Bipolar?

[Kuala1365381154]

Hei. Jeg er 32 år, kvinne, og har flere ganger opplevd perioder med ekstreme nivåer av inspirasjon, kreativitet og nærmest ekstase avløst av dyp nedtrykthet der jeg tenker at jeg heller vil dø enn å ha det sånn. Periodene med kreativitet har ofte vært helt herlige og jeg har fått utrettet mye - men prosjekter og planer blir bare liggende når piffen går ut og jeg blir flat. Oppturene har i noen tilfeller også gjort at jeg har vært for ukritisk og entusiastisk i forhold til andre mennesker mot bedre vitende. Nedturene kan være alt fra smertefulle veltinger i selvmedlidenhet til en følelse av å gå på et svart hull og få en plutselig lyst til å hoppe ut foran tog. Jeg har hatt både oppturer og nedturer mange ganger siden jeg var femten år, i lengre eller kortere varighet. Jeg har aldri fortalt noen om hvor alvorlig grusomt det egentlig kjennes ut fordi jeg ofte har følt at jeg ikke har noen "grunn" til å være lei meg, og når jeg er i opptur syns de fleste jeg er sjarmerende og få greier å se at jeg egentlig er helt "hyper" - eller manisk. Jeg er livredd for psykiatrien og kan ikke tenke meg å ta medisiner i det hele tatt, så jeg har aldri villet fortelle om det til noen leger fordi jeg er sikker på at de vil prøve å tvinge meg til å ta medisiner eller gå i behandling. Jeg har alltid følt at jeg "takler" det og aldri tenkt på meg selv som psykisk syk. og ingen jeg kjenner har sagt noe slikt heller, jeg tror jeg vanligvis blir oppfattet som en "normal" person. Når jeg har prøvd å fortelle om hvor "gal" eller hvor deppa jeg faktisk har vært er det ingen som egentlig skjønner at jeg virkelig har vært så langt nede - eller oppe. Jeg tror ikke jeg syns så veldig i det. Så har jeg også en tendens til å trekke meg inn i meg selv når jeg er deppa og ikke gi så sterkt uttrykk for at jeg har det sånn. Jeg har av og til tenkt at jeg er manisk depressiv, men hver gang jeg har lest noe om det i media virker det altfor ekstremt - jeg fungerer tross alt i hverdagen og har alltid greid å ta vare på meg selv selv om det har vært litt på kanten noen ganger. Men så leste jeg litt om Bipolar 2 som er en lettere verson og som de kaller "kreativ-depressiv" lidelse og jeg lurer nå på om jeg kanskje har det. Jeg går i rosenbehandling og siden jeg startet med det for to år siden har jeg blitt mer bevisst på det jeg opplever og hvordan det svinger. Jeg føler meg ivaretatt og at jeg kan snakke med behandleren, og jeg har blitt flinkere til å fortelle når jeg er trist og gjøre ting for å roe meg ned når jeg blir for hyperkreativ. Jeg har ikke lyst til noen annen form for behandling men jeg kunne tenke meg å vite om disse ekstreme svingningene jeg har opplevd kan være symptomer på bipolar lidelse, og om det finnes hjelp å få uten at man skal presses til antidepressiva og slikt. Jeg har aldri brukt medisiner eller vært til psykolog eller noe liknende. Jeg har ikke snakket med noen om dette.

[Gjest deternåminmening]

Kanskje det kunne hjelpe deg og prate litt med noen. En god samtaleterapeut. Da vil du ikke føle deg så ensom i de tunge periodene - rett og slett skaffe deg noen og dele litt tanker/erfaringer med. Uten at det skal innebære noen form for medisinering.

[Gjest Hoggormen]

Jeg får inntrykk av at dette er noe som plager deg, selv om du ikke vil ha medisiner. Jeg er ikke noen psykiater, men jeg har bipolar2 og kjenner meg igjen i symptomene. Men bipolar er blitt en real sekkediagnos etter hvert...

Så lenge du ikke gjør noe farlig eller fullstendig ukritsik som går negativt utover deg selv eller andre (skaffer deg gjeld/setter penger over styr, gjør stunts eller virkelig mister bakkekontakten) under en mani (jeg tror du opplever det som kalles hypomani, som er en "mani light," eller blir til fare for deg sekv under depresjon (suicidal f.eks) - så kan ingen tvinge deg til å ta medisiner. Du vil nok bli rådet til det, men ingen kan bruke tvang mot deg med mindre du er til fare for deg selv eller andre. Jeg vil nå kanskje tro at noe stemningsstabiliserende som holdt depresjonene i sjakk ville være til hjelp. Men uansett for å finne svar på alt dette trenger du utredning. Psykiatrien biter ikke. Kanskje vil du bli positivt overrasket?