Langtidspasient -NHD

[hu']

Etter 25 innleggelser og til dels lange opphold, sier de nå at jeg må erkjenne at jeg er blitt en langtidspasient og at jeg trenger lenger tid på sykehuset/ DPS for å unngå så hyppige innleggelser. Jeg har ellers prøvd å komme meg så raskt som mulig tilbake til "normalen", ved å fungere så godt som mulig ovenfor familie, venner og jobb. Jeg orker ikke tanken på å identifisere meg som kroniker. Jeg sier også derfor lite om meg selv til mine nærmeste. Men nå har jeg klart å være litt mer ærlig. Diagnosen er Bipolar sykdom, med alvorlig selvskading i dårlige perioder. Jeg følges opp av psykiater og hjemmesykepleie.

Men hva er rett og galt? Å gi etter og erkjenne at jeg er alvorlig psyk og at det vil ta lang tid , om noen gang, å bli frisk. Eller å identifisere meg så godt som mulig med det friske, for å gjennom å mestre hverdagen min, så blir jeg raskere frisk?

[Gjest sinji]

Hva legger du i begrepet kroniker da.

Er det å ha en livslang sykdom, eller er det å trenge behandling med jevne mellomrom.

Sliter selv med å lære meg å leve med en kronisk sykdom. Har store problemer med å forholde meg til at jeg sannsynligvis ikke blir bedre. Ja og hvem skal man sammenligne seg med, Omgangskretsen min er friske mennesker og i forhold til dem blir jo sykdommen veldig fremtredende.

[frosken]

Jeg tror det beste er en mellomting.

Kanskje det aller viktigste er å samarbeide godt med psykiateren og følge de retningslinjer som gis i forhold til bruk av medisiner, nok søvn og en passe mengde belastning i forhold til aktuell fase av sykdommen.

Jeg har en venninne som har en svært alvorlig form for bipolar lidelse, og har fulgt henne tett i ca 20 år. Selv om nå hun gjør alle de "riktige tingene" og er optimalt medsinert av svært kompetent psykiater, så er allikevel hennes sykdom så aggressiv at hun er syk store deler av året. Hun har imidlertid funnet ut at hun har det best i egen leilighet fremfor innleggelser. Derfor får hun støtte i hjemmet, både av profesjonelle og familie/venner, slik at hun slipper innleggelser. I enkelte perioder må hun skjerme seg for inntrykk, mens i andre legges det betydelig press på henne for å at hun skal gå en tur ut hver dag selv om depresjonen gjør dette svært vanskelig.

Min venninne har etterhvert blitt så heldig at en hun blir fulgt opp av svært kompetent psykiater. Dette gjør at det er unødvendig med innleggelser for vurdering, og siden hun under behandlingen selv ønsker å være hjemme og hun klarer å gjøre det som er avtalt, så fungerer dette opplegget for henne.

Med alvorlig kronisk sykdom, tror jeg det vesentlige er å finne ut hva som gir best livskvalitet både i nåtiden og fremover.

[Gjest fnugget]

''Men hva er rett og galt? Å gi etter og erkjenne at jeg er alvorlig psyk og at det vil ta lang tid , om noen gang, å bli frisk. Eller å identifisere meg så godt som mulig med det friske, for å gjennom å mestre hverdagen min, så blir jeg raskere frisk?''

Jeg tror at det å klare å godta at du sliter med sykdommen din kan hjelpe deg mye. Når du klarer å godta så faller en del ting på plass etterhvert. Dette utelukker selvsagt ikke at du indentifiserer deg med dine friske sider. Tvert i mot kan det å godta sykdommen din være springbrettet til at du får mer ro, slik at du får konsentrert deg om dine friske sider hva de nå måtte være.