Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Er så SUR, så forbanna!!!

Så jeg sender mail til psyk.sykepleier om hvor dritt alt her, mens jeg også klager her inne, venter på et bedre sekund. kommer nok snart, også kommer denne jævlige stunden tilbake en annen dag....uten fremgang i det heletatt.

Annonse

Hvordan gikk samtalen i dag?

Jeg vet ikke, bra, sikkert.. han liker meg sikkert ikke, eller kommer til og bli lei av meg snart som alle andre.

Klarer ikke tenke positivt nå. men det var mye positivt.. jeg er bare så frustrert over situasjonen min nå, og håper det er paranoia det andre.

Han har vært i kontakt med noen som hadde med sexologi og gjøre. IKTS i Oslo - vi snakket om litt av hvert.. ikke noe dypt. jeg er forvirret, lyst til og droppe ut av alt igjen. Det er så slitsomt allting nå.

Han er grei, men jeg føler ingen kjemi da.. Men vet ikke om jeg gjør det med noen. Aller helst har jeg lyst på en annen psykiater, men det kan jeg ikke si. Alle må jo like meg, og jeg må være fornøyd med det jeg får.

Min søster var med, og fikk snakke med psykepleier og psykiater, hun ble beroliget.. Hun syntes han var sympatisk, han er jo sympatisk da.. jeg klager ikke..

Jeg må bare bli vant til ham, men jeg vet ikke om jeg liker andre mennesker.

Vi skal ha avtaler fast 1 gang i uken, han snakket om et år fremover.

Jeg hater megselv. Jeg er ikke samme personen utad som jeg er på innsiden føles det ut som.

Alt bare kommer nærmere, og nærmere.. og jeg vil bare lengre, og lengre vekk fra alt.

Ramme for ramme... Det går for fort, og for sakte. Det er ikke trygt..

Hvordan gikk samtalen i dag?

Søsteren min skulle snakke med foreldrene mine også, prøve berolige dem. Men jeg VET at pappa som allerede er utrykker at han er veldig frustrert over at han ikke får hjelpe meg. Kommer bare til og bli enda mere skuffet.

Søstern min mener han er psykopat, jeg tror også det... jeg synes så synd på ham!!!

I går gråt han igjen, og det som utløste det var at min søster hadde sagt at hun skulle med meg til psykiatern i dag.

Søsteren min skulle snakke med foreldrene mine også, prøve berolige dem. Men jeg VET at pappa som allerede er utrykker at han er veldig frustrert over at han ikke får hjelpe meg. Kommer bare til og bli enda mere skuffet.

Søstern min mener han er psykopat, jeg tror også det... jeg synes så synd på ham!!!

I går gråt han igjen, og det som utløste det var at min søster hadde sagt at hun skulle med meg til psykiatern i dag.

Så skrek han, også gråt han..

Jeg vil hjelpe ham, jeg kan gjøre alt godt!! jeg vet jeg kan gjøre alt bra, om jeg bare prater med ham. Forteller ham ting, men jeg klarer ikke prate...

Så skrek han, også gråt han..

Jeg vil hjelpe ham, jeg kan gjøre alt godt!! jeg vet jeg kan gjøre alt bra, om jeg bare prater med ham. Forteller ham ting, men jeg klarer ikke prate...

Snakker om selvmord, jeg tror han kan gjøre det kanskje, jeg vet ikke...

Jeg vet ikke, bra, sikkert.. han liker meg sikkert ikke, eller kommer til og bli lei av meg snart som alle andre.

Klarer ikke tenke positivt nå. men det var mye positivt.. jeg er bare så frustrert over situasjonen min nå, og håper det er paranoia det andre.

Han har vært i kontakt med noen som hadde med sexologi og gjøre. IKTS i Oslo - vi snakket om litt av hvert.. ikke noe dypt. jeg er forvirret, lyst til og droppe ut av alt igjen. Det er så slitsomt allting nå.

Han er grei, men jeg føler ingen kjemi da.. Men vet ikke om jeg gjør det med noen. Aller helst har jeg lyst på en annen psykiater, men det kan jeg ikke si. Alle må jo like meg, og jeg må være fornøyd med det jeg får.

Min søster var med, og fikk snakke med psykepleier og psykiater, hun ble beroliget.. Hun syntes han var sympatisk, han er jo sympatisk da.. jeg klager ikke..

Jeg må bare bli vant til ham, men jeg vet ikke om jeg liker andre mennesker.

Vi skal ha avtaler fast 1 gang i uken, han snakket om et år fremover.

Jeg hater megselv. Jeg er ikke samme personen utad som jeg er på innsiden føles det ut som.

Alt bare kommer nærmere, og nærmere.. og jeg vil bare lengre, og lengre vekk fra alt.

Ramme for ramme... Det går for fort, og for sakte. Det er ikke trygt..

Høres ut som om du har vært heldig med den behandleren du har fått, og det spiller ingen rolle hvor godt du liker eller ikke liker ham på nåværende tidspunkt. Det som derimot spiller en stor rolle, er at du sørger for å møte opp til hver bidige time, uten et eneste unntak. Hvis du gjør det, så kan du komme til å få et bedre liv, men det spørs vel om du tør...

Bra at du møtte opp i dag. Gi blaffen i det med faren din, du vet selv at det ikke er noen grunn til å vektlegge hans greier midt oppe i det hele.

Snakker om selvmord, jeg tror han kan gjøre det kanskje, jeg vet ikke...

Det er hans ansvar. Hans liv, hans ansvar.

Du har ansvar for ditt eget liv, og på nåværende tidspunkt er det mer enn nok i forhold til hva du får til.

Du kan komme til å bruke din fars problemer som undskyldning for ikke å ta tak i dine egne.

Hilsen den ganske strenge

Det er hans ansvar. Hans liv, hans ansvar.

Du har ansvar for ditt eget liv, og på nåværende tidspunkt er det mer enn nok i forhold til hva du får til.

Du kan komme til å bruke din fars problemer som undskyldning for ikke å ta tak i dine egne.

Hilsen den ganske strenge

Det gjør vondere og tenke på megselv.. Det er lettere og tenke på dårlig sammvittighet i forhold til mamma og pappa.

jeg er så håpløs, JEG døde her i dette rommet for mange år siden. Det virker nytteløst. Jeg vet at jeg ikke kommer til og få et bedre liv. Det finnes ikke der ute en sjel som kan akseptere meg. Ikke når jeg ikke kan akseptere megselv. Skal jeg velge et liv i ensomhet?

Annonse

Det gjør vondere og tenke på megselv.. Det er lettere og tenke på dårlig sammvittighet i forhold til mamma og pappa.

jeg er så håpløs, JEG døde her i dette rommet for mange år siden. Det virker nytteløst. Jeg vet at jeg ikke kommer til og få et bedre liv. Det finnes ikke der ute en sjel som kan akseptere meg. Ikke når jeg ikke kan akseptere megselv. Skal jeg velge et liv i ensomhet?

Det er mye lettere å grave seg ned i sin egen begredelighet enn å ta de utfordringer som skal til for å få til endringer.

Det gjør vondere og tenke på megselv.. Det er lettere og tenke på dårlig sammvittighet i forhold til mamma og pappa.

jeg er så håpløs, JEG døde her i dette rommet for mange år siden. Det virker nytteløst. Jeg vet at jeg ikke kommer til og få et bedre liv. Det finnes ikke der ute en sjel som kan akseptere meg. Ikke når jeg ikke kan akseptere megselv. Skal jeg velge et liv i ensomhet?

Det er så veldig langt borte det håpet.. så veldig veldig langt borte, jeg skjønner ikke hva andre ser med livet.

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...