Jeg har kontaktet advokat

[Gjest fnugget]

Du vil få bedre informasjon fra advokaten enn fra meg, men jeg kan si noe om hvordan jeg tror dette er.

Det er to forskjellige måter å sørge for at psykologens handlinger får konsekvenser for ham på; den ene er å melde ham for "feilbehandling" til Helsetilsynet i fylket, dvs. til det som før ble kalt fylkeslegen, og den andre måten er politianmeldelse i forhold til de bestemmelsene i straffeloven som omhandler dette.

Du kan ikke være anonym i forhold til en klage til Helsetilsynet, da psykologen jo må ha en mulighet til å forsvare seg i forhold til de konkrete anklagene.

Jeg har nå sendt en anomym mail til pasientombudet for å få svar på en del ting. Kan Pasientombudet støtte meg i denne saken, eller har de bare en informasjonsplikt?

[Elis31]

Jeg har nå sendt en anomym mail til pasientombudet for å få svar på en del ting. Kan Pasientombudet støtte meg i denne saken, eller har de bare en informasjonsplikt?

Pasientombud skal hjelpe deg dersom det er begått urett mot deg. Eller du ikke har fått dine rettigheter. Jeg er ganske sikker på at vedkommende behandler saken skånsomt for deg. Men det er klart at navn og sånn må frem, hvis noe gjøres.

[Gjest vity]

så kanskje lurt å kontakte helsetilsynet først da?

Jeg er bare en amatør så det aller lureste du gjør er å konferere med advokaten din.

Syns du er tøff jeg!

[frosken]

Jeg har nå sendt en anomym mail til pasientombudet for å få svar på en del ting. Kan Pasientombudet støtte meg i denne saken, eller har de bare en informasjonsplikt?

Pasientombudet bør kunne gi deg god veiledning i denne saken.

[Gjest lukke te]

Tusen takk for langt og utfyllende svar. Det er vondt å lese hva du har opplevd og jeg føler med deg også fordi jeg kjenner meg igjen. Jeg er ikke stabil nok til å gå videre med saken, jeg vil bare ha rådgivning. Vil prøve å finne tilbake til verden og verdigheten min igjen. Det er vanskelig å stole på andre. Det er lett å føle seg sveket av verden og det som er positivt forsvinner i dragsuget. Dette var jo en person jeg forgudet og så opp til og som betydde alt for meg. Følelsen av sviket er stort og det er et dobbelt svik. Han kunne like gjerne revet ut hjertet mitt og alle innvollene mine, for ingenting er som før, ingenting stemmer lenger.

Det verste er det sammensuriet av følelser. Å sørge over et gedigent tap. Å så er det å sørge over sviket, sørge over å bli brukt, skammen, skylden, håpløsheten. Og det verste er tap av verdighet. En følelse av å være forkastet med hud og hår. Dette var den personen jeg gav meg selv til i mange år. Og se hva det gjorde med meg. Du aner ikke hvor mange timer, dager, måneder og år jeg har bebreidet meg selv for å "ha vært med på det". Psykiateren må liksom hamre inn i hodet mitt at han hadde ansvaret ikke jeg. Jeg følte alltid jeg hadde ansvaret. Han sa ting som fikk meg til å føle det.

Jeg gråter mye, får panikkanfall og får ikke puste, vil kaste opp. Det er så vondt og opprivende at jeg ikke forstår hvordan jeg skal overleve i dag, i morgen...hvordan jeg noengang kan få det "bra".

Jeg antar at advokater har taushetsplikt. Ikke sant? Jeg er bare redd for at det skal bli satt i gang noe uten at jeg klarer. Det er så utrolig mange mørketall. Klienter de har ikke ork, de klarer ikke anmelde..det er en så forferdelig prosess å gå gjennom. Man lever heller med det, om man i det hele tatt kan leve med noe sånt, vet jeg ikke, jeg gjør det inntil videre..

Jeg håper bare du kommer deg ut i verden mer og mer...jeg og...prøve å tenke at det ikke er verden som svikter, men det føles sånn når man blir droppet av en etter en. Det er liksom ikke mye verdifølelse igjen, eller følelse av å være verdt noe.

Fikk lyst å skrive noen ord til deg. Vet du er inne i en forferdelig prosess. Er der på en måte selv også, selv om min sak har gått litt lengre. Jeg ble innlagt etter å ha brutt ut av et avhengighetsforhold til en autoritet, før det samme skjer på psykiatrisk med en ansatt der. Det som er så forbanna vanskelig med slike tilfeller er lojalitetskonflikten som river i hodet og hjertet. Jeg annmeldte det første tilfelle til politiet, og har vært veldig fram og tilbake. Jeg har sagt jeg ikke vil stille opp til avhør, og så prøvd å ordne opp med vedkommende, purret på en henleggelse. Men når henleggelsen kom klaget jeg og nå er saken tatt opp igjen.

Uansett hva jeg gjør føles det feil. Skal jeg ta hensyn til meg selv, eller personen som også har gitt meg vanvittig mye? Jeg prøver å holde fast ved tanken at jeg ikke bør føle jeg gjør noe slemt når jeg bare er dønn ærlig og forteller sannheten.

Om jeg vil takle en eventuell rettsak er en annen sak, men det får jeg ta som det kommer.

Jeg tror det viktigeste for deg er at du har mennesker rundt deg som kan støtte deg og at du ikke skal stå i denne prosessen alene. Jeg kan ikke gi deg svaret på hva som er rett å gjøre, men jeg tror du kommer til å sitte å gruble på det resten av livet om du ikke annmelder og tar runden i rettsapparatet.

Det er en grunn til at det finnes lover mot slike overgrep. Det er fordi det skaper følesesmessig kaos, avhengighet og etterpå følelse av å være vanvittig sviktet.