NHD: Dystymi og tilbakev. depresjon (igjen)

[Gjest ikke _så_ trist lenger, men...]

Psykologen min (eller x-psykologen er vel riktigere å si) nekter å gi med en dystymi-diagnose. Hun sier hun ifølge ICD-10 ikke kan det ettersom jeg har vært moderat deprimert også. Så i epikrisen legger hun ut om kronisk lettere nedstemt, men selve diagnosen vil hun ikke sette. Og så sier hun at det spiller vel ingen rolle med diagnosen når hun har beskrevet hvordan det har vært. Men selvfølgelig spiller det en rolle med diagnosen. Det gir meg et navn på det. Det gir meg en grunn til å gå på AD i en så stor dose som jeg gjør, og det gir meg en grunn til å få lov til å fortsette på AD livet ut (Nå er jeg redd en eller anne lege vil komme og si det er på tide å slutte da jeg jo ikke lenger er deprimert. Men jeg vil ikke slutte). Men psykologen sier at hun ifølge ICD-10 ikke kan sette diagnosen, fordi det der (F34.1) står at enkeltepisoder ikke er tilstrekkelig alvorlige eller langvarige nok til at depresjon (F33.-) kan forsvares. Men generelt står det jo under F34 at i noen tilfeller kan tilbakevendende eller enkeltstående maniske eller depresive episoder komme i tilleg til en vedvarende effektiv lidelse. Så da motsier jo ICD-10 seg selv!?! Og dessuten har jo du ved gjentatte anledninger oppgitt her at man kan ha både tilbakevendende depresjon og dystymi?! Så hvorfor er det så forskjell fra psykolog til psykolog (eller psykiater eller lege eller hva som helst) hva de mener kan settes og ikke? Det må jo finnes noen regler på dette? Noen forskrifter som har kommet som sier hvorvidt man kan eller ikke kan ha begge? Og ICD-10 burde vel uansett endres så den ikke motsier seg selv?

Diagnosen har forsåvidt ikke noe å si for videre behandling, for behandlingen er som sagt avsluttet (10 januar var avslutningstime (hvor hun vel skulle hatt epikrisen ferdig, men det hadde hun ikke, så vi satt bare og drakk te og spiste kjeks i steden), egentlig avsluttet behandlingen før jul.) men psykologen har ikke klart å få ferdig epikrisen før i dag, hvor hun leste den opp for meg på telefon fordi hun drar på tre ukers ferie (og gjerne ville avslutte saken før det!). Opprinnelig var avtalen at hun skulle sende meg epikrisen og så skulle jeg se igjennom den for meg selv før jeg ringte og sa ifra dersom det var noe jeg reagerte på, men hun valgte altså å heller bruke så lang tid på å få den ferdig at hun ikke rakk det før hun dro på ferie, så hun ringte i steden.

Men om diagnosen ikke har betydning for videre behandling hos henne vil jeg mene diagnosen vil ha betydning for fastlegen som jo tross alt skal skrive ut medikamenter fremover? Og som sagt har den en betydning for meg.

Det er vel ikke så mange spørsmål her, men jeg håper egentlig på et svar fra NHD likevel. Noen tanker rundt hvorfor forskjellen blir så stor avhengig av terapeut i alle fall. Og hvorfor ICD-10 motsier seg selv på den måten (hvis det er det den gjør)? Og om noe gjøres med det?

Jeg har jo ingenting jeg skulle ha sagt rundt diagnosen likevel. Jeg har sagt klart ifra hve jeg mener, men terapeuten sitter jo med all makt. Har hun bestemt seg så har hun bestemt seg. Og sånn er vel bare systemet. Jeg burde helt sikkert ikke brydd meg. Men jeg skulle likevel ønske jeg kunne ha en forklaring til folk som noen gang kunne skulle komme til å lure på hvorfor jeg stapper i meg 60mg Remeron hver eneste kveld (og har tenkt å fortsette med det resten av livet)

[Gjest ikke _så_ trist lenger, men...]

Vel, jeg bør vel sikkert være fornøyd for at hun faktisk skrivet at dystymi er vurdert men at hun ikke kan sette den ifølge icd-10 grunnet moderate depresjoner.

Og så bør jeg vel sikkert slå meg til ro med at jeg stapper i meg 60mg Remeron og skal gjøre det livet ut pga en latent tilbakevendende depresjon.

Men jeg synes likevel noe burde gjøres med diagnosesystemet. Og jeg synes det er skremmende at hvilke diagnoser man får avhenger sånn av hvilke behandlere man kommer til. Hvem vet, hos en annen behandler kunne jeg sikkert blitt diagnostisert som et eller annet innen det bipolare spekter også (Og det kunne for så vidt vært interessant å prøve ut stemningstabiliserende for å se hvordan det fungerte) men det ble jeg altså ikke her. Og det er sikkert greit det, men det skremmer meg likevel at det skal være så store forskjeller. Bare avhengig av hvem i psykiatrien du skulle komme til å møte på.

(Slik også med Jente31 som ikke fikk noe som helst etter første utredning, men finner seg en annen utreder og får både diagnoser og behandling)