveld frosk, og lykke til med oppgaven.

[Gjest lithium]

Har DPS sagt tydelig at de ikke kan ivareta koordineringsfunksjonen?

Mine umiddelbare tanker rundt IP er at ideen er god , men bygger på bristende forutsetninger. Politikerne ser ut til å tro at det sitter noen allvitende og kompetente mennesker med god tid til å ta tak i dette planarbeidet med liv og lyst.... Jeg har inntrykk av at det er langt mellom disse .

At en person som ikke kjenner deg og din situasjon godt, og som kanskje ikke har allverdens kompetanse, plutselig skal være aktiv i forhold til virkeliggjørelsen av dine målsetninger blir for det første absurd, og kanskje også nedverdigende for noen?

Ja, DPS har sagt klart og tydelig at de ikke har mulighet. Det er som NHD sier i sitt svar til deg: man ønsker primært at det er kommunehelsetjenesten som ivaretar kooordinatorrollen.

Jeg har kun vært i kontakt med psykiatritjenesten i kommunen en gang og det var totalt mislykket. Det var et møte der en dame med sorry hundeøyne kom hjem til meg og sa at de hadde nok ikke noe å tilby meg som var så ressurssterk.

Jeg vet ikke om jeg synes det hadde vært nedverdigende, men jeg tror det hadde blitt en stor kilde til frustrasjon for meg hvis jeg måtte trekke inn enda en person inn i min "sak". Og jeg må innrømme at jeg stiller store spørsmål vedrørende kompetansen de besitter. Derfor takker jeg nei og blir heller av og til kjempefrustrert når det er meg selv som må stå for all koordinering.

[Miamarian]

Jeg synes helt klart den aller største fordelen med IP er at enfår en kontaktperson og koordinator.Det kan være utrolig mange personer å forholde seg til når en er i hjelpeapparatet og det å ha samme person er utrolig deilig.Denne personen kan også snakke med de andre aktørene om det skulle være nødvendig.

Det at en får IP gir en jo ikke noen flere rettigheter. Tilbudet mitt var det samme med og uten IP.Men jeg har fått denne kontaktpersonen som jeg synes gjør ting lettere.

Jeg har litt inntrykk av at det er litt dårlig organisert og at en mer opptatt av å igangsitte IP hos flest mulig pasienter fremfor å gi et mest mulig godt tilbud og en kontaktperson som er villig til å følge opp og engasjere seg.Jeg har også vært på utsiden og inntrykket en fikk var at det var sterke føringer "ovenfra" om hvor viktig IP var etc. Som sagt er tanken bak og IP en veldig god ide.Og synes det fungerer bra i mitt tillfelle egentlig.Men jeg tror det har veldig med at jeg har en så flink kontaktperson som styrer og ordner.

Hos meg ble IP igangsatt hos en sosionom på psyk avd.Senere fikk jeg også en kontaktperson på sosial kontoret som er den jeg har mest kontakt med i dag.

[Miamarian]

Møter uten klar hensikt er unødvendig ressursbruk. Hvis det var færre unødvendige møter, så ville kanskje resten av koordineringsmøtene være mer inspirerte :-)

Tror det er viktig at det brukes tid i forhold til den enkelte pasient på å vurdere hvorvidt IP er hensiktsmessig. Noen ganger trengs ingen koordinering utover det pasienten selv kan stå for, andre ganger trengs koordineringstiltak uten at det nødvendigvis trenger å være en IP.

Jeg hater alt dette styret med søknader hit og dit og innhente nye dokumenter.Jeg har det sånn med det økonomiske.At jeg får hjelp til søknadene.Min kontaktperson innhenter opplysninger om inntekt etc fra nav.Og legen min kan spørre kontaktpersonen hvilke opplysninger hun trenger. Noe av det verste med nav systemet er at det er så mange mennesker å forholde seg til.Og at du får ny saksbehandler hele tiden.Jeg trenger litt tid for å tørre å stole på og forholde meg til en person.Og når jeg får ny saksbehandler på aetat hver måned så gjør det det vanskelig å ta kontakt hvis det er noe. Nå har jeg denne kontaktpersonen som jeg har hatt lenge egentlig.Veldig greit.Og i tillegg så er de veldig klare på å spørre meg om er det greit at jeg snakker med de om dette etc og jeg føler taushetsplikt og o

Det gjør bare at ting flyter og folk snakker med hverandre og det blir ikke fullt så byrokratisk og slitsomt.Ting for meg har rett og slett blitt lettere med IP så jeg er vel heldig der.Har en fantastisk fastlege og kontaktperson på sosialkontoret så jeg tror jeg har vært veldig heldig.Og jeg vet om mennesker som får laget en IP som så blir lagt i glemmeboken.IP er verdiløs mener jeg om den ikke følges opp og brukes i praksis.Har inntrykk av at det skjer veldig ofte , og at jeg er heldig der. Men det er vel alltid sånn med nye reformer at det kan ta tid å få det til å fungere og innarbeide det i det daglige arbeidet.

Jeg er sårbar i forbindelse med tanken på at mne psykiske problemer skal bli diskutert med mange.Så IP for meg funker best i forbindelse med mange av de praktiske tingene egentlig.

[neelie (ferri)]

Vet ikke så mye om individuell plan, og det er kanskje ganske nytt? Når jeg ble utskrevet som tenåring så ble jeg i allefall "glemt", og fikk ingen oppfølgning av noe slag fra psykiatrien, og ingen tillbud ble gitt tror jeg. Om noe ble gitt så er det mest sannsynlig at jeg hadde sagt nei til det da også.. men det synes ikke jeg at jeg skulle få bestemme selv (nå i ettertid..) Men jeg tror ikke noe tilbud ble gitt altså.

Jeg har skrevet under sammtykkeerklæring hvor min kontakt person da fungere som en slags koordinator. Psyk.sykepleier kan innhente informasjon om min helse og livssituasjon. Fra NAV, DPS, Sosialkonsulent og fastlege.

Og også dele denne informasjonen med NAV, DPS, Sosialkonsulent og fastlegen. Om det er nødvendig.

Jeg tror hun er den eneste som har rett til dette.

Det har fungert veldig greit for meg i allefall.

Jeg må gi sammtykke hver gang informasjon skal deles, untak når det gjelder og redde liv og helse. Men jeg har sagt at hun bare kan dele informasjon når som helst, så dette er vel litt mykt.

Dette hjalp vel ikke noe i det heletatt men..

[frosken]

Jeg synes helt klart den aller største fordelen med IP er at enfår en kontaktperson og koordinator.Det kan være utrolig mange personer å forholde seg til når en er i hjelpeapparatet og det å ha samme person er utrolig deilig.Denne personen kan også snakke med de andre aktørene om det skulle være nødvendig.

Det at en får IP gir en jo ikke noen flere rettigheter. Tilbudet mitt var det samme med og uten IP.Men jeg har fått denne kontaktpersonen som jeg synes gjør ting lettere.

Jeg har litt inntrykk av at det er litt dårlig organisert og at en mer opptatt av å igangsitte IP hos flest mulig pasienter fremfor å gi et mest mulig godt tilbud og en kontaktperson som er villig til å følge opp og engasjere seg.Jeg har også vært på utsiden og inntrykket en fikk var at det var sterke føringer "ovenfra" om hvor viktig IP var etc. Som sagt er tanken bak og IP en veldig god ide.Og synes det fungerer bra i mitt tillfelle egentlig.Men jeg tror det har veldig med at jeg har en så flink kontaktperson som styrer og ordner.

Hos meg ble IP igangsatt hos en sosionom på psyk avd.Senere fikk jeg også en kontaktperson på sosial kontoret som er den jeg har mest kontakt med i dag.

Godt å høre at du har fått et opplegg i samsvar med intensjonene bak innføringen av IP :-)

Tror du har rett i at man en del steder er mer opptatt av å oppfylle kravet om å lage IP'er, enn å sørge for å oppnå det som er hensikten med ordningen.

Jeg tror også at det nettopp er i forhold til det å få ordnet ting utenfor selve behandlingen, så som bosted, økonomi, arbeid/studer/trygd osv, som kanskje er noe av det viktigste med ordentlig koordinering. Hvis man først har psykiske vansker av mer omfattende karakter, så vil det å ikke vite hvor man skal bo, eller om man klarer å jobbe, fort gjøre at de psykiske vanskene forsterkes og mulighetene for bedring forspilles.

Jobbet sosionomen du og sosionomen på avdelingen såpass mye med planen at den ble ganske detaljert, eller laget dere kun svært overordnede målsettinger?

Takk for hjelpen, forresten :-)

[Orio]

Kan se ut som om politikerne overvurderer virkningen av IP-dokumenter fra tid til annen...

Hva har vært dps sin holdning til ip-prosessen?

Politikere har det med å overvurdere virkningen av lover og forskrifter. Bare de får en lov som bestemmer at alle skal være snille og greie og ha det bra, så blir det sånn. Det kan i alle fall virke sånn.

Dps sin holdning til ip? Det vet jeg ikke hva jeg skal svare på. Det er egentlig ikke noe samarbeid det er snakk om, dps kunne like gjerne sendt ut et brev for å informere om hva som skal legges vekt på og hvem som skal gjøre hva i stedet for å ta seg bryet med å samle en masse mennesker for en muntlig orientering. I forhold til dps har ikke jeg noe særlig jeg skulle ha sagt, det er de som bestemmer hva som er viktig for meg. Jeg skal bare være enig. Det samme gjelder de andre som er med på "samarbeidet", de blir informert om hvordan det skal være, de har ikke noen særlig innflytelse på prioriteringene de heller. Eller, for å si det på en annen måte: Det de synes er viktig skal selvfølgelig komme med på planen det også, men da i tillegg til det dps mener er viktig. Og der sitter jeg, og skal innfri alle disse kravene.

Et eksempel kan være det med å være fysisk aktiv og mulighetene for å gå ned i vekt. Det er ikke noe dps legger vekt på i forhold til min psykiske helse (selv om de kanskje burde gjort det), men jeg kan selvfølgelig få lov til å jobbe med det. Også. Også er nøkkelordet her. Selv om det er et stort prosjekt, og egentlig er et viktig prosjekt, skal det komme i tillegg til andre ting jeg jobber med.

Til en viss grad kan jeg forstå det, det er jo den psykiske biten dps skal konsentrere seg om, det er derfor jeg går til behandling der. Men jeg har det meste av livet, siden jeg var ti år omtrent, slitt med tvangsspising, det er jo noe som hører inn under psykiatrien. Det er den strategien jeg har for å mestre vanskelige ting, og når jeg da som ledd i behandlingen skal utfordre angsten fører det til mer tvangsspising. Det ser jeg mer som å flytte problemet, ikke som et skritt mot å bli bedre. Tvangsspising synes jeg derfor burde vært tatt opp parallelt med behandlingen av angsten.

Og når det gjelder fysisk aktivitet, det er jo viktig også i forhold til den psykiske helsen, men det blir allikevel ikke lagt vekt på. Og det å gå turer på egenhånd gir meg masse angst. Så hvorfor kan ikke det være et område som blir prioritert i forhold til angstbehandling? Det er faktisk mange ting som ville bli mye lettere hvis jeg slapp så mye angst av å gå ute alene (eller sammen med andre).