Jeg har kontaktet advokat

[Gjest fnugget]

Jeg ringte til fri rettshjelp men traff ikke advokaten fordi han var opptatt i retten i dag. Hun jeg snakket med ba meg om å sende han en mail og presentere saken i korte trekk, noe jeg gjorde. Han vil sannsynligvis kontakte meg på mandag.

Jeg vil i første omgang kun ha en vurderingstime for å få informasjon om mine rettigheter, evt kostnader og hvor sterk saken er.

Trodde aldri jeg ville gjøre dette. Men et vanvittig raseri er i ferd med å spise meg opp. Hvis jeg ikke gjør noe med dette, så vil all dritten fortsatt ligge hos meg. Jeg tror ikke en dom vil gjøre det lettere for meg sånn sett, men han tok fra meg verdigheten og min evne til å fungere normalt. Jeg ble ufør og fattig. Fra å være rimelig velfungerende, høyt utdannet så har jeg nå blitt et vrak. Jeg har hele tiden skyldt på meg selv, hatt skyldfølelse og skam.

Psykiateren min sier at det var noe incestuøst over overgrepet. Og jeg har fått disse typiske reaksjonene på det.

Jeg vil ha rettferd og oppreisning. Det er ikke en hevntokt, selv om jeg er rasende. Det er ufattelig å innse det som har skjedd og hvilke graverende konsekvenser det fikk.

Jeg må gå videre nå.

[Gjest anonym om dette]

Lykke til! Jeg synes det er tøft gjort av deg å ta det skrittet. Har vært i en liknende situasjon selv, men jeg veksler mellom å være forbannet på vedkommende og å ha dårlig samvittighet fordi jeg i det hele tatt kan være inne på tanken å gjøre noe med det. Tror ikke jeg ville vært tøff nok til å gå gjennom en slik prosess.

Stå på :-)

[Gjest papez]

Lykke til! Jeg synes det er tøft gjort av deg å ta det skrittet. Har vært i en liknende situasjon selv, men jeg veksler mellom å være forbannet på vedkommende og å ha dårlig samvittighet fordi jeg i det hele tatt kan være inne på tanken å gjøre noe med det. Tror ikke jeg ville vært tøff nok til å gå gjennom en slik prosess.

Stå på :-)

Skriver under her!

[Gjest Anonym_må_jeg_forbli]

Jeg har tenkt en del på deg, etter å ha lest innleggene dine her inne en stund.Det er helt tydelig at du er skikkelig såret, og det med god grunn.

Jeg har selv opplevd noe lignende, med en avslutning som var uventet, og katastrofal. Dette ligger en del år tilbake i tid, ganske mange faktisk. Det har bleknet en del, men jeg kan fremdeles gråte, rase og fortvile over dette, selv om det er sjeldnere nå.

Jeg vet at jeg ble såret for livet, og det ødela veldig mange år for meg. Jeg kan derfor kjenne igjen følelsene du sitter inne med.

Min nåværende behandler sier jeg kunne ha meldt ham.

Men jeg orker nok ikke det. Men jeg må innrømme at i min fortvilelse og raseri nok har tenkt tanken mer enn, en gang.

Men, jeg tror ikke det ville hjulpet meg, hverken da, eller nå.

Jeg sier ikke dette for å få deg fra å anmelde ham. Det er kanskje riktig for deg. Og hvis du føler at det vil hjelpe på sårene inne i deg, på sinnet og på din videre fremgang under behandling så skal du selvfølgelig gjøre det.

Og jeg forsvarer slett ikke ham som gjorde dette mot deg.

Men jeg velger å tro at de også kan falle for pasientene sine, og gjøre ting som dette. Uten at det kan rettferdiggjøres hva følgene fikk for deg.

Men jeg tror det er viktig at du stiller deg noen spørsmål, før du gjør dette. Ikke for hans del, men for din.

Handler du i raseri? Vil det raseriet bli borte ved å anmelder ham.Vil du føle det bedre etterpå? Elller værre?

Jeg har lært å leve med mine sår, og fnugget, det finnes ingen ting mer smertefult i livet enn å bli sviktet av noen man stoler på. Det gjør så vondt at det vanskelig kan beskrives med ord.

Uansett hva du velger å gjøre... Lykke til

[Gjest fnugget]

Jeg har tenkt en del på deg, etter å ha lest innleggene dine her inne en stund.Det er helt tydelig at du er skikkelig såret, og det med god grunn.

Jeg har selv opplevd noe lignende, med en avslutning som var uventet, og katastrofal. Dette ligger en del år tilbake i tid, ganske mange faktisk. Det har bleknet en del, men jeg kan fremdeles gråte, rase og fortvile over dette, selv om det er sjeldnere nå.

Jeg vet at jeg ble såret for livet, og det ødela veldig mange år for meg. Jeg kan derfor kjenne igjen følelsene du sitter inne med.

Min nåværende behandler sier jeg kunne ha meldt ham.

Men jeg orker nok ikke det. Men jeg må innrømme at i min fortvilelse og raseri nok har tenkt tanken mer enn, en gang.

Men, jeg tror ikke det ville hjulpet meg, hverken da, eller nå.

Jeg sier ikke dette for å få deg fra å anmelde ham. Det er kanskje riktig for deg. Og hvis du føler at det vil hjelpe på sårene inne i deg, på sinnet og på din videre fremgang under behandling så skal du selvfølgelig gjøre det.

Og jeg forsvarer slett ikke ham som gjorde dette mot deg.

Men jeg velger å tro at de også kan falle for pasientene sine, og gjøre ting som dette. Uten at det kan rettferdiggjøres hva følgene fikk for deg.

Men jeg tror det er viktig at du stiller deg noen spørsmål, før du gjør dette. Ikke for hans del, men for din.

Handler du i raseri? Vil det raseriet bli borte ved å anmelder ham.Vil du føle det bedre etterpå? Elller værre?

Jeg har lært å leve med mine sår, og fnugget, det finnes ingen ting mer smertefult i livet enn å bli sviktet av noen man stoler på. Det gjør så vondt at det vanskelig kan beskrives med ord.

Uansett hva du velger å gjøre... Lykke til

Jeg vil det skal få konsekvenser for han. Jeg vil ikke at han skal gå ustraffet fra det. Det er blodig urettferdig at han skal få fortsette som før, mens jeg må bære alle byrdene av det som skjedde. Det er blodig urettferdig at jeg ikke klarer å fungere, mens han fremdeles kan sole seg i glansen av alle tilhengerne sine. Jeg blir rett og slett kvalm av å tenke på det. Jeg er i ferd med å spises opp av et kaldt raseri og hat. Jeg har hatt grusomme mareritter i lang tid og flashbacks. Livet mitt er totalt ødelagt. Jeg er også delvis ødelagt og lurer på hvordan jeg skal klare å plukke opp bitene av meg selv. Han kunne like godt slått meg. Det hadde føltes bedre. Det hadde føltes så mye bedre om han slo meg, for han har likevel klart å lage sår i sjela mi som jeg strever med å reparere. Han skulle visst hva dritt jeg har gått gjennom. Jeg var ung og skulle bli bedre, derfor oppsøkte jeg terapi. I stedet så klarte han å gjøre det samme mot meg som andre hadde gjort gjennom hele oppveksten min. Misbruke meg, anklage meg, påføre meg skam og skyld. Jeg var velfungerende selv om jeg slet. I etterkant har jeg hatt så mange overdoser og innleggelse på sykehus i etterkant, og det er helt utrolig at jeg lever. Sett i lys alt jeg har gjort mot meg selv, så burde jeg ikke leve nå. Det er ren flaks at jeg ikke er død. Fordi jeg straffet meg selv. Straffet meg selv fordi jeg tenkte det var min feil. Jeg ville dø, det at han brukte meg og kastet meg som om jeg var søppel var for traumatisk. Han gav og han tok så mye mer enn jeg fikk. Det han gav fikk meg til å føle lojalitet og han sørget for å isolere meg slik at dette ikke om ut. Ja, han var nok forelsket, men det kan ikke rettferdiggjøres. Han burde sendt meg til en annen psykolog, ikke benyttet seg av anledningen til å inngå i et forhold til meg. Han har stjelt 13 år av mitt liv. Viktige år hvor jeg skulle lære meg å bli selvstendig, stå på egne ben, kanskje finne en partner, begynne i jobb. Kort sagt, fungere. I stedet for klarte han å ødelegge meg slik at jeg ble ufør, mistet evnen til å holde det ryddig, evnen min til å styre de mest basale tingene. Alt gikk over styr, det gikk til helvete og jeg vet fortsatt ikke om jeg skal ta meg en tur oppi skogen og sette en giftsprøyte. For jeg vil egentlig dø. Jeg kjemper for å holde meg oppe, avlede tankene mine, går i terapi, jeg kjemper for å holde hodet over vannet. Men gang på gang kommer den svarte tanken snikende: hva om det beste var om jeg var død. Jeg har jo så mange ganger fått høre hvor håpløs jeg er og umulig jeg er i oppveksten. Og når de mener det, så er det kanskje greit at jeg letter deres byrder (og mine egne) og tar meg selv av dage. Jeg blir beroliget av tanken på at det finnes en utgang. Jeg tenker ofte på hvordan jeg skulle gjort det, hvordan jeg skulle få tak i å noe kverker meg. Vennene mine stakk også da dette ble kjent. Det taklet ikke å være sammen med en traumatisert person. Skulle tro jeg hadde byllepest. Ikke det at jeg snakket så mye om det, men det var vel for mye for dem likevel. Venner jeg hadde finner på ting i lag. Går på kino, spiser middag sammen uten å invitere meg. Det gjør vondt i hjertet når jeg hører dette og det svir. Jeg trenger noen, men har ingen i hele verden. Utenom psykiateren som bare har det som jobb. Jeg tror ikke at jeg er særlig attraktiv. Jeg tror ikke livet mitt gjør noen forskjell. Men hans gjør. Han er kanskje mer verdt enn meg.

[Gjest fnugget]

Lykke til! Jeg synes det er tøft gjort av deg å ta det skrittet. Har vært i en liknende situasjon selv, men jeg veksler mellom å være forbannet på vedkommende og å ha dårlig samvittighet fordi jeg i det hele tatt kan være inne på tanken å gjøre noe med det. Tror ikke jeg ville vært tøff nok til å gå gjennom en slik prosess.

Stå på :-)

Nei hvordan kan jeg ødelegge han? Jeg har vel ingen rett til det. Men han kan ødelegge meg, det har han visst all rett til.

[Gjest fnugget]

Skriver under her!

Jeg ville i utgangspunktet bare ha en rådgivningstime. Ikke tenkt å anmelde i første omgang. Får se.

[Gjest Anonym_må_jeg_forbli]

Jeg vil det skal få konsekvenser for han. Jeg vil ikke at han skal gå ustraffet fra det. Det er blodig urettferdig at han skal få fortsette som før, mens jeg må bære alle byrdene av det som skjedde. Det er blodig urettferdig at jeg ikke klarer å fungere, mens han fremdeles kan sole seg i glansen av alle tilhengerne sine. Jeg blir rett og slett kvalm av å tenke på det. Jeg er i ferd med å spises opp av et kaldt raseri og hat. Jeg har hatt grusomme mareritter i lang tid og flashbacks. Livet mitt er totalt ødelagt. Jeg er også delvis ødelagt og lurer på hvordan jeg skal klare å plukke opp bitene av meg selv. Han kunne like godt slått meg. Det hadde føltes bedre. Det hadde føltes så mye bedre om han slo meg, for han har likevel klart å lage sår i sjela mi som jeg strever med å reparere. Han skulle visst hva dritt jeg har gått gjennom. Jeg var ung og skulle bli bedre, derfor oppsøkte jeg terapi. I stedet så klarte han å gjøre det samme mot meg som andre hadde gjort gjennom hele oppveksten min. Misbruke meg, anklage meg, påføre meg skam og skyld. Jeg var velfungerende selv om jeg slet. I etterkant har jeg hatt så mange overdoser og innleggelse på sykehus i etterkant, og det er helt utrolig at jeg lever. Sett i lys alt jeg har gjort mot meg selv, så burde jeg ikke leve nå. Det er ren flaks at jeg ikke er død. Fordi jeg straffet meg selv. Straffet meg selv fordi jeg tenkte det var min feil. Jeg ville dø, det at han brukte meg og kastet meg som om jeg var søppel var for traumatisk. Han gav og han tok så mye mer enn jeg fikk. Det han gav fikk meg til å føle lojalitet og han sørget for å isolere meg slik at dette ikke om ut. Ja, han var nok forelsket, men det kan ikke rettferdiggjøres. Han burde sendt meg til en annen psykolog, ikke benyttet seg av anledningen til å inngå i et forhold til meg. Han har stjelt 13 år av mitt liv. Viktige år hvor jeg skulle lære meg å bli selvstendig, stå på egne ben, kanskje finne en partner, begynne i jobb. Kort sagt, fungere. I stedet for klarte han å ødelegge meg slik at jeg ble ufør, mistet evnen til å holde det ryddig, evnen min til å styre de mest basale tingene. Alt gikk over styr, det gikk til helvete og jeg vet fortsatt ikke om jeg skal ta meg en tur oppi skogen og sette en giftsprøyte. For jeg vil egentlig dø. Jeg kjemper for å holde meg oppe, avlede tankene mine, går i terapi, jeg kjemper for å holde hodet over vannet. Men gang på gang kommer den svarte tanken snikende: hva om det beste var om jeg var død. Jeg har jo så mange ganger fått høre hvor håpløs jeg er og umulig jeg er i oppveksten. Og når de mener det, så er det kanskje greit at jeg letter deres byrder (og mine egne) og tar meg selv av dage. Jeg blir beroliget av tanken på at det finnes en utgang. Jeg tenker ofte på hvordan jeg skulle gjort det, hvordan jeg skulle få tak i å noe kverker meg. Vennene mine stakk også da dette ble kjent. Det taklet ikke å være sammen med en traumatisert person. Skulle tro jeg hadde byllepest. Ikke det at jeg snakket så mye om det, men det var vel for mye for dem likevel. Venner jeg hadde finner på ting i lag. Går på kino, spiser middag sammen uten å invitere meg. Det gjør vondt i hjertet når jeg hører dette og det svir. Jeg trenger noen, men har ingen i hele verden. Utenom psykiateren som bare har det som jobb. Jeg tror ikke at jeg er særlig attraktiv. Jeg tror ikke livet mitt gjør noen forskjell. Men hans gjør. Han er kanskje mer verdt enn meg.

Fnugget

Han er ikke mer verdt enn deg. Og tro ikke at jeg ikke forstår.

Jeg har selv følt mange av de problemene du fikk på kroppen.

Jeg mistet evnen til å knytte meg til mennesker.

Og har isolert meg i mange år. Jeg er fremdeles mistenksom mot alt og alle.

De beste årene ble tatt i fra meg. Det gikk år før jeg klarte å gå gjenom en dag uten å gråte.

ikke en morgen sto jeg opp uten tårer, ikke en kveld la jeg meg uten.

Jeg hadde voldsomme mareritt om nettene, om svik. Så for meg hvordan han forlot meg, latterligjorde meg.

Og følelsen av å sitte igjen med alle dritten, kjenner jeg så vel igjen.

De fortsetter som før, vi ligger igjen og klarer ikke å skrape oss selv opp av gulvet.

Jeg hadde familie og små barn å ta meg av. I dag er barna mine store, og jeg tenker ofte på at årene som forsvant i smerte for meg.

Og livet for behandleren er som før, husker jeg skrev flere brev til ham, hvor jeg fortalte hvordan jeg hadde det, som han aldri svarte på.

Mulig de ikke ser seg tilbake nå, men det kan hende det kommer en dag for dem også, hvor de møter seg selv i døra.

Jeg har klart å legge bak meg mange av de vonde tingene. men følelsen av å være mindre verdt, brukt, sveket vil alltid følge meg.

Det er en del av den jeg er i dag.

Men jeg har innsett at det var ham og ikke verden som svek meg, så kanskje tør jeg snart å bevege meg ut i verden igjen, og bli kjent med mennesker. Men veien dit er lang

Jeg kan forstå at behandlere kan feile, føle for mye, forelske seg, falle for fristelser, de er bare mennesker de også. . Men jeg kan aldri forstå hvordan de kan avslutte på en slik måte, og sende pasientene rett vest. Den synden er for meg den største.

Det går bare ikke an, å gjøre noe sånt. Hverken som menneske eller behandler.

Tenk på deg selv, gjør det som er best for deg.

[skal]

Stå på fnugget! Synes du er tøff jeg! Uansett hva du ender opp med!

[frosken]

Jeg provoseres voldsomt av behandlere som utnytter sine pasienter. Synes det helst bør anmeldes eller i det minste rapporteres til Helsetilsynet, såfremt dette kjennes ut som den beste løsningen også for deg.

Lykke til:-)

[Gjest fnugget]

Fnugget

Han er ikke mer verdt enn deg. Og tro ikke at jeg ikke forstår.

Jeg har selv følt mange av de problemene du fikk på kroppen.

Jeg mistet evnen til å knytte meg til mennesker.

Og har isolert meg i mange år. Jeg er fremdeles mistenksom mot alt og alle.

De beste årene ble tatt i fra meg. Det gikk år før jeg klarte å gå gjenom en dag uten å gråte.

ikke en morgen sto jeg opp uten tårer, ikke en kveld la jeg meg uten.

Jeg hadde voldsomme mareritt om nettene, om svik. Så for meg hvordan han forlot meg, latterligjorde meg.

Og følelsen av å sitte igjen med alle dritten, kjenner jeg så vel igjen.

De fortsetter som før, vi ligger igjen og klarer ikke å skrape oss selv opp av gulvet.

Jeg hadde familie og små barn å ta meg av. I dag er barna mine store, og jeg tenker ofte på at årene som forsvant i smerte for meg.

Og livet for behandleren er som før, husker jeg skrev flere brev til ham, hvor jeg fortalte hvordan jeg hadde det, som han aldri svarte på.

Mulig de ikke ser seg tilbake nå, men det kan hende det kommer en dag for dem også, hvor de møter seg selv i døra.

Jeg har klart å legge bak meg mange av de vonde tingene. men følelsen av å være mindre verdt, brukt, sveket vil alltid følge meg.

Det er en del av den jeg er i dag.

Men jeg har innsett at det var ham og ikke verden som svek meg, så kanskje tør jeg snart å bevege meg ut i verden igjen, og bli kjent med mennesker. Men veien dit er lang

Jeg kan forstå at behandlere kan feile, føle for mye, forelske seg, falle for fristelser, de er bare mennesker de også. . Men jeg kan aldri forstå hvordan de kan avslutte på en slik måte, og sende pasientene rett vest. Den synden er for meg den største.

Det går bare ikke an, å gjøre noe sånt. Hverken som menneske eller behandler.

Tenk på deg selv, gjør det som er best for deg.

Tusen takk for langt og utfyllende svar. Det er vondt å lese hva du har opplevd og jeg føler med deg også fordi jeg kjenner meg igjen. Jeg er ikke stabil nok til å gå videre med saken, jeg vil bare ha rådgivning. Vil prøve å finne tilbake til verden og verdigheten min igjen. Det er vanskelig å stole på andre. Det er lett å føle seg sveket av verden og det som er positivt forsvinner i dragsuget. Dette var jo en person jeg forgudet og så opp til og som betydde alt for meg. Følelsen av sviket er stort og det er et dobbelt svik. Han kunne like gjerne revet ut hjertet mitt og alle innvollene mine, for ingenting er som før, ingenting stemmer lenger.

Det verste er det sammensuriet av følelser. Å sørge over et gedigent tap. Å så er det å sørge over sviket, sørge over å bli brukt, skammen, skylden, håpløsheten. Og det verste er tap av verdighet. En følelse av å være forkastet med hud og hår. Dette var den personen jeg gav meg selv til i mange år. Og se hva det gjorde med meg. Du aner ikke hvor mange timer, dager, måneder og år jeg har bebreidet meg selv for å "ha vært med på det". Psykiateren må liksom hamre inn i hodet mitt at han hadde ansvaret ikke jeg. Jeg følte alltid jeg hadde ansvaret. Han sa ting som fikk meg til å føle det.

Jeg gråter mye, får panikkanfall og får ikke puste, vil kaste opp. Det er så vondt og opprivende at jeg ikke forstår hvordan jeg skal overleve i dag, i morgen...hvordan jeg noengang kan få det "bra".

Jeg antar at advokater har taushetsplikt. Ikke sant? Jeg er bare redd for at det skal bli satt i gang noe uten at jeg klarer. Det er så utrolig mange mørketall. Klienter de har ikke ork, de klarer ikke anmelde..det er en så forferdelig prosess å gå gjennom. Man lever heller med det, om man i det hele tatt kan leve med noe sånt, vet jeg ikke, jeg gjør det inntil videre..

Jeg håper bare du kommer deg ut i verden mer og mer...jeg og...prøve å tenke at det ikke er verden som svikter, men det føles sånn når man blir droppet av en etter en. Det er liksom ikke mye verdifølelse igjen, eller følelse av å være verdt noe.

[Gjest fnugget]

Jeg provoseres voldsomt av behandlere som utnytter sine pasienter. Synes det helst bør anmeldes eller i det minste rapporteres til Helsetilsynet, såfremt dette kjennes ut som den beste løsningen også for deg.

Lykke til:-)

Takk frosken )

Jeg håper jeg blir sterk nok til det etterhvert. Denne kontakten med advokaten var for å få en vurderingssamtale med han angående mine rettigheter, hvor "sterk" saken er og evt økonomi. Hvis jeg ikke orker å gå gjennom en sånn prosess, så kan det alternativt meldes til Helsetilsynet. Er det forresten Helsetilsynet som man melder slikt til? Jeg er litt forvirret ang dette, om det er to ulike måter å melde på, en til politiet og en annen til Helsetilsynet? Kan man være anonym dersom man melder til Helsetilsynet? Takker for evt. svar..

[hidi, the scorpion]

Takk frosken )

Jeg håper jeg blir sterk nok til det etterhvert. Denne kontakten med advokaten var for å få en vurderingssamtale med han angående mine rettigheter, hvor "sterk" saken er og evt økonomi. Hvis jeg ikke orker å gå gjennom en sånn prosess, så kan det alternativt meldes til Helsetilsynet. Er det forresten Helsetilsynet som man melder slikt til? Jeg er litt forvirret ang dette, om det er to ulike måter å melde på, en til politiet og en annen til Helsetilsynet? Kan man være anonym dersom man melder til Helsetilsynet? Takker for evt. svar..

Synes du er knalltøff, fnugget! Håper virkelig at advokaten vil anbefale deg å gå videre, uten at det koster deg skjorta!

Masse lykke til

[Gjest fnugget]

Stå på fnugget! Synes du er tøff jeg! Uansett hva du ender opp med!

Takk skal ;o)

[Gjest vity]

Takk frosken )

Jeg håper jeg blir sterk nok til det etterhvert. Denne kontakten med advokaten var for å få en vurderingssamtale med han angående mine rettigheter, hvor "sterk" saken er og evt økonomi. Hvis jeg ikke orker å gå gjennom en sånn prosess, så kan det alternativt meldes til Helsetilsynet. Er det forresten Helsetilsynet som man melder slikt til? Jeg er litt forvirret ang dette, om det er to ulike måter å melde på, en til politiet og en annen til Helsetilsynet? Kan man være anonym dersom man melder til Helsetilsynet? Takker for evt. svar..

Du kan jo be advokaten snakke med helsetilsynet for deg. Tror det holder at du rapporterer til dem. De kan jo frata behandleren retten til å praktisere. Og det er i hvert fall en viss straff.

[Gjest fnugget]

Du kan jo be advokaten snakke med helsetilsynet for deg. Tror det holder at du rapporterer til dem. De kan jo frata behandleren retten til å praktisere. Og det er i hvert fall en viss straff.

Ja det er en viss straff. Men jeg kunne tenkt meg et erstatningskrav også, i og med at jeg har hatt tapt arbeidsinntekt som følge av dette. Men da må jeg vel gjennom politiet?

[Gjest fnugget]

Synes du er knalltøff, fnugget! Håper virkelig at advokaten vil anbefale deg å gå videre, uten at det koster deg skjorta!

Masse lykke til

Ja, det håper vel jeg og....Takk Hidi ;o)

[frosken]

Takk frosken )

Jeg håper jeg blir sterk nok til det etterhvert. Denne kontakten med advokaten var for å få en vurderingssamtale med han angående mine rettigheter, hvor "sterk" saken er og evt økonomi. Hvis jeg ikke orker å gå gjennom en sånn prosess, så kan det alternativt meldes til Helsetilsynet. Er det forresten Helsetilsynet som man melder slikt til? Jeg er litt forvirret ang dette, om det er to ulike måter å melde på, en til politiet og en annen til Helsetilsynet? Kan man være anonym dersom man melder til Helsetilsynet? Takker for evt. svar..

Du vil få bedre informasjon fra advokaten enn fra meg, men jeg kan si noe om hvordan jeg tror dette er.

Det er to forskjellige måter å sørge for at psykologens handlinger får konsekvenser for ham på; den ene er å melde ham for "feilbehandling" til Helsetilsynet i fylket, dvs. til det som før ble kalt fylkeslegen, og den andre måten er politianmeldelse i forhold til de bestemmelsene i straffeloven som omhandler dette.

Du kan ikke være anonym i forhold til en klage til Helsetilsynet, da psykologen jo må ha en mulighet til å forsvare seg i forhold til de konkrete anklagene.

[Gjest vity]

Ja det er en viss straff. Men jeg kunne tenkt meg et erstatningskrav også, i og med at jeg har hatt tapt arbeidsinntekt som følge av dette. Men da må jeg vel gjennom politiet?

Det vet jeg ikke, men du står jo mye sterkere i en rettsak hvis behandleren først har fått skrape av helsetilsynet.

Da er jo situasjonen dokumentert.

[Gjest fnugget]

Det vet jeg ikke, men du står jo mye sterkere i en rettsak hvis behandleren først har fått skrape av helsetilsynet.

Da er jo situasjonen dokumentert.

så kanskje lurt å kontakte helsetilsynet først da?