spørsmål /NHD (langt)

22. januar 2008

Bakgrunn/Sykehistorie:

Det begynte etter min andre fødsel, for 17 år siden. Jeg var da 27 år. ( Jeg hadde en hard fødsel og var totalt utmattet etterpå. Kunne såvidt gå pga. sterke smerter i bekkenet.) Denne utmattelsen vedvarte, selv om legen min sa den ville gi seg etterhvert. Jeg var veldig glad i barna mine, og hadde ikke noe problem med å knytte meg til den nyfødte. Men jeg følte sterkt at det hele var et mareritt, fordi jeg var så sliten. Sov dårlig, pga. et urolig barn (hun sov ikke natten over før hun var 5 år) og smertene i bekkenet.

Jeg ble sakte men sikkert mer og mer deprimert. Hadde samtidig store problemer i ekteskapet. Vi var som fremmede for hverandre, og kranglet mye. Da det var gått fire år etter fødselen, begynte jeg å skade meg. og fikk selvmordstanker,som ble sterkere og sterkere. Store søvnproblemer. Jeg var i full jobb i 3-skift, mannen min jobbet også skift og vi ansatte en praktikant som kunne se etter barna, ofte var vi begge borte fra barna pga nattskift.

Dette slet veldig på meg.Jeg gikk til slutt til legen og ba om henvisning til psykolog. Det ville han ikke gi meg, men tilbød å sette meg på medisiner mot depresjonen. De hjalp meg ikke på annet vis enn at jeg sov noe bedre. Depresjonen var like sterk. Den fysiske utmattelsen jeg hadde hatt siden fødselen var heller ikke blitt noe bedre, tvert i mot. Jeg fikk også andre symptomer, som muskelsmerter, kronisk diare, migrene.

For å gjøre en lang historie litt kortere, jeg ble etterhvert ufør, skilt og barnløs (min mann fikk omsorgen for barna etter to rettssaker). Jeg ble svingdørs-pasient, har nesten 50 innleggelser bak meg på psyk.

Har hatt mange diagnoser, bla:Schizoaffektiv lidelse, bipolar2, tilbakevendende dep., EUPF, ulike psykose-diagnoser, + GAD og sosial angst. I september fikk jeg diagnosen Hørselshallusinasjoner. Fikk diagnosen lavt stoffskifte i -98. Da hadde jeg vært sengeliggende i 3 år og var SVÆRT syk fysisk og psykisk. De første blodprøvene av stoffskiftet ble tatt i -94. T4 fra -94 til -98 lå på 7-9, det ble ansett som normalt og fikk derfor ikke medisin før i -98. Ble da ganske mye bedre og fikk normal ++ søvn, fra 17 timer i døgnet til 9-12 timer.

Prøvd masse ulike ad, ap og ss. Liten om ingen effekt. Har i perioder vært på tvangsparagraf når det gjelder medisinering. Nå går jeg på 10 mg Cipralex og Levaxin+ liothyronin.

Går til samtale hos en psyk. sykepleier på vpp ca. en gang hver annen mnd. Nedtrapping siden jeg har gått i terapi i 13 år.

Jobber som vikar, renhold, full tid ca. 12 uker i året, i tillegg til min uførepensjon. Ble 100% ufør i -96.

Så kommer mine spørsmål:

1. Sliter stadig med søvnproblemer og tretthet/utmattelse. Spiser sunt og trener opptil 5 ganger/uke. Men er så sliten, skulle jeg ikke fått mer overskudd av treningen? Det er som om kroppen blir totalt utladet, og jeg bare MÅ legge meg. Når jeg feks skal på besøk, så må jeg hvile meg under besøket, klarer ikke holde meg våken. Skal jeg godta at det skal være sånn? Hva kan gjøres, når ikke fastlege og psykiater er opptatt av det i det hele tatt hver gang jeg bringer det på bane?

2. Kan det gjøres noe mer ang. behandling av depresjonene mine? De kommer og går, og jeg blir alltid meget suicudal hver gang. Har flere alvorlig forsøk bak meg av mange slag. Jeg er redd jeg en dag lykkes, det ville være en tragedie!!!! Jeg har jo barn!! Og jeg VIL leve mitt liv! Cipralexen virker kjempegodt på angsten, men depresjonene kommer og går og er så dype. Hjelp!

3. Et pinlig og rart spørsmål,men jeg våger meg alikevel: Jeg har i de siste årene hatt sterke voldsfantasier, særlig om nettene da jeg ligger søvnløs. Jeg kan bli "borte" i disse fantasiene i flere timer. Har også ved en 5-6 anledninger også utøvet vold, bla et kvelningsforsøk på en lege. Meget skamfullt for en tobarnsmamma! Disse fantasiene har jeg hatt i perioder siden jeg var 13 år. Da planla jeg i detalj hvordan jeg skulle ta livet av min bestemor. Hun hadde da utsatt meg for et drapsforsøk. Hun var "gal", som man sa den gang.Min far slo mamma nesten til døde , med alle oss ungene som vitner. Kan det ha en sammenheng her? Er også blitt utsatt for mange krenkelser i mitt liv, uten at jeg vil gå inn på detaljer.

Jeg har blitt flinkere til å tvinge meg ut av disse fantasi-situasjoene, og har ikke utøvd vold på flere år nå. Føler jeg har fått større kontoll. Dette har jeg klart på egen hånd, har også sluttet med selvskading på egen hånd. Vil disse fantasiene forsvinne etterhvert, tror du? Det høres kanskje rart ut, men jeg har hatt et inderlig ønske om å bli fengset for livet ut.

Må kanskje legge til at jeg har selvseponert Risperdal tabletter 3 mg for noen mnd siden, ingen fagperson vet om det. Jeg ønsker ikke å gå på slike meds fordi legen min sier jeg ikke har vært psykotisk de siste 4 år. Dessuten så VET jeg jo at min stemmer ikke er virkelige, men jeg hører dem likevel om jeg tar meds eller ikke.

Jeg mener legene tar altfor lite hensyn til mine depresjoner og legger altfor stor vekt på psykosene. Det er jo depresjonene som nesten har tatt livet av meg. Og som med stor sannsynlighet blir min bane, er jeg redd.

Mange med nerver i min fars familie. Pappa, søster og bestemor: depresjoner, hypomanier, personlighetsforstyrrelser. Psykose hos bestemor, hun var innlagt pga at hun var gal. Farmors søster schizofren. Alle farfars søsken var alkoholikere.

Det ble langt dette, og overskriften er ikke god nok. Men håper på svar likevel. Takk.

Hilsen Fabianka

22. januar 2008

Har også hatt diagnosen MPD, satt av en psykiater i Stavangerområdet, sier ikke mer........ Fikk denne diganosen da jeg var innlagt på et psyk. sykehjem i -96. Innlagt i 8 mnd. Terapien: Hypnose, skulle lære meg å "integrere personlighetene til en", skulle gjenoppleve påståtte seksuelle overgrep (jeg nektet for at jeg hadde opplevd slike overgrep, men det ble påstått at jeg hadde fortalt om slike overgrep under hypnose. Hypnosene ble utført med opptil 8 (!) ulike miljøterapeuter/sykepleiere/tilsynsleger tilstede.

Jeg var midt oppi barnefordelingssak nr 2. Skulle "HVILE UT", men den intense ""bahandlingen" gjorde meg kjempedårlig. Begynte å "HUSKE" overgrep som jeg VET er falske minner og humbug. Føler denne behandlingen var et stort overgrep,. jeg har enda mareritt og jeg mener bestemt at jeg ble feilbehandlet.

Det værste er at jeg beskyldte min farmor for overgrep. Og fortalte om MINNENE til min mor og søster. Mamma døde for et år siden i tro om at hun hadde sviktet som omsorgsperson. Min søster tror jeg ble misbrukt og jeg har enda ikke klart å fortelle at dette mest sannsynlig ikke stemmer. Store sår for oss dette. For meg personlig helt forferdelig å tro at jeg ble misbrukt og så forstå at dette nok bare er påførte minner.

HAR INGEN TRO PÅ MPD/DID.

Og så fortalte jeg ikke at jeg har hatt stor hjelp av to ad i kombinasjon: Seroxat 80 mg + Tolvon 60 mg. Depresjonen og selvmordstankene jeg hadde slitt med daglig i 10 år forsvant fra en dag til en annen fra 60 til 80 mg Seroxat. Disse ble seponert av overlegen på psyk, fordi hun mente jeg var bipolar og ble "hypoman av den altfor store dosen seroxat". Selv syns jeg det er helt tragisk at jeg ikke får gå på denne kombinasjonen!!

22. januar 2008

Har også hatt diagnosen MPD, satt av en psykiater i Stavangerområdet, sier ikke mer........ Fikk denne diganosen da jeg var innlagt på et psyk. sykehjem i -96. Innlagt i 8 mnd. Terapien: Hypnose, skulle lære meg å "integrere personlighetene til en", skulle gjenoppleve påståtte seksuelle overgrep (jeg nektet for at jeg hadde opplevd slike overgrep, men det ble påstått at jeg hadde fortalt om slike overgrep under hypnose. Hypnosene ble utført med opptil 8 (!) ulike miljøterapeuter/sykepleiere/tilsynsleger tilstede.

Jeg var midt oppi barnefordelingssak nr 2. Skulle "HVILE UT", men den intense ""bahandlingen" gjorde meg kjempedårlig. Begynte å "HUSKE" overgrep som jeg VET er falske minner og humbug. Føler denne behandlingen var et stort overgrep,. jeg har enda mareritt og jeg mener bestemt at jeg ble feilbehandlet.

Det værste er at jeg beskyldte min farmor for overgrep. Og fortalte om MINNENE til min mor og søster. Mamma døde for et år siden i tro om at hun hadde sviktet som omsorgsperson. Min søster tror jeg ble misbrukt og jeg har enda ikke klart å fortelle at dette mest sannsynlig ikke stemmer. Store sår for oss dette. For meg personlig helt forferdelig å tro at jeg ble misbrukt og så forstå at dette nok bare er påførte minner.

HAR INGEN TRO PÅ MPD/DID.

Og så fortalte jeg ikke at jeg har hatt stor hjelp av to ad i kombinasjon: Seroxat 80 mg + Tolvon 60 mg. Depresjonen og selvmordstankene jeg hadde slitt med daglig i 10 år forsvant fra en dag til en annen fra 60 til 80 mg Seroxat. Disse ble seponert av overlegen på psyk, fordi hun mente jeg var bipolar og ble "hypoman av den altfor store dosen seroxat". Selv syns jeg det er helt tragisk at jeg ikke får gå på denne kombinasjonen!!

Glemte diagnosene kompleks PTSD og tilpasningsforstyrrelse. Kanskje ikke så rart når man har hatt så mange forskjellige diagnoser........... ) Men ville nå ta det med likevel.