Han mishandlet meg.. hva nå?

[Gjest orker ikke mer nå..]

Jeg orker ikke skrive nicket mitt her i dag, vennligst respekter det.

Kjæresten min gjennom et år har igjen mishandlet meg. Jeg vet jeg skulle gjort noe med det med én gang, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle orke det. Nå har det skjedd igjen, og jeg er, for å være helt ærlig, sint, sur, lei meg, har det så fysisk vondt der han har mishandlet meg og hele kroppen min verker overalt.

Fredag kveld var vi ute, vi skulle ha det koselig. Senere på kvelden kommer vi opp i en krangel, det var latterlig, vi kranglet om hvorvidt vi skulle ta en taxi hjem eller gå hjem (det er ikke langt hjem fra utestedet til hvor vi bor, vi kunne gått). Jeg sier vi kan gå, han sier ok, men at jeg skal forte meg litt. Greit, jeg hadde drukket litt, men ikke mer enn at jeg kunne gjøre rede for meg og fint kunne gå hjem. Snart kom vi til en bro..

På denne bro begynner han å dra i hendene mine for å gå fortere hjem. Jeg ber han la det være, jeg forstår hvor dette bærer, jeg kjenner igjen bevegelsene og måten han brukere hendene på..

Før jeg vet ordet av det, har han slått meg i skuldrene, jeg faller ned på bakken på broa. "Reis deg opp!" skriker han, men jeg orker ikke, sjokket og redselen er for stor. Da tar han kvelertak på meg og reiser meg opp via denne kvelebevegelsen. Seriøst, det gjør så vondt, på alle måter. Jeg faller ned, og han gjentar det samme kvelertaket nedenfra og opp en gang til. Han slår meg en gang til rett ned i skuldrene, smerten er ubeskrivelig. Mens han gjør dette sier han ingenting, jeg ber han slutte å slå meg, men han slår meg en gang til. Jeg har så vondt i halsen etter at han har grepet tak i halsen min to ganger.

Jeg har så vondt, jeg orker ikke reise meg. Flere ganger skriker han "reis deg opp, vi skal gå hjem, reis deg opp!" men jeg orker ikke. Kroppen min har ingen energi til å reise seg, så jeg blir bare liggende. Da sparker han meg med foten i siden av kroppen min, fire ganger kjenner jeg han sparker meg, og det gjør så vondt. Jeg kjenner jeg gjøre motstand, men jeg orker ikke, jeg bare kjenner de fire sparkene trykke mot siden min gang på gang. "Reis deg opp! reis deg opp!"

Plutselig finner jeg energi til å gjøre akkurat det, jeg klarer å reise meg opp, jeg vet ikke hvordan, men jeg klarer det, og jeg løper vekk fra han nedover brua og inn til venstre hvor det er en bygning med rådhus og politistasjon. Jeg bare leter og leter, leter etter et sted å gjemme meg. Jeg finner et sted, et bittelite hjørne utenfor bygningen uten belysning. Jeg kryper sammen på huk her, håper ingen skal se meg, og kjenner gråten presse seg frem som en foss.

Hvordan kunne du gjøre det mot meg?

Plutselig kommer en person bort til meg, spør meg hvem jeg er og hva som har skjedd, jeg ber han la meg være i fred, jeg orker ikke.

Jeg hører stemmer rope navnet mitt, jeg kjenner igjen stemmene, den ene tilhører faren din, den andre vet jeg ikke hjem er. Jeg svarer ikke, jeg føler en enorm skam, en skam jeg ikke vil belaste noen med. Men det er din skyld, det er sin skyld at du har mishandlet meg, din skyld at jeg sitter i fosterstilling og ønsker ingen noen gang vil finne meg.

Det er ikke første gang. Du har slått meg før, hjemme, du har mishandlet meg psykisk, fått meg til å tro jeg ikke har noen verdi som menneske, mobbet meg, slått meg med hendene dine, brukt kroppen min når jeg ikke ville det. Jeg fortjente ikke det heller, ingen fortjener det vonde du har gjort mot meg.

Kanskje det bare er min skyld. Ja, jeg burde anmeldt deg før også, men jeg ville ikke gjøre det, fordi jeg følte du fortjente en sjanse fordi familien din ikke har det så greit.

"Bli med oss" sier faren din når han finner meg. Jeg kjenner igjen stemmen hans, hånden hand. Uansett hvor mye jeg gråter, uansett hvor mye jeg skjelver av redsel og skam, så kjenner jeg ham igjen. Han er snill, han er en god mann, han fortjener ikke dette. Jeg blir med han, han leier meg bort i en bil. Du er der, du sitter foran, og vi kjøres hjem til meg. Jeg er livredd, men på en eller annen måtr godtar jeg at du er der. Du følger meg inn, legger meg, legger deg selv på sofaen og plutselig er natten over.

Du våkner om morgenen, laater først som ingenting har skjedd, sier du har vondt i ryggen fra å sove på sofaen. Jeg ligger i fosterstilling i senga og venter, venter på en unnskyldning. Du ber meg komme til sofaen for å snakke. Jeg gjør det, men har vondt overalt. Du sier du har slått og sparket pga det og det, jeg sier javel og javel. Så sier du hadet bra, du skal dra på jobb. Jeg begynner å gråte, igjen. Orker ikke være alene, vil kjenne trygghet og orker ikke sitte igjen alene med smerten.

Du går, jeg blir liggende på gulvet og gråte. Jeg kan kjenne ribbeinet er bristet, men likevel er det ikke det som gjør mest vondt. Det som gjør mest vondt er at jeg vet det er min feil som ikke har gjort noe med dette tidligere.

Hva kan jeg gjøre med dette? Vennligst ikke døm meg, jeg har allerede dømt meg selv. Jeg vil bare vite hva jeg kan gjøre med dette, og hvem jeg skal kontakte.

[Sør]

Kjære deg,

Ingen skal dømme deg. Det er jo ikke du som gjør noe galt.

Du kan kontakte Krisesenteret for Kvinner der du bor. De kan hjelpe deg til du kommer deg på benene igjen. De har sett det før, og mange av de ansatte har selv opplevd det.

Ta vare på deg selv. Ingen fortjener å bli behandlet slik, og det vet du inderst inne. Du ville reagert hvis en venninne ble behandlet slik. Du fortjener bedre.

Alt godt,

[Kåre Kruttlapp]

Kjære venn! Så vondt å lese dette! Kan du reise til noen i familien din?en veninne?Krisesenteret vil ta imot deg.Jeg blir så forbanna på slikt du opplever! Ingen fortjener en slik behandling.Fyren er jo syk,det er han som trenger behandlig.Du fortjener noe bedre enn dette.Lykke til.

[skal]

Kjære venn! Så vondt å lese dette! Kan du reise til noen i familien din?en veninne?Krisesenteret vil ta imot deg.Jeg blir så forbanna på slikt du opplever! Ingen fortjener en slik behandling.Fyren er jo syk,det er han som trenger behandlig.Du fortjener noe bedre enn dette.Lykke til.

http://www.krisesenter.com/medlemssentre/medlemssentre.html

*klem til deg*

[skal]

http://www.krisesenter.com/medlemssentre/medlemssentre.html

*klem til deg*

[skal]

Kjære venn! Så vondt å lese dette! Kan du reise til noen i familien din?en veninne?Krisesenteret vil ta imot deg.Jeg blir så forbanna på slikt du opplever! Ingen fortjener en slik behandling.Fyren er jo syk,det er han som trenger behandlig.Du fortjener noe bedre enn dette.Lykke til.

..

[AneM1365380603]

Uffda, dette må være vanskelig for deg. Jeg vil råde deg til å finne noen som kan være der for deg og gjøre deg sterk nok til å komme deg bort. Sånn kan du ikke ha det.

[Gjest orker ikke mer nå..]

Takk for alle vennlige svar. Jeg setter veldig pris på det. Jeg vet ikke om det nytter å kontakte krisesenteret? Jeg bor i utgangspunktet alene i leiligheten min, han er som regel her, men ikke nå da. Han har ikke nøkkel heller, han registrert adresse hjemme hos faren sin, han er ikke mer enn i begynnelsen av tjueårene.

På en måte er jeg så sint nå, så bitter, så lei meg, at jeg føler jeg bare har lyst til å anmelde han, men samtidig vet jeg det ikke nytter, fordi ingen blir straffet i Norge :-(

[Gjest orker ikke mer nå..]

http://www.krisesenter.com/medlemssentre/medlemssentre.html

*klem til deg*

Takk for hjelpen skal. Jeg vet ikke om dette har noen hensikt for meg. Jeg har folk jeg kan gå til, men det som mangler er viljen til å orke det. Tusen takk for rådet ditt.

[Gjest orker ikke mer nå..]

Kjære deg,

Ingen skal dømme deg. Det er jo ikke du som gjør noe galt.

Du kan kontakte Krisesenteret for Kvinner der du bor. De kan hjelpe deg til du kommer deg på benene igjen. De har sett det før, og mange av de ansatte har selv opplevd det.

Ta vare på deg selv. Ingen fortjener å bli behandlet slik, og det vet du inderst inne. Du ville reagert hvis en venninne ble behandlet slik. Du fortjener bedre.

Alt godt,

Takk for hjelpen, Sør. Du er som vanlig en snill og intelligent mann. Tusen takk.

[Mista nikket]

Takk for alle vennlige svar. Jeg setter veldig pris på det. Jeg vet ikke om det nytter å kontakte krisesenteret? Jeg bor i utgangspunktet alene i leiligheten min, han er som regel her, men ikke nå da. Han har ikke nøkkel heller, han registrert adresse hjemme hos faren sin, han er ikke mer enn i begynnelsen av tjueårene.

På en måte er jeg så sint nå, så bitter, så lei meg, at jeg føler jeg bare har lyst til å anmelde han, men samtidig vet jeg det ikke nytter, fordi ingen blir straffet i Norge :-(

Det spiller vel ingen rolle at du bor alene. Krisesentrene kan hjelpe deg med samtaler, gjøre deg sterkere til å kunne bryte opp det destruktive forholdet du har.

[Sør]

Takk for alle vennlige svar. Jeg setter veldig pris på det. Jeg vet ikke om det nytter å kontakte krisesenteret? Jeg bor i utgangspunktet alene i leiligheten min, han er som regel her, men ikke nå da. Han har ikke nøkkel heller, han registrert adresse hjemme hos faren sin, han er ikke mer enn i begynnelsen av tjueårene.

På en måte er jeg så sint nå, så bitter, så lei meg, at jeg føler jeg bare har lyst til å anmelde han, men samtidig vet jeg det ikke nytter, fordi ingen blir straffet i Norge :-(

Hei,

Politiet i Norge kan anmelde selv i slike tilfeller, så du slipper det "ansvaret". Og hvis du orker det (du plikter ikke, og ingen ser på deg som svak hvis du ikke orker) så er det kanskje fint for ham, fordi hans karriere blir stoppet før han virkelig skader noen (og han havner i fengsel i årevis).

Hvis det fremdeles er merker kan du gå til Legevakten, slik at de får tatt bilder av skadene.

Synes du er tøff som skiver her!

Tenker på deg,

[Sør]

Takk for hjelpen, Sør. Du er som vanlig en snill og intelligent mann. Tusen takk.

Takk, og du er sikkert like snill og intelligent. Det som har skjedd med deg er ikke din feil, og reflekterer ikke negativt på deg på noen måte. Du har vært sterk nok til å skrive om det her, og det er et viktig skritt mot å bli fri.

Alt godt,

[Gjest orker ikke mer nå..]

Det spiller vel ingen rolle at du bor alene. Krisesentrene kan hjelpe deg med samtaler, gjøre deg sterkere til å kunne bryte opp det destruktive forholdet du har.

Ok, takk, det visste jeg ikke. Tusen takk for svaret ditt.

[Sør]

Ok, takk, det visste jeg ikke. Tusen takk for svaret ditt.

Et tips:

Det er stor forskjell fra politi til politi (som overalt ellers), men de fleste politi er faktisk veldig greie å snakke med om slikt. Bare for å "slå av en prat", og få informasjon.

Mange kvinner synes det er lettest å snakke med en politimann, mens andre foretrekker en politikvinne. Det varierer, og det blir respektert.

Med vennlig hilsen

[Gjest orker ikke mer nå..]

Hei,

Politiet i Norge kan anmelde selv i slike tilfeller, så du slipper det "ansvaret". Og hvis du orker det (du plikter ikke, og ingen ser på deg som svak hvis du ikke orker) så er det kanskje fint for ham, fordi hans karriere blir stoppet før han virkelig skader noen (og han havner i fengsel i årevis).

Hvis det fremdeles er merker kan du gå til Legevakten, slik at de får tatt bilder av skadene.

Synes du er tøff som skiver her!

Tenker på deg,

Jeg har "dessverre" ingen meker fra skadene, det har ikke blitt noen blåmerker noen steder. Han har vært påpasselig med det, han er vel redd det skal synes, så jeg skal ha noe å vise frem, så det nytter ikke akkurat det.

Mitt dilemma er: Jeg kan anmelde han, og dra hele familien hans ned, og det vil jeg ikke. Familien hans har det veldig vanskelig på alle måter, de har vært snille mot meg (ikke at det teller i denne saken) men jeg får så vondt av tanken på å gjøre dette mot dem, når jeg vet de sliter så mye. Samtidig vil jeg at han skal "smake sin egen medisin" for å si det sånn. Jeg har hatt det så vondt så lenge, og jeg føler en jævlig bitterhet for "å sette han på plass". Jeg burde ikke føle det kanskje, men jeg er så sint, så trist, så lei, så skuffa (mest over meg selv), så liten, så "skyldig" (jeg har vært så naiv) og så jævlig nedkjørt.

[Gjest orker ikke mer nå..]

Takk, og du er sikkert like snill og intelligent. Det som har skjedd med deg er ikke din feil, og reflekterer ikke negativt på deg på noen måte. Du har vært sterk nok til å skrive om det her, og det er et viktig skritt mot å bli fri.

Alt godt,

Takk for det, det hjalp å høre (lese) det. Jeg har vært så nedkjært og sliten de to siste dagene at jeg ikke har orket noe, det står søppel oppover kjøkkenet, men har ikke orket å gå ut med det engang. Tusen takk for svaret ditt, jeg føler en oppløfting fra hva du sier.

[Gjest LaSerena]

Huff....gråter innvendig i hele meg av å lese det du har skrevet! :´(

Har vært gjennom det samme, dog ikke så "hardt" som deg, men fikk litt flashback nå da jeg leste det du har skrevet her.

Det som skjer med deg er at du blir brytet helt ned både psykisk og fysisk... du mister selvtilliten din, verdigheten din, stoltheten din og i det hele tatt troen på deg selv. Alt knuses av å leve med en slik psykopat som du er utsatt for.

Du må komme deg ut av forholdet så hjelper du både deg selv og han. Han bør da skjønne at han trenger hjelp. Hvis du fortsetter i dette forholdet vil han aldri skjønne det selv.

Og du vil bli helt ødelagt som menneske.

Kom deg ut av det så fort som mulig, uansett hva han lover, vil det aldri bli noe bedre uten hjelp.

Jeg hadde en venninne boende hos meg de første 14 dagene og hun hjalp meg med å holde han unna huset mitt, svarte på alle telefonsamtalene og i det hele tatt holdt meg med selskap så jeg ikke skulle bli helt knekt.

Jeg takker gud for at jeg kom meg ut av det forholdet!! Har hørt i senere tid at han ikke har blitt noe bedre med nye damer heller, dessverre.

Håper inderlig du klarer å komme deg ut av dette, du høres ung ut og har hele livet foran deg! En dag vil du møte en som fortjener deg så mye bedre!!!

Lykke til!!!!

[Gjest Astroide]

Huff da, dette var trist å lese.

Vet ikke jeg, tenker krisesenter, men tror du skal gå på politistasjonen å anmelde han først. Selv om han kanskje ikke får straff, så er det greit for din del at det er gjort (og andres i tilfelle han gjør det igjen) også sender du ut signal om at dette ikke er greit, og i tillegg stiller du litt sterkere juridisk og med tanke på hjelp okke som. På politistasjonen vil du også kanskje få informasjon og henvisning på hvor du kan henvende deg. Og dra NÅ, ikke om ei uke, en mnd, ett år, dra så du får registrert og plassert dine skader hvor de hører hjemme. :-) Og IKKE gi deg. Kom deg ut av det NÅ.

:-) *klem*

[Gjest orker ikke mer nå..]

Huff....gråter innvendig i hele meg av å lese det du har skrevet! :´(

Har vært gjennom det samme, dog ikke så "hardt" som deg, men fikk litt flashback nå da jeg leste det du har skrevet her.

Det som skjer med deg er at du blir brytet helt ned både psykisk og fysisk... du mister selvtilliten din, verdigheten din, stoltheten din og i det hele tatt troen på deg selv. Alt knuses av å leve med en slik psykopat som du er utsatt for.

Du må komme deg ut av forholdet så hjelper du både deg selv og han. Han bør da skjønne at han trenger hjelp. Hvis du fortsetter i dette forholdet vil han aldri skjønne det selv.

Og du vil bli helt ødelagt som menneske.

Kom deg ut av det så fort som mulig, uansett hva han lover, vil det aldri bli noe bedre uten hjelp.

Jeg hadde en venninne boende hos meg de første 14 dagene og hun hjalp meg med å holde han unna huset mitt, svarte på alle telefonsamtalene og i det hele tatt holdt meg med selskap så jeg ikke skulle bli helt knekt.

Jeg takker gud for at jeg kom meg ut av det forholdet!! Har hørt i senere tid at han ikke har blitt noe bedre med nye damer heller, dessverre.

Håper inderlig du klarer å komme deg ut av dette, du høres ung ut og har hele livet foran deg! En dag vil du møte en som fortjener deg så mye bedre!!!

Lykke til!!!!

Hei Serena.

Tuasen takk for svaret ditt. Jeg skjønner du ikke har hatt det så lett heller. Jeg er glad for å høre at du har fått hjelp, og at du hadde noen som kunne være der for deg. Det er kjempevanskelig, og jeg tror man må være i situasjonen for å skjønne hvor vanskelig det faktisk er.

Tusen takk for svaret ditt, det betyr mye for meg.

Stor klem.